Fattigdomsbekjempelse i Norge

Det er en viktig samfunnsoppgave å jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Viktige tiltak for å bekjempe fattigdom er en skole som utjevner sosiale forskjeller og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Det er mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen ønsker å tette hullene i sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Kommunene skal forebygge sosiale problemer og bedre levekårene for vanskeligstilte ved å sikre mer likeverdige vilkår for barn som vokser opp i fattige familier. Gjennom tilbud om sosiale tjenester, råd, veiledning, økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram, skal kommunene arbeide for at den enkelte skal kunne klare seg selv. 

(Statsforvalteren.no)

Økonomisk fattigdom er et spørsmål om relativ kjøpekraft, men også om forventninger. EU definerer fattigdom som det å ha mindre enn 60 prosent av medianinntekten mens OECD opererer med 50 prosent. Selv befinner jeg meg under grensa uansett om man forholder seg til tall fra EU eller OECD, men jeg opplever ikke meg selv som “fattig” selv om jeg definitivt har dårlig råd og er nødt til å leve med en strammere budsjettdisiplin nå enn noensinne tidligere (kanskje bortsett fra i ungdomstida, da jeg imidlertid ikke engang kunne stave ordet disiplin). Det er ikke komfortabelt men jeg er ikke nødlidende heller. Jeg er vant til å kunne være både impulsiv og ganske utsvevende med penger, men det er ikke noe aktuelt alternativ nå. Jeg kan ikke bare kjøpe ting jeg ser fordi tilbudet appellerer til meg der og da. Det jeg prioriterer er å ha et sunt kosthold og et teknisk velholdt kjøretøy — det vil si ganske “råner” bortsett fra dette med sunn kost. Jeg kjøper aldri “ting til huset” og denslags, hva skal man kalle det, sosialt profileringsmateriell. Mesteparten av tida kler jeg meg enten i arbeidstøy eller treningstøy. Fordi jeg aldri er “på jobb” har jeg aldri egentlig fri heller. Det er avklart at jeg er 90 prosent arbeidsufør i forhold til fag og yrke nå ved 60 års alder, noe som forsåvidt ikke er uhørt innenfor murerbransjen, men det er ennå ikke avklart om jeg kan “brukes til noe annet”. Sannsynligvis ikke. Om vi ser bort fra mine yrkesmessige spesialiteter er jeg jo temmelig evneveik i forhold til “dagens arbeidsmarked”, eller noe arbeidsmarked som helst, for den saks skyld, dersom det involverer å “jobbe med mennesker”.

Grensen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser er dårlig definert, men tommelfingerregelen handler om fleksibilitet, eller “tilpasningsdyktighet”. Ettersom jeg forstår handler det om skjønnmessige vurderinger. Jeg tok på eget initiativ kontakt med den psykiatriske helsetjenesten for å få avklart min mentale tilstand da Nav begynte å ymte noe om at jeg måtte nedskrives innenfor området “sosiale evner” for å oppfylle formalkravene deres. Noen slags EU-kontroll av sinnstilstanden ved dette stadium av livet, med alle sine tilbakelagte kilometer, men de fant ikke noe som ikke fungerer som det skal og da jeg endelig fikk møte selveste psykiateren – etter fem innledende møter med en sykepleier for å ta noen standard tester av funksjonsevnen – ble vi sittende og diskutere noen filosofiske problemområder i en times tid før han fremsatte sin vurdering, som er at det er “ikke hensiktsmessig” å fremstille meg for noe slags terapeutisk program i deres regi, selv om jeg teknisk sett oppfyller kravene for diagnosen “annen tilpasningsforstyrrelse” (og sannsynligvis har gjort det hele livet). Det er jo en grunn til at jeg konsekvent har holdt meg til tekniske yrker hvor man “lager ting” innenfor en matrise av målbare resultater og fysisk aktivitet. Hvis jeg hadde evnen til å “jobbe med mennesker” ville jeg ha gjort dette for lenge siden, for folk er jo ikke uinteressante som profesjonelt tema, det er bare det at jeg orker ikke å forholde meg til all den ynkelige klynkingen deres. Det typiske mentale problemet folk sliter med er jo først og fremst manglende bevissthet i forhold til egne tanker og følelser, men jeg har ikke noe mestringsproblem slik sett. Jeg faller litt av lasset når det kommer til høyere matematikk, men så lenge vi bare diskuterer abstrakt teori og narrativer klarer jeg å holde følge med de fleste. Jeg holder meg heller ikke med alskens emosjonelle illusjoner. Jeg drives verken av tro eller håp. Og hva slags “ambisjoner” kan man ha etter at man har fylt 60? Herregud. Verden tilhører jo ikke lenger meg og min generasjon.

Heller enn å bekjempe fattigdom bør vi fokusere på å bekjempe rikdom. Nærmere bestemt det systemet som frembringer perverse forskjeller mellom det vi kaller “samfunnsklassene”. Visste du at dersom man fjerner den fattigste halvdelen av jordas befolkning – altså noe over fire milliarder mennesker – så vil dette utgjøre eksakt null forskjell i forhold til miljøproblematikken? Det er de rike som forpester kloden, eller rettere sagt de mekanismene som frembringer kunstige økonomiske tilstander som rikdom og fattigdom. Ingen av delene er naturlige. Dagens samfunn er et moralsk konkursbo som er fullt av økonomisk pælemakk. Parasitter. Folk som “spiller på systemet” for å grafse til seg mest mulig profitt og privilegier for minst mulig innsats. Korrupsjon og nepotisme er ikke systemiske feil, de er egenskaper som er bygget inn i pakka. Det er meningen at noen skal opparbeide seg absurd overflod mens andre skal sulte og lide. Det har alltid vært sånn sier folk. Som om kannibalisme er et positivt aspekt av evolusjonær fremdrift innenfor arten. Hva skal man ellers kalle det? Mennesker oppfører seg jo som rovdyr overfor hverandre. Manipulerende sosialt intrigemakeri er et normalt fenomen innenfor enhver sosial gruppedannelse, enten vi snakker om arbeid eller fritid. Det er alltid noen som søker “personlig fremgang” på de andres bekostning — og de har konstruert et episk møkkatonn med ideologi til forsvar for den hierarkiske samfunnsmodellen, hvor man rangordner folk i henhold til deres kjøpekraft, med “de fattige” som noen slags bånn i bøtta som man kan skremme småbarn og andre naive personasjer med. Nav gjør forsåvidt en fremdragende jobb som sosialt fugleskremsel, for det å “havne på Nav” er helt på linje med gamle dagers Waisenhus når det kommer til hva slags nivå av respekt og alminnelig anstendighet som man møtes med der. Jeg tviler ikke et sekund på at det finnes mange som prøver å “utnytte systemet” av den enkle grunn at det å utnytte systemet jo betraktes som smarte menneskers vei til rikdom, men jeg tror ikke at dette antallet forsvarer at insitusjonen skal behandle alle som potensielle svindlere og snyltere, i praksis med mistenksomhet og “bedrevitende holdninger” overfor mennesker med vesentlig mye mer livserfaring enn dem selv.