Problemet med perverse interesser

Saken er at jeg legger merke til en timeslang video på YouTube med tittelen det første sekund av universet og min første tanke er “wow, interessant”, selv om jeg allerede har sett “tusen andre” dokumentarer som tar opp det samme temaet. Herregud. Jeg mener, hva slags – om noen – praktisk betydning har det i et menneskeliv å være “velinformert” i forhold til hva de tenker om det utenkelige nå for tiden? Som alle vet var det første sekundet av det observerbare universet – en pedantisk men viktig distinksjon – en ganske begivenhetsrik epoke, som typisk deles inn i fem-seks forskjellige “æraer” etterhvert som “babyuniverset” ekspanderte til omtrent tyve lysår i diameter. De som føler for “flere detaljer” om saken kan henvende seg til vår venn Google; poenget jeg skal frem til her er at Big Bang er ikke noe bra navn på denne hendelsen. Det blir på alle måter galt å se for seg en “eksplosjon”. Hvis jeg ikke husker helt feil kan vi takke fysikeren Fred Hoyle for dette navnet, for han var tilhenger av det som den gangen ble kalt “steady state” – altså at universet “alltid” har eksistert og så videre – og uttrykket “Big Bang” var ment som en nedsettende karakteristikk på en teori han ikke likte. Så derfor.

Imidlertid er det ingen som tror på “steady state” lenger. Det må i så fall være det jeg kaller Børre på Facebook, som er en nedsettende betegnelse på den typen “entusiastisk amatør” som på ustødig faktagrunnlag etablerer seg som sannhetsleverandør overfor sine følgere. Eller sagt på en annen måte: Følgerne tror mer på Børre enn på “skolevitenskapen”. I hvilken grad dette er et problem avhenger av sakens grad av alvor. Om noen – som mange sikkert gjør – ikke tror på Big Bang Theory (jeg ligner selvsagt mer på karakteren Sheldon fra akkurat denne serien enn de fleste andre karakterer fra nyere film og fjernsyn) så betyr dette lite fra eller til. Jeg føler sjelden for å debattere med folk som klasker “flat jord” og den typen ting i bordet som innledende argument. Herregud. Hva er vitsen? Jeg blir jo bare deprimert av det. Jeg er litt her og der i forhold til mange “skolevitenskapelige” emner selv, men det handler som regel mer om hvordan man skal tolke bevisene man har samlet inn enn om fantasifull spekulasjon over alle fjell og daler. Jeg har ikke “egne tanker” om fysikken og sånn. Faktisk har jeg for det meste dårlig peiling på fysikk, selv om jeg opplever det som et interessant fag. Det blir mest til at jeg sammenligner argumenter som andre kommer med. Jeg anser meg jo ikke som kompetent til å blande meg inn i selve samtalen.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Folk blir ofte veldig “intense” i forhold til ting de tror på. Noen opplever det som personlig forulempende at man ikke “tar dem alvorlig” selv om det de sier strengt tatt bare er vrøvl. Problemet er typisk at de ikke vet at de er uvitende. De føler seg jo velinformerte. Jeg vet ikke hvor mange konspirasjonsfantasier som koker ned til “sensur av meninger” på dette grunnlaget, men det finnes faktisk ikke noen “kontrovers” (som man bør snakke om i grunnskolen) mellom for eksempel “teorien om evolusjon” og “læren om det guddommelige skaperverket” og den typen ting. I den grad folk ikke får bildet til å stemme i sitt eget hode, så er det elementær kritisk tekning å gå ut ifra at det er du selv som tar feil, ikke “alle andre”. Hva skal man kalle det når folk kjemper misinformasjonens sak med nebb og klør? Det er så viktig for dem å “ha rett” at de vil heller brenne ned og ødelegge hele vitenskapen enn å tilpasse seg det oppdaterte faktagrunnlaget som folk møysommelig har samlet inn og bearbeidet over mange hundre år — med jevnt tiltagende grad av “spesialisering” innenfor alle fagområder over hele linja, må vi vel nærmest legge til, slik at det er ikke bare å “hoppe mellom fagområdene” slik man kunne gjøre i de gode gamle dager. Det finnes for eksempel ingen grunn til å tro at en geolog skal vite noe om biologi – eller omvendt – og så videre. Det eneste vi bør kunne forlange av dem er at de i det minste forstår hva “den vitenskapelige metoden” handler om, sånn at de i hovedsak holder fingrene sina unna andres fat, eller i det minste setter seg skikkelig inn i saker de uttaler seg til pressen om — hvilket de for det meste også gjør, helt til det kommer penger inn i bildet. Da kan for eksempel en spesialist på napoleonskrigene eller en systemingeniør plutselig utvikle en forbløffende god innsikt i nyere klimaproblematikk, som ofte viser seg å være bare politisk korrekt “kjønnspolitikk” når man myser på saken på den rette måten.

Det finnes en tenkemåte hvor vitenskap i det store og hele handler om “politiske bestillingsverk” designet for å fremstille venstrepolitiske emner på bedre måter enn de fortjener — fordi utdanningsinstitusjonene domineres i det store og hele av en konspirasjon av marxister som jobber med å undergrave ungdommens moralske retningssans. Derfor utsvevende seksualitet, forvirring rundt egen kjønnsidentitet og den typen ting. Det er fordi de aldri blir tilbudt sunne, konservative verdier. Marxistene passer jo på at deres politiske fiender ikke får noen taletid ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Dermed går nasjonens storhet tapt. Dette har de planlagt og jobbet med i mange hundre år. Du vet. Kommunistene og de. Sånne som går med fremmedflagg på 17. mai. Sånne som er “annerledes” uten å føle skam. Det er jo ellers en typisk borgerlig tanke at de selv representerer den “korrekte” måten å utøve et menneskeliv, mens de som ønsker en annen livsstil enn den som har blitt planlagt for dem av “de fremste autoriteter” representerer det syke og skadelige, en undergravende kraft som truer med å ødelegge hele samfunnet. Det komiske – eller skal vi si komitragiske – med denne paranoide vrangforestillingen om menneskets natur og formål er at vi vet allerede hva som truer menneskehetens livsgrunnlag. Vi vet til og med hvem som gjør det, og ikke minst hvorfor. Alt handler som vanlig om de helvetes pengene. Hvor evneveik må man være for å ikke skjønne det? Man kan ikke argumentere med arbeidsplasser. Der det svikter for folk er typisk når det kommer til “nyttespørsmålet”. Hva er mest nyttig på kort og lang sikt? Selv de mest “åndelige” blant oss har i det store og hele en aldeles uforskammet liste over materielle krav til livet. Og de vil ha alt det gode her og nå. Øyeblikkelig. Betalingen og sånn kan vi ta senere, via et opplegg med renter, avdrag og greier. Det som er viktig er å øyeblikkelig komme seg i spill som influenser på nett eller noe, samtidig som man kjøper hus og leaser seg en fet ny bil. Folk vil ha og ha. Derfor går alt til helvete.