Man skal åpenbart ikke undervurdere vinterens stayerevne, ihvertfall ikke i Østerdalen. Det kan plutselig komme frostnetter selv om det er aldri så varmt når sola er ute og gjør jobben sin. Jeg husker ennå at jeg måtte skrape is av frontruta på bilen i begynnelsen av juli for bare noen år siden — men de som bestemmer over været kunne godt ha spart seg den jævla snøen.
Engelsk har noen artige ord som betegner noen gråsoner vi ikke egentlig har på norsk. Disingenuous bør kanskje oversettes med “falsk”, altså at man er eller ordlegger seg på en falsk måte. Kanskje at man “gjør seg til”, kanskje man prøver litt for hardt å være “sosialt korrekt” men kanskje på en måte som er vag og ikke helt troverdig. Det er ganske vanlig men jeg vet ikke hvorfor folk er sånn. Jeg tror det handler om angst. Kanskje noen slags frykt for å bli misforstått eller mislikt. Det ironiske er selvsagt at de som typisk bekymrer seg ofte over “hva folk synes om dem” noen ganger blir så snåle i kroppsspråket sitt at folk vil lure på hva som feiler dem. Ganske genialt, det der.
Om man bare beveger seg bare aldri så lite inn i kunstens verden vil man måtte legge av seg denslags følsomhet. Det er nesten helt fette sikkert ai det vil komme negativ kritikk, noen ganger til og med sjofle personangrep, hvis man velger å stille ut det man har laget — som jo på mange måter er å be om det. Folk er forskjellige. Hvis man ikke klarer å akseptere det premisset vil man ikke få noe godt liv. Etter min mening er det galimatias å prøve å forstå andre mennesker — og da mener jeg slike ting som hve de blir motivert av, hva som foregår i dypet av sjelen deres, det ene med det andre, typisk sånt som det tar mange år å pusle sammen i nære forhold, så hvorfor skulle man forstå noen man ikke engang kjenner? Det er mye mer praktisk å bare forholde seg til dem slik de står, går og presenterer seg, så vil man eventuelt få mer informasjon “senere”, gitt at det blir noe senere. Det er jo ikke sikkert.
Okei, så kunstnere er ofte sære mennesker. Hva er det man jobber med når man fremstiller kunst? Det foregår jo tildels ganske mye før man kommer til det punktet at man begynner å lage noe. “Den kreative prosessen” inneholder mye psykologisk møbelsnekkeri. Kunstnere er så klart mer personlig involvert i det de driver med enn hva folk typisk er i forhold til jobben og de kan sikkert bli veldig nærtagende på grunn av dette, men kritikk må tolkes som subjektive inntrykk noen har fått når de ble utsatt for det kunstneriske arbeidet og spørsmålet er egentlig bare om kritikken inneholder noen form for nyttig informasjon. Hvis det bare er ignorant svada behøver man ikke å bry seg om det. En kritiker som skriver noe negativt er jo bare en innholdsprodusent som har en spalte de må fylle, så noe må de komme opp med. Det er ikke personlig før noen gjør det personlig. Selv klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor det skulle bety noe for meg hva “folk synes” for eksempel om det jeg skriver i bloggen — men jeg blir alltid veldig glad hvis noen oppdager – saklige – feil og mangler og sier fra om dette. Jeg prøver å være nøye med fakta og språk men jeg havner likevel i kålåkeren rett som det er. Sånn er jo mennesker. Uansett, det er like før jeg kommer til post nummer 600, så jeg vurderer å endre stilen. Mindre moralfilosofi og mer diktning. Det vil vise seg hva som skjer.
