Det var et gammelt indianereventyr om to mentale ulver som konkurrerer om å eie sjelen din. La oss kalle dem Lilleulv og Storeulv, sånn som i Donaldbladene. Bla bla ukeblad; poenget er at den ulven som vinner er den du mater. I mer vitenskapelig orientert språk kan vi si det slik: du blir hva du spiser. En opplagt sak når vi snakker om ernæring og fysikk, noe mindre opplagt når vi snakker om “sinnets vitaminer” og det jeg kaller mentale mangelsykdommer, skal vi si nærmest noen slags psykiatrisk skjørbuk, som man selvsagt pådrar seg når man ikke får skikkelig mat. Kroppen kan bare jobbe med det den får, slik at hvis kostholdet for det meste består av cnc – cheeseburgers og coca-cola – så bygger den en slik kropp som materialene tillater. Kjeden kan aldri bli sterkere enn sitt svakeste ledd og det ene med det andre. Alle skjønner dette. Standarden for “den laveste grad av innsats som er nødvendig for å overleve” er som regel svært mye lavere enn det man må gjøre for å bli den beste versjonen av seg selv som det lokale næringsgrunnlaget tillater, særlig i Norge.
Dekadanse (fra latin de, «ned» og cadere, «falle») er betegnelsen kritikere satte på en gruppe forfattere som var virksomme på slutten av 1800-tallet, senere adoptert av de samme forfatterne og tillagt positiv betydning. Dekadansen var knyttet til symbolismen, og kan også forbindes med fin de siècle. Begrepet «dekadanse» stammer fra teorien om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall. Stjerneeksemplet er det gamle Roma, som ble påstått å gå under pga. de styrendes moralske forfall. Begrepet kan dateres tilbake til 1700-tallet, blant annet hos Montesquieu. Det ble brukt av kritikere som et skjellsord mot Victor Hugo og romantikken i sin alminnelighet, men ble i sin tur adoptert av Théophile Gautier og Charles Baudelaire som en markering av avstandtaken til positivisme og banal framskrittsoptimisme.
(Wikipedia)
Man skal jo ikke lese særlig mye historie før man forstår at dekadanse er – mildt sagt – en alt for banal forklaring på hva som skjedde med Roma, eller skal vi ikke heller si mer spesifikt “Det vestromerske riket” – konvensjonell datering av slutten på visa er år 476 – for Bysants fortsatte jo helt frem til år 1453 og alle som levde på den tiden refererte til Bysants som Roma, som alle selvfølgelig hadde gjort like siden keiser Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til det som nå heter Istanbul — tradisjonelt der hvor orienten begynner. Imidlertid er det jo ikke sånn at folk typisk leser seg opp på historiske fakta. De foretrekker den mentale ekvivalenten til fast-food, selv om det nå i dag er enklere enn det noensinne har vært å kvalitetssikre informasjonen man får fra andre — og gir fra seg videre. Noe som faktisk er dekadent er når man ikke gidder å google sånt som man rynker øyenbrynene over. Ikke fordi man bør søke å “grave seg til bunns i saken” men fordi man bør undersøke sakens kontekst, eller dens plass i det store bildet om du vil.
De første ottomanske dynastiene i Konstantinopel – altså fra år 1453 og fremover – betraktet seg selv som romere, like så mye som Alarik og de gotisk-germanske stammefolkene som konstituerte det vi ofte kaller “den mørke middelalderen”, men hundre år etter at ottomanerne kom og overtok “Roma” kom jo Ivan Vasilijevitsj Groznyj – “den grusomme” – som var den siste av Ruriks ætt, og den første tsar av Russland, en tittel han mente seg berettiget til på grunn av sin avstamming – på morssiden – fra den bysantinske imperial-ætten Palalologos, noe som gjorde (og i manges øyne fortsatt gjør) Moskva til “det nye Roma”. Roma Nova. Hans første jobb var jo som storhertug av Moskva-staten, men siden ble det å etablere “Det russiske riket” og engasjere seg både her og der, blant annet med det engelske Moskvakompaniet fra år 1551 (en forbindelse som fortsatt eksisterer) gjennom Kvitesjøen, som medførte at handelsstedet Arkhangelsk ble etablert. Som alle kan se på kartet betyr det i praksis en handelsrute som går fra Storbritannia oppetter og rundt norskekysten, videre rundt Kolahalvøya og sørover igjen, som allerede hadde vært handelsrute for nordmenn i tusen år på den tiden. Som noen en gang foreslo da det var snakk om den såkalte Varangergarden som var den bysantinske keiserens personlige livvakt: Hva om det rett og slett bare betyr folk fra Varanger? De mistet uansett jobben da ottomanerne kom og overtok Det østromerske riket i 1453.
Det som skjedde var jo at et stort vulkanutbrudd i år 536 medførte det som siden ble hetende Fimbulvinter, eller altså når sommeren aldri kommer, i flere år etterpå. På grunn av biologien hos disse loppene som bærer smitten og det ene med det andre førte Fimbulvinteren til et utbrudd av byllepest – yersina pestis – i Konstantinopel fra år 540 av, det vi nå kaller Den justinianske pesten, etter keiser Justinian – som forresten var en ganske interessant type – men på den tiden hadde de ikke vår medisinske sakkunnskap, slik at skylden for denne pesten ble feilaktig tillagt elfenbenshandlerne fra Afrika, som sporenstreks selvfølgelig ble grisenektet. Dermed oppsto et vakuum i markedet, fordi elfenben var jo et sterkt etterspurt materiale blant alle slags møbelsnekrende håndverkere i Roma — men heldigvis gikk det an å erstatte det afrikanske elfenbenet med hvalrosstenner fra Norge. Slik gikk det til at hvalrossen ble utryddet på det norske fastland før år 600. Deretter ble det å seile stadig lengre østover, inn i Kvitesjøen, for å etablere hvalrosshandel med de lokale stammefolkene, som var noen slags eskimoer som hadde en kultur basert i jakt og fangst. Sånn matte det gå. Folk ble jo rike på handel med romerne. De spesielt interesserte anbefales å lese boka “Den svarte vikingen” av Bergsveinn Birgisson. Han tar for seg disse temaene, blant annet hvordan nordmenn allerede var etablert som hvalrossjegere på Island, som fordi de allerede handlet med Irland gikk over til å bli “sex-traffickers” eller altså kjøpe kvinnelige slaver i Irland og selge dem som importbruder til nordmenn som måtte flykte til Island på grunn av affæren med Harald Hårfagre. Dette er den historiske årsaken til at så mange islendinger den dag i dag er “norske på farssiden men irske på morssiden”.
Men nok om det. Jeg er jo for faen nærmest kriminell med alle disse usaklige digresjonene. Vi snakket om dekadanse. Det er etter min mening aldri særlig intelligent å bruke dekadanse som forklaring på noe som helst, ut over holdninger man finner hos individer. Selvsagt går det an å si at en kultur består av summen av alle sine individuelle medlemmer, slik at hvis alle disse individene er dekadente så blir denne matematikken enkel — hvilket altså er hva jeg her og nå sier er selve problemet: Matematikken blir for enkel. Vi kan ikke bare se på èn linje som går fra her til der i historien, uten å ta med alt som foregår “ute langs vingene” som man ville sagt på fotballspråk. Det er alltid et mye mer komplekst bilde enn hva man rimeligvis kan fremstille i språklige reportasjer. Marxistisk tenkning påbyr for eksempel at man skal se på de materielle årsakene til at tingenes tilstand er som den er. Hva slags økonomi er det som foregår? Det er selvsagt dramatisk og spennende med diverse kriger, katastrofer og denslags, men det er til enhver tid hverdagens forretninger som definerer et samfunn. De store hendelsene utgjør vendepunkter, vippepunkter, eller hva man nå ønsker å kalle det, og er sånt man lager opera og kostymefilmer om, men sånne tider oppfattes sjelden som noe positivt blant de som er der på bakkenivå og opplever det som skjer. Noen få opportunister erfarer selvsagt interessante tider, når de normale reglene ikke gjelder og man kan tilegne seg både makt og peng, med metoder som ikke ellers ville ha fungert. “Leiesoldater” er jo et klassisk fenomen, kjent for sine relativistiske idèer om såvel disiplin som krigføringens formål. Det samme kan man si om “krigsprofitører”, enten dette handler om folk som leverer varer til en eller flere av de krigførende partene, eller sånne som spekulerer i gjenreisningsøkonomi, særlig tilknyttet eiendomshandel.
Hva er det folk mener når de snakker om dekadanse i de såkalt vestlige samfunn? Min første tanke er at de fleste anklager bør oppfattes som tilståelser, hvilket i klartekst betyr at pasienten projiserer sine egne psykiatriske skavanker over på omgivelsene, i praksis som regel at de leter etter noen som “har skyld” i dette spørsmålet. Samfunnet forfaller på grunn av woke-ideologi. Dette er ikke korrekt. Når og hvis det forekommer sosialt forfall i et samfunn så er dette alltid noe som bør forklares med økonomisk vektormatematikk. Moralens forfall begynner med korrupsjon og hensynsløshet i de daglige forretningene. Ledere er jo eksempler enten de ønsker å være dette eller ikke, så når lederne har lav moral er det idiotisk å forvente at befolkningen skal skikke seg særlig mye bedre. Og da går det som det går.
Du sier det selv.. jeg er jo for faen nærmest kriminell med alle disse usaklige digresjonene. Har skjønt det slik at for bloggere og deres lesere er det vanskelig med lange tekster. Derfor scroller jeg opp til starten med en kortversjon før digresjonen. Du skriver, I vitenskapelig orientert språk kan vi si det slik: “du blir hva du spiser” . En opplagt sak når vi snakker om ernæring og vitaminer, noe mindre opplagt når vi snakke om “sinnets vitaminer” og det jeg kaller mentale mangelsykdommer, en slags psykiatrisk skjørbuk.
Og du har rett, igjen, Barn har store ører, og når de vokser opp i en heim med “Innvandringskritiske” foreldre, (Satt betegnelsen i hermetegn fordi du bruker en mer presis betegnelse) så vet jeg av erfaring at barna blir smånazister, Synd men sant. “De blir hva de spiser”
Denne bloggen handler åpenbart mer om hva jeg er interessert i å skrive enn om hva “markedet etterspør” i form av kortreiste tanker og ukomplisert tematikk. Det verste er at jeg synes ikke engang at jeg skriver særlig lange tekster. Det kan da umulig ta mer enn 10-15 minutter å jobbe seg gjennom faenskapet, selv om man eventuelt stopper for å google diverse ord og begreper underveis. Men hva vet jeg? Prosedyren min består for det meste i at jeg bare setter meg ned og “skriver noe”. Dette er veldig vimsete slik sett.