Til å begynne med må vi skille fronese fra frenose. Før Platons tid var fronese den store greia, men Platon omdøpte fenomenet til filosofi, hvilket er hvorfor han blir kalt “filosofiens far”. Senere beskriver Aristoteles fronese som den typen livsvisdom og innsikt i menneskelige forhold som man bare kan opparbeide seg gjennom tid og erfaring, alminnelig respekt og godt dokumentert kompetanse. Derfor altså den klassiske karikaturen av filosofer som middelaldrende-til-gamle menn med stor skjeggvekst, som jobber som privatlærere for de rike og mektige (i Aristoteles’ tilfelle Aleksander den store). Når det gjelder det andre ordet – frenose – så er det noe jeg har laget selv, inspirert av den klassiske pseudovitenskapen frenologi, som kort fortalt er idèen om at det som finnes inni hodet kan avleses på utsiden — hvilket er det samme prinsippet som når man “skuer hunden på hårene”; altså en fundamental kodefeil i sinnet. Frenose må forstås som et mer “teknisk” begrep for det samme som vi mener når vi kaller noen “en fordomsfull type”. Han er litt frenotisk noen ganger.
Som alle kan se er det fort gjort å gå i surr med to så like ord som fronese og frenose. Herregud, folk husker ikke engang hva som er venstre og høyre noen ganger. Man må ikke forlange for mye. Poenget jeg skal frem til er at siden Platons dager og langt inn i vår egen tid har vi ofte kunnet observere frenotiske tendenser hos folk som er ansatt i fronetiske posisjoner. “Den gamle vismannens autoritet” er naturligvis bare pissprat og sludder — man er til enhver tid bare så god som de fakta og argumenter man kan stille opp på logisk vis og forsvare i en saklig disputt. Høy alder og stort skjegg betyr ikke i seg selv noen ting. Imidlertid har vi en lang “skolemestertradisjon” bak oss, preget av deferens foran dette patriarkalske ikonet av presumptiv fronese. Altså når man automatisk antar at en mann i 40-50-60-årene sikkert har opparbeidet seg “alderens visdom” og derfor vil kunne gjøre klokere vurderinger i forhold til hva man bør gjøre i komplekse situasjoner. Det kan være slik, men det må ikke være slik. Det finnes mange godt voksne idioter også. De fleste har møtt noen.
Som alle vet er idiot noe man blir i det øyeblikk man tror at man forstår noe. Det er jo ikke slik forstanden virker. Kanskje er det litt ironisk, men den eneste sikre viten man kan ha som menneske er at man selv er uvitende. Uansett hva slags fantastisk modell man har i hodet så er det bare en modell. Selve virkeligheten er en helt annen kategori av fenomener som forblir upåvirket av de navn vi setter på ting, og mesteparten av alt folk snakker om er bare sånne lyder som aper lager når de engasjerer seg i sosiale spill. Med andre ord, vi har en agenda – som vi i hovedsak fornekter på det sterkeste – og den handler som regel om å posisjonere seg innenfor flokken. Menneskers atferd er ikke vesensforskjellig fra den vi finner hos de andre apene. Spør hvem du vil. De fleste vil etter litt frem og tilbake lande på en innrømmelse av at livet handler om lek, læring og latter – altså de morsomme tingene – problemet er bare at vi er født med en groteskt overdimensjonert hjerne som har prosessorkapasitet langt hinsides noe vi har bruk for i praktisk forstand. Så hva gjør vi med dette? Lite er mer komisk enn menneskers fantasier om teleologi – det vil si idèen om at naturprosesser styres ut fra på forhånd gitte “hensiktsårsaker”, eller at tilværelsen har en på forhånd gitt “mening” om du vil – og at en av disse er universets selvbevisste prosess med å utvikle og fremstille intelligente skapninger som gjennom en lokal prosess av dialektisk materialisme etterhvert vil manifestere teknologiske sivilisasjoner lik vår egen. Dette er så fette idiotisk at jeg har ikke ord for det, men det er også svært vanlig. Vi antar at vi selv er såkalt høyerestående skapninger mens virkelighetstesten nokså entydig viser at vi er bare sinnsforvirrede aper med suicidale tendenser. Vi retter våre teleskoper mot stjernene og spør hvor er de alle sammen? uten noen form for kritisk refleksjon rundt intelligensens eksistensielle vilkår. Hvorfor tror vi at det “må” finnes andre cerebrale skapninger enn oss selv der ute? Dette er en tåpelig presumpsjon. Menneskers hjernekapasitet har jo ingen form for praktisk nytteverdi. Hjernen er en onanistisk sexmaskin som forøvrig også misbrukes til å pønske ut alskens jævelskap som kan gi oss personlige fordeler innenfor parringsspillet. Mer mystisk er det dessverre ikke.
