Reaksjonær er betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid. Betegnelsen har vanligvis normative overtoner: Den brukes som regel om dem man tar avstand fra, av dem som ikke ser på seg selv som reaksjonære. Uttrykket «bakstreversk» brukes gjerne synonymt med reaksjonær.
(Store norske leksikon)
Det blir litt sånn “tankestrøm” i dag, i og med at denne posten egentlig fortsetter tematikken fra den forrige, og så videre — og det vi prøver er å lokalisere det degenerative elementet innenfor kulturen. Er det individer? Er det idèer? Er det økonomien? Mange går rundt og kaller “den vestlige kulturen” dekadent, men de har tildels store problemer med å gjøre rede for hva slags mekanisme som forårsaker dette. Det er ikke urimelig å betrakte kunstneriske trender (eller “bevegelser”) som et abstrakt mål for den samlede menneskehetens psykiatriske tilstand, men det er hårreisende urimelig å si at det er kunsten som forårsaker problematikken. De fleste kan sikkert være enige om at kunstnere typisk tenderer mot å være snåle men også veldig sensitive individer som ofte ser verden på en litt “annerledes” måte — og kunstverkene de fremstiller blir i så fall å betrakte som “rapporter” fra frontlinjen av det menneskelige åndslivets bevegelsesretning.
Hvis man på et personlig grunnlag ikke liker det kunstnere lager og mener at det er vardøgeret til et mer generelt kulturelt forfall, så bør man sannsynligvis se på den intellektuelle konteksten kunstnerne jobber innenfor. Som individer og mennesker kan jo ikke kunstnere gjøre noe mer eller noe annet enn å observere verden med det samme utstyret som vi alle har, for deretter å omsette inntrykket til et uttrykk. Kunstnere er ikke mektige mennesker — ikke engang Pablo Picasso (på bildet ovenfor), som etter å ha sett sitt hjemland falle for fascismen i 1939, fikk med seg at hans nye hjem i Paris ble invadert av tyskerne i 1940, før det kom “fem magre år” for alle, og etter frigjøringen i 1945 ble Picasso kritisert fordi han ikke hadde vært “politisk nok” i løpet av okkupasjonstiden. Men hva kunne han gjøre? Han sto jo allerede på nazistenes lister over “degenererte kunstnere” og han ble stadig fulgt opp med uanmeldte inspeksjoner og den typen ting. Egentlig er det litt mystisk at han klarte seg helskinnet gjennom denne perioden. Jeg mistenker at noen på høyt nivå i nazipartiet hadde “fredlyst” Picasso av årsaker vi aldri kommer til å finne ut. Jeg tror de hadde stående ordre om å “stresse” ham litt sånn av og til, men ikke legge hånd på ham. Det var jo ikke sånn at nazistene for det meste pleide å være spesielt hensynsfulle mot sånne som de syntes var suspekte.
Mens vi snakker om å vise hensyn kan vi nå fastslå at USA har hatt over hundre masseskyteepisoder i 2023 – definert som når tre eller flere mennesker skytes ihjel av samme gjerningsperson ved den samme anledning (altså slik at det “teller ikke” hvis det er avbrudd mellom drapene) – og vi er fortsatt bare i mars måned. Denne gang var det tre ni år gamle skolebarn og tre voksne lærere ved den samme private og evangelisk kristne skolen i Nashville, Tennessee. Kroppene deres var tildels så istykkerskutte av det militære angrepsvåpenet som ble brukt at identifiseringsarbeidet ble vanskeliggjort. (AR-15 er en sivil utgave av det militære maskingeværet M-16, som først ble tatt i bruk under Vietnamkrigen, og som er designet for å drepe eller grovt skade flest mulig mennesker på kortest mulig tid.) Etter hva jeg forstår har et politisk forbud mot at slike våpen skal være fritt omsettelige blant privatfolk støtte fra over åtti prosent av befolkningen i USA, men likevel virker det som en uløselig politisk knute å få etablert noen form for regulering av “den private eiendomsretten til våpen” i USA. Nylig – faktisk nå i dag – var det et amerikansk kongressmedlem som uttalte at Jesus ville ikke blitt korsfestet hvis han hadde hatt en AR-15 angrepsrifle da de kom for å arrestere ham. Vedkommende regnes som en “kristen fanatiker” men selv jeg – som er blodateist – later til å kjenne Jesus bedre enn denne personen. Og det er jo litt sørgelig. Men hva skal man si? Hva kan man si? Det er ihvertfall ikke kunstnernes skyld at disse massedrapene fortsetter som de har gjort de seneste årene. På 60-tallet ble amerikanske skolebarn drillet i forhold til en eventuell atomkrig, mens nå i dag avholdes det rutinemessig kursing av prosedyrer for “når de kommer” — for å drepe dem alle sammen med militærvåpen. I fredstid, liksom. Det er vanskelig å fatte at dette er de daglige realitetene i det alle sier er verdens rikeste og høyest teknologisk utviklede land. Men det er noe vi bør ha i mente når vi leter etter “det degenerative elementet i kulturen”.
Er kunst en elitistisk aktivitet fritatt for instrumentelle hensyn? Må politisk kunst ha en politisk mening? Eller ha en mening i det hele tatt?
Kunst er et naturlig uttrykk for menneskelig kreativitet og lysten til å “skape noe” som ikke nødvendigvis er imponerende eller er ment å vare, men som gjør at vedkommende kunstner der og da opplever tilfredsstillelse i skapergjerningen. Imidlertid finnes det helt klart elitistisk kunst, på samme måte som det finnes elitistisk idrett, men det er på grunn av personlige idiosynkrasier hor utøveren, det er ikke en egenskap ved faget. “Trangen til å gå ut og løpe en tur” medfører ikke nødvendigvis at man har fantasier om å bli verdensmester i noen olympisk gren. På tilsvarende vis er “trangen til å lage et dekorativt element” ikke noe som automatisk medfører ambisjoner om å bli “den nye Munch”.