Paradoksalt nok er det nociceptorer i hjernen, men hjernen selv kan ikke føle smerte. Langt fra å vite fordelene dette hadde for vår overlevelse, tillater det at nevrokirurger kan operere på hjernen ved å bare bruke lokalbedøvelse. Du kan tro at hjernen din gjør vondt eller at den kommer til å eksplodere når du har hodepine. Det du imidlertid føler er nervevevene, hjernehinnene, blodkarene og musklene rundt hjernen.
(utforsksinnet.no)
Hvis du bruker kroppen din på en helt gal måte vil den etterhvert reagere med å manifestere smerte. Hei, det der er ikke ålreit. Dermed tvinges man til å endre det smertefremkallende bevegelsesmønsteret, i det minste i teorien. Noen er så “tøffe” at de bare ignorerer smerten, andre spiser tabletter som holder dem gående gjennom dagen. Uansett kan vi i det minste si at kroppen prøver å være tydelig på at det er noe muffens her. Kroppen er en streit og likefrem innretning sånn sett. Det er verre med hjernen. Jeg vet ikke hvor mange komikere som har prøvd å gjøre et poeng ut av at det er smertefritt å være dum, ihvertfall for den dumme selv, det er ofte verre med de som “får vondt i magen” av å se dumme mennesker gjøre sånt som dumme mennesker gjør. Dette er helt alminnelig. Skjer hver dag.
Det snakkes til stadighet om det er “krise innenfor psykiatrien” men jeg føler meg ikke alltid overbevist om at jeg forstår hva de mener når de sier dette. Hvis det betyr lav behandlingskapasitet i forhold til det eksisterende behovet er vi enige. Mitt inntrykk er at man må typisk vente i flere år på time hos behandler, med mindre det dreier seg om et kritisk tilfelle. At man utgjør en akutt fare for seg selv og andre, den typen ting. Konsekvensen av dette blir selvsagt at mildere tilfeller – pasienten har et problem men er ikke “ute av kontroll” – som regel ikke får noen behandling, eventuelt får man noen slags medikamenter i samråd med fastlegen. En annen men mer perifer konsekvens er at vi vet lite om til hvilken grad folk der ute lider av tvangstanker – når man ikke klarer å få noe ut av hodet – som vi etter min mening må betrakte som et forstadium til “tvangshandlinger” — når det klikker for folk og de agerer ut noe slags scenario som har gått rundt og rundt i hodet en stund.
Det gjør ikke vondt å bruke hjernen på en helt gal måte. Vi har ingen funksjon for “autokorreksjon”, eller engang advarsler om at vi gjør noe galt, slik som kroppen sender ut når den føler seg misbrukt. Det er fri eksos på alle plugger i dette organet som har latterlig stor kapasitet for å foreta lynhurtige beregninger i en full firedimensjonal virkelighetsmodell. Selvsagt går det galt mange ganger. Før man vet ordet av det er man mange mil uti kålåkeren. Sånt skjer med folk hver dag. Man får “gale tanker” som liksom passerer forbi som et annet spøkelsestog fullt av bisarre skapninger som hyler og skriker, men det er greit så lenge ting kommer og går på en tilfeldig måte. Man bare rister på hodet og fortsetter sitt normale liv. Imidlertid kan man ha et mer eller mindre “skjult” psykisk problem når det oppstår system i galskapen. Altså når det oppstår rytmer og mønstre som “søler” nevrotiske impulser inn i pasientens daglige livsstrategier. For eksempel bør man oppsøke hjelp hvis man til stadighet fantaserer om vold – enten man blir utsatt for det eller utsetter andre for det mens man fantaserer – fordi dette er åpenbart et symptom på “noe” som helst ikke bør materialisere seg verken på det ene eller det andre viset. Og la oss ikke engang åpne den Pandoras eske som inneholder folks fantasier og nevroser rundt diverse seksuelle temaer. Hvem snakker folk noensinne om sånt med? Det virker som en svært alminnelig anekdotisk erfaring blant prostituerte at en betydelig andel av kundegrunnlaget deres består av menn med “spesielle ønsker” som de ikke føler at de kan presentere for sin livspartner. De søker profesjonell hjelp, men ikke fra psykiatrien.
