Det finnes ting som er cringe. Dette er et engelsk ord. Både norsken, svensken og dansken forstår hva cringe betyr, ikke sant? Ihvertfall opererer jeg ut ifra den forutsetning at alle kan engelsk i en tilstrekkelig grad til å ha fått med seg denslags ord og uttrykk — selv om mye av den engelsken jeg observerer er nettopp dette, altså cringe. Hei du din Duste-Petter og Toske-Trine, vet du hva? Det ække lett å værra kul. Det er en Øystein Sunde-sang. Ta den til deg. Hvis du skal blamere med noe, pass på at det er noe du behersker. Hvis ikke blir det cringe. Fatteru? Ordet betyr å krympe seg, fordi man føler seg ille berørt, ofte på noen annens vegne, etter at noen har gjort noe fundamentalt ukult, kanskje foran et publikum som mer eller mindre “holder seg for øynene” for å slippe og se på mens noen driter seg ut.
Vi skal snakke om karaoke. Jeg fatter bare ikke hvorfor folk må velge en Celine Dion-sang. Hva er det du driver med? Selv en godt trent profesjonell vokalist har som regel problemer med å sveve rundt i de store registrene; treffe alle de høye og lave, alle de korte og lange, de brede og smale; alle har et innebygget toneregister, men nesten ingen klarer å følge det vi i bransjen kaller “de store stemmene” gjennom hele lysløypa. Hvorfor ikke satse på noe du i det minste har en fair sjanse til å gjennomføre på hederlig vis? Jeg skjønner ikke sånt. Selv klarer jeg for eksempel å levere en sang av rockeorkesteret Kiss – I was made for loving you baby – bra nok til at ingen buer og kaster frukt på meg, men det er fordi Paul Stanley visste bedre enn å bevege seg langt utenfor det alminnelige mellomtoneregisteret som folk flest ferdes i med sangstemmen sin. (Dessuten er versjonen min en nedtonet reggae.) Sånn sett er det kanskje litt “juks” å ikke stille høyere krav til seg selv, men mitt argument er at dette blir ikke morsomt når det starter med å låte surt, siden utvikler det seg til å bli verre. Det er dette som er cringe. I beste fall blir det “komisk interessant” men ofte ikke engang såpass.
Hvorom allting er, poenget mitt er å illustrere øyeblikket når folk forvandles fra vanlig person til idiot. Det er eksakt i det momanget når de prøver å gjøre noe de åpenbart ikke har evner til å gjennomføre — men de gjør det likevel, på en slags “deadpan serious” måte, og etterpå forventer de ros. Herregud. Fordelen med at dette avvikles med musikk er at de tar i det minste ikke de urealistiske ambisjonene sine med seg for å drive politikk. Fatteru? Vi snakker fortsatt om karaoke, men i en utvidet betydning. Jeg så noe på nettet. Jeg nevner ingen navn, men det var en amerikansk politiker som hadde problemer med sin flow, altså avlevering av argumenter på en måte som “flyter”. Det irriterer meg når de strever med å snakke tydelig fordi de sluker deler av noen ord og spytter det tilbake ut som diverse uvedkommende ulyder som eh, øh og åh, for ikke å si host, kremt og nys. Kom til den jævla saken, mann. Det nytter faen ikke å stotre og stamme når man skal snakke om alvorlige saker. Hvorfor søker folk seg til en sånn jobb når de ikke engang klarer å uttrykke seg på en måte som henger sammen og fremstår som et rasjonelt argument? Minimumskravet for å være en sånn som snakker på partiets vegne i media må da vel for fanden være at de greier å snakke tydelig. Herregud. Jeg er ikke slem nå, jeg sier bare det alle uansett tenker. Er dette på kødd? Det er ikke urimelig å forlange at en “offentlig taler” – i den forstand at dette er den jævla jobben deres – må snakke tydelig, uttale ordene riktig og den typen ting.
Hvis det var opp til meg – gitt at de likevel skal stå i den jobben – ville jeg sendt dem på sangtrening. Seriøst. Hvis man mener alvor med å “finne den stemmen man har” så er det ingenting som er mer effektivt enn dette. Alle kan jo synge. Ikke alle kan synge utpreget vakkert, sånn at man stanser opp og lytter bare fordi det er så pent, men alle klarer ikke desto mindre å “synge en sang” som ikke friker ut i en høyere slags Freddy Mercury-klasse med sine kunstneriske krav. Det er ikkje flaut å ikke kunne synge som Celine Dion. Nesten ingen kan det. Det som er flaut er når man tror man klarer det – til tross for at alle andre “har sine tvil” – og så går det enda verre på trynet enn det folk trodde på forhånd. Cringe. Det er dette som er cringe. Gå for ABBA istedet. Eller Spice Girls. Selv småjenter skjønner jo dette. Barn som får lov til å utvikle seg på rimelig naturlig vis har alltid en god intuitiv sans for hvor grensene deres går. Det som er interessant er når og hvorfor denne egenskapen går tapt. Hva er det som skjer med folk? Både de som ikke skjønner sine egne fysiske og mentale begrensninger og de som er alt for “ydmyke” sånn at de aldri tør å prøve noe som helst har etter min mening kommet skjevt ut fra hoppkanten sånn at svevet deres inn i den voksne verden blir det vi kaller kråkehopp. Det finnes i utgangspunktet ikke noe sånt som en stygg stemme – jeg mener, har du hørt Tom Waits? – bare en stemme som prøver å gjøre noe den ikke kan. I motsetning til for eksempel denne karen:
