Egentlig er jeg ikke den typen som kjeder seg, men visse affærer jeg har gående i forhold til det offentlige byråkrati sliter litt på nervene mine sånn sett. Det skjer jo for faen ingenting. Jeg forstår konseptet “ventetid” men det bør kanskje gis et helt annet navn når man kan telle mer enn ett år innenfor kategorien. Men sånn er virkeligheten. Du rykker stadig fremover i køen. Så fint for meg. Kanskje det skjer noe før jul. Eller kanskje ikke. I mellomtiden må man bare finne opp sin egen underholdning som best man kan. Hva med å hoppe paradis? Kanskje hvis jeg prøver det litt vil jeg endelig forstå hvorfor denne leken har dette navnet? På den annen side, dette er definitivt et eksempel på det man kaller å gripe etter halmstrå. Hva sier Store norske leksikon om saken?
Kjedsomhet er en tilstand der personen ikke har noe bestemt å ta seg til, opplever liten interesse for omgivelsene, og føler at tiden går uten at dette betyr noe fra eller til. Kjedsomhet kan oppleves av alle, selv om noen er mer disponert for å oppleve verden uten spesiell entusiasme (som ved apati og depresjon) enn andre.
Situasjoner som er stadig repeterende, mangler noe nytt og er monotone, er typisk forbundet med opplevelse av kjedsomhet. Fordi vi i dagens samfunn er vant til å bli eksponert for en mengde inntrykk fra media, reklame og andre kilder, skaper fravær av slike inntrykk en tilstand som lett oppfattes som kjedsomhet.
Kjedsomhet ses ofte som noe negativt, gjerne som det motsatte av å ha det gøy, være engasjert og interessert, og å oppleve ting. Dette innebærer at den som kjeder seg gjerne tyr til lett tilgjengelig stimulering, eksempelvis mobiltelefonen. Bruk av mobiltelefon er da også blitt brukt som et mål på kjedsomhet.
Det har åpenbart skjedd ting i verden siden det å ha mobiltelefon ble regnet som et tegn på ambisiøs effektivitet, og/eller den formen for “viktighet” som gjør at man til enhver tid må være tilgjengelig for alle og enhver som synes at de har et ærend som haster. Jeg kan faktisk ikke huske eksakt hvorfor jeg første gang skaffet meg en mobiltelefon men jeg mener at det var noe i den gata. På denne måten blir det lettere å holde kontakten. For 30-40 år siden var det ikke vanlig å ha permanent telefonvakt. De fleste hadde en “telefontid” når man satte seg ned med en liste og gjorde de oppringningene som var nødvendig, men ellers var man “ute” og umulig å få tak i. Det var ikke enkelt å endre på allerede etablerte avtaler om å for eksempel møtes til avtalt tid og sted. Hvis noen ikke kom kunne dette enten bety at noe ganske alvorlig hadde skjedd eller at vedkommende person var useriøs med sånne ting. Uansett fikk man sjelden umiddelbar beskjed. Man måtte vente med å felle dom i saken til man hadde hørt fra de det angikk. Når man ikke vet så vet man jo ikke.
Faktisk så vet jeg ikke om telefon fortsatt er det korrekte navnet på denne gjenstanden som alle tilsynelatende sitter og tukler med i alle sine ledige stunder. Det er jo i praksis et nettbrett som man drasser med seg overalt slik at man til enhver tid kan gå på nettet og gjøre hva det enn er man driver med der, ofte noen slags aktivitet tilknyttet de sosiale media. Mange er veldig engasjerte sånn sett. De har viktige ting som det haster med å få sagt. Dessuten må de sikkert sjekke om de har fått opp noe interessant på dating-appen, enten de dater eller ikke. Som en veldig gift venn av meg uttrykte det: Man kan jo sjekke menyen på utestedene selv om man spiser hjemme. Med andre ord fungerer det som uforpliktende flørting med folk som man ikke har noen planer om å faktisk treffe. Eller noe sånt. Hva vet jeg? Jeg bruker ikke telefonen på det som nå for tiden er den normale måten. For meg er det bare en whatsapp-maskin som jeg bruker til å holde fortløpende kontakt med kjæresten min som bor i Colombia, pluss at jeg bruker den til å ringe til folk når dette er nødvendig. Punktum. Det er alt. Jeg har rett og slett ingen interesse av å “være på nett” ut over den tiden som går med foran computeren. Jeg forstår ikke de som sitter og skjærer grimaser mens de stirrer på skjermen, åpenbart engasjert i noe som påvirker dem følelsesmessig.
Selv har jeg den åpenbare fordelen at jeg kan huske hvordan ting var i den gamle verden, det vil si før internettet kom, før det var slik at alle hadde mobiltelefon, og ikke minst mens man faktisk måtte gå i en butikk for å blakke seg på unødvendige impulskjøp. Ofte legger jeg igjen hele mobilen hjemme når jeg går ut, si for eksempel i butikken eller andre ærend. Noen synes dette er komisk. Andre lar seg provosere. Man må jo være tilgjengelig. Imidlertid føler jeg det ikke slik. Jeg kommer jo uansett ikke til å stå på noe slags offentlig sted og prate i telefonen som om jeg var hjemme, og siden “nettaktiviteter” er uaktuelt for meg blir det ikke mye igjen. Fra min synsvinkel er det rart at folk synes at dette er rart. Har de ingen grenser? Jeg hører om de som gir opp hele smarttelefonen og kjøper seg for eksempel en gammel Nokia fordi de ikke klarer å styre styre telefonbruken sin på noen annen måte enn denne formen for “antabus”. De klarer ikke å la være å gå på nett for å “se hva som skjer” når de får et nettbrett mellom fingrene sine. Hva skal man tenke om sånt? Vi snakker i realiteten om tvangshandlinger og avhengighet — hvor mestringsstrategien består i å forsake alle disse sivilisasjonsmessige godene. Herregud. Og dette skal liksom være det kjente universets mest intelligente skapning? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så det ender med at jeg bare gjesper.
Det slo meg da jeg satt på legekontoret og ventet på min tur i går… At jeg var den eneste av oss ti som satt der som ikke kjedet meg. 😀
Jeg mistenker en forbindelse mellom fenomenene kjedsomhet og (u)tålmodighet. Dessuten er det noe med kunsten å kunne underholde seg selv, for eksempel med å dikte opp historier om de karakterene man observerer.
Hehe, ja, mange går glipp av de kreative mulighetene livet byr på. Jeg elsker å sitte og se på folk og fantasere om hvilket liv de har. Det blir vel ei bok av alt surret til slutt.