Man rekker knapt å skille den ene masseskytehendelsen fra den andre i dagens USA. Disse er definert som “når tre eller flere blir skutt av det samme individ ved den samme anledning” og den siste handler etter hva jeg forstår om en ansatt i en bank som gikk berserk på sin egen arbeidsplass, drepte minst fem personer (noen befinner seg fortsatt i kritisk tilstand) og såret et dusin andre, før vedkommende selv ble drept under skuddveksling med politiet. Dette skjedde i Louisville, Kentucky og det litt spesielle denne gangen er at Andy Beshear, guvernør i delstaten, identifiserer en av de drepte som “en nær personlig venn”. Sånn kan det gå. Alle som blir drept på denne måten må jo med en viss statistisk sannsynlighet være noens venn, familiemedlem, ektefelle og så videre. Til sist blir alle rammet.
Etter min mening må slike masseskytehendelser tolkes som synonyme til hva som enn foregår i hodet på selvmordsbombere, slik man kan observere dette fenomenet i andre deler av verden. De kan jo ikke regne med å overleve dagen når de begynner å skyte vilt rundt seg i et land som USA, hvor politiet skyter folk med en viss forutsigbarhet i denne typen situasjoner. Suicide by cop er faktisk en allment anerkjent metode for å avslutte sitt eget liv — som til en viss grad ligner alle lastebilsjåførers store skrekk: Folk som kjører direkte front-i-front med dem fordi de regner med at dette vil få jobben gjort, men på en måte som ikke er klart bevisbar, for eksempel i slike tilfeller når dette eventuelt har betydning for utbetaling av livsforsikringspenger til de etterlatte. Vi som har lyst til å leve har vansker med å forstå de som har lyst til å dø. Hvorfor slikt hastverk? Man dør jo uansett. Hva er det som er så viktig at det får folk til å klikke fullstendig?
Alle som leser denne bloggen vet at jeg har ingen høye tanker om menneskers mentale tilstand i sin alminnelighet, eller kanskje vi heller skal si deres “mentale immunforvar” i forhold til vanvittige idèer og alskens annet sjofelt guggel som de finner på nettet. Folk har ikke typisk noe utpreget robust grep på virkeligheten. Hvorfor det er slik er enkelt å forklare men vanskelig å gjøre noe med. Det føles jo mer behagelig å leve i en hjemmesnekret fantasi fylt opp med stjernestøv og enhjørninger enn å konfrontere fysikkens nådeløse realiteter. Det ser for meg ut som om mange tror at begrepet “frihet” handler om å leve som et udisplinert troll som aldri behøver å ta noe ansvar for å rydde opp i den mentale svinestien sin. Ytringsfrihet er når man kan si hva man vil. Det er forsåvidt vanlig blant filosofer å beskrive dette som naivt, og de som tror at de forstår noe som naive, men dette blir etter min mening litt for svakt krutt når vi lever i en virkelighet hvor gale mennesker kan få tak i skytevåpen og begå massedrapshandlinger rettet mot sakesløse sivilister som de ofte ikke engang kjenner eller har noe personlig forhold til — hele opplegget fremstår som symbolsk ritualisme rettet mer mot et “konsept” enn akkurat de man tar livet av der og da.
For eksempel vet vi med sikkerhet at den eneste “amerikanske” typen masseskytehendelse i Norge – altså når tre eller flere blir drept av samme gjerningsperson ved den samme anledning – skjedde for tolv år siden fordi en gal mann ble “trigget” av konspirasjonsteorier på nettet, uten at dette ser ut til å ha påvirket de som jobber aktivt for å spre dette materialet. Eller de som beskytter dem – vi er venner – og dermed gir sitt bidrag til å normalisere terrorisme. Det finnes ingen grunn til å tilgi noen av dem, for de vet hva de gjør. I løpet av de seneste tolv-femten årene har det oppstått en “postmoderne” form for ironisk nazisme på nettet, kjennetegnet ved at de bruker for eksempel søte og morsomme tegneseriefigurer og kosedyr som symboler heller enn hakekors og dødningehoder, men budskapet deres forblir det samme: Samfunnet må renses for den eller den gruppen av mennesker – kriminelle, alenemødre, handicappede, svartinger, homser, jøder, muslimer; dette spiller liten teknisk rolle i forhold til selve prinsippet om å systematisk bruke voldsmakt mot de man ikke liker – og disse terroristene jobber aktivt for å hetse og stigmatisere den gruppen de har valgt seg ut som “sin egen favoritt” blant alle de uønskede, selv om de ikke personlig begår noen form for vold eller annen straffbar handling som kan påtales og pådømmes innenfor rettssystemet.
