Fordi Toms Matprat skrev om saken vet jeg i det hele tatt om den. Jeg antar at flere vil ytre seg etterhvert, men saken er uansett at bloggplattformen avslutter sitt “partnerprogram”, noe som i praksis betyr at det blir ikke lenger utbetalt penger til de som blogger her, uansett hvor flittige de føler seg (og sikkert også er i mange tilfelle). Hva kan jeg si? Mitt syn på saken henger sammen med at jeg betrakter reklame som forurensning. Du vet. Kreftfremkallende giftstoffer i frislipp. Hvis det var opp til meg ville jeg skattet dem ihjel. 120 kroner i skatt for hver 100 kroner de tjener på reklame. Det vil drepe all profittorientert forretningsentusiasme så å si øyeblikkelig — og etterlate bare såkalte ildsjeler som ikke bryr seg noe om penger eller ikke penger. De har en helt annen holdning til livet og alle ting det inneholder.
Det uten sidestykke verste som har skjedd med internettet er at det har blitt gjort til en pengemaskin (for noen) hvor alt grovt sett handler om klikk, etter mønster av hvordan opplagstall dikterte hva en publikasjon kunne kreve for annonser og reklameplass i gamle dager. Hvis publikasjonen når frem til mange kjøpekåte typer (som også har penger) så kan de ta seg godt betalt for å promotere produkter, tjenester eller noe annet. Jeg vet ikke noe om detaljene i saken, men jeg antar det finnes all slags mystisk matematikk som beregner en tings reklameverdi, enten vi snakker om treningsdrakten til hopplandslaget eller ingressen til en obskur blogg om strikking og kjæledyr. Det er et “veddemål” hvor den som kjøper reklameplass satser på at det vil komme en tilbakeslagseffekt gjennom slik promosjon. Jeg har vært online så lenge at jeg kan huske da nettet bare var et leketøy, eventuelt et uttrykksmiddel for kunstnere og hobbyister, fordi ingen hadde så langt klart å pønske ut hvordan det går an å utnytte fenomenet til å skape profitt for seg selv. I en kort epoke var det slik at folk brukte visittkort hvor det var påført både fasttelefon, telefax, mobiltelefon og “nettadresse”. Sånt skjer ikke lenger, ihvertfall ikke i Norge. Kanskje i noen afrikanske land? Jeg aner ærlig talt ikke.
Faktisk har jeg hatt den beste tilgjengelige YouTube-kontoen siden lenge før de begynte med reklame, slik at jeg husker overgangen da jævelskapen kom. Så snart dette var tilgjengelig kjøpte jeg et premiumabonnement for å slippe å høre all mulig skitsnakk om det og det produktet, som ikke interesserer meg så mye som et fittehår. Tvert imot. Det fremkaller en slags hat og aggresjon mot den som reklamerer (ikke så mye mot den som blir utnyttet av dette systemet). Det er blant annet derfor jeg gjør en ekstra anstrengelse for å unngå høyt profilerte firmaer, varer som er “moteriktige” og den typen ting. Alt koker ned til at jeg er prinsipell motstander av forbrukskulturen. Jeg vil ikke ta i mannskiten med ildtang hvis det ikke er helt nødvendig. Dette bidrar selvsagt ikke til å “gjøre livet enkelt” — men på den annen side har jeg aldri hatt noen forventninger om at livet skal være enkelt, kanskje ikke engang noe slikt ønske. Jeg forholder meg til det nødvendige mer enn til det ønskelige og har ganske lav toleransegrense for tøys og fjas. Tenk på det som “salt i maten”. Litt salt høyner ofte smaksopplevelsen, men det er håpløst å spise oversaltede ting — og det postmoderne informasjonssamfunnet er definitivt ramsalt i henhold til denne metaforen: Man er nødt til å beskytte seg mot presset hvis man ikke ønsker å bli økonomisk mummifisert, som et annet stykke spekelaks.
Det er absolutt et gyldig argument at markedsføring er livsviktig for små og mellomstore firma i etableringsfasen (altså før de har kommet så langt at “ordet går” om det de selger). Jeg er på ingen måte mostander av “det frie næringsliv” og alt som kommer med det, men det psykopatiske reklametrykket mennesker typisk lever under i disse tider er ondartet. Det styrer mange inn i ulykke, på mange vis og av mange årsaker. For eksempel tar jeg uten å nøle hatten av og gir et dypt sveipende og teatralsk bukk for regeringen, på grunn av at de nå blokkerer “utenlandske spillselskaper” på nett (så vidt jeg har skjønt, jeg er ikke veldig interessert i greia, så korriger meg hvis jeg tar feil, fodi jeg siterer bare hva jeg oppfattet av èn enkelt artikkel på NRK.no). Dette er ikke akkurat det samme som reklame, men spillegalskap ligner på kjøpetrang og begge deler støtter seg på aggressiv markedsføring mot de som er mest sårbare for svindelopplegget. De vet. Sånne som føler en stor indre uro, eller kanskje at de har et slags “hull” inni seg selv som krever “mating” for at man skal få fred, vi kan uttrykke dette på mange måter både i et teknisk-nøkternt språk og med poetisk billeddannelse. Alle skjønner uansett hva det handler om. De ukontrollerbare lystene. Hvor kommer de fra? Hvorfor finnes de? Tja, si det du. Det er derfor jeg blogger om moral. Det er derfor jeg oppfordrer folk til å tenke. Hva består livet av? La oss si tid. Alle får et visst kvantum levetid som de kan bruke mer eller mindre som de vil. I praksis oppleves dette som “tilstedeværelse”. Jeg står i livet og jeg gjør ting. La oss kalle det oppmerksomhet. Bevissthet. Alt vi oppfatter og alt vi samhandler med. Det er dette stoffet “selve livet” er laget av. Vi er der vi er og gjør det vi gjør. Siden baller ting på seg og blir mer kompliserte.
Selv føler jeg ikke at jeg har noe ugjort. Herregud så mye galskap jeg har sett og vært med på. Det er mer enn nok. Jeg har ikke egentlig noe usagt heller. Ikke noe jeg sliter med å fiske frem og trykke ut. Alt går på skinner sånn sett. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier. Alle som kjenner meg kan skrive under på at det er akkurat sånn jeg snakker også. På en skarp og tørrvittig måte, uten å ta særlig hensyn til “det politisk korrekte”. Jeg skriver på nettet fordi det morer meg. Hvis noen har lyst til å gi meg penger så skal jeg ikke nekte dem det – jeg behøver jo stadig penger til alt mulig rart – men det er ikke noe krav. Ingen forventning. Som sagt så var jeg på nett lenge før noen begynte med reklame, langt mindre betalte partnerprogrammer for å “motivere til mer innholdsproduksjon” eller hva vet jeg. Det finnes ihvertfall mange der ute som produserer endeløse mengder kjedsommelig mannskit bare for pengenes skyld. Mange har til og med funnet ut hvordan de kan bruke “kunstig intelligens” til å øke produksjonen sin. Er ikke det fantastisk? Herregud noe så evneveikt. Jeg har ikke ord. Eller rettere sagt, jeg har ikke noen ord jeg vil uttale. Mange har lenge vært klar over at det finnes noe som kalles “klikk-lokking” (clickbait) på nettet — som kort fortalt er en svindel innenfor kategorien “bait and switch”. Når man lokker noen med et tilsynelatende bra tilbud som man så skifter ut med noe dårligere når de kommer til møtestedet. Da presenteres man med dilemmaet om man skal snu og gå eller om man skal akseptere det “lavere” tilbudet — men på nett handler det ikke engang om dette, bare om at man skal lokke folk til å åpne bloggen, se på videoen, eller hva det måtte være. Vi kan godt kalle det spam. (Specially processed assorted meats, også kjent som “død mann på boks” blant norske soldater av en viss alder.) Det er uansett et “forurensningsproblem” som trekker ned brukeropplavelsen uansett hva slags nettsted eller forum vi snakker om. Det er rett og slett alt for mye av det.
Jeg gjetter på at blogg.no har måttet “ta noen grep” i forhold til cost/benefit-ratio på regnskapssiden. Det koster jo tid og penger å ha en arbeidsoperasjon som handler om inntektsfordeling blant skaperne av innhold, underforstått at alternativet er nedleggelse, som sannsynligvis er uunngåelig over langen uansett, hvis ikke noen gjør noe som kan sparke liv i dette stedet. For øyeblikket fungerer det som en parkeringsplass. Folk som har lesere (altså ikke jeg) henter dem inn fra andre steder via link. Det er bare ikke snakk om at opptil flere tusen lesere besøker denne plattformen hver dag. De kommer på link fra Facebook og andre sånne steder, er hva jeg tror. Selve stedet har ikke noen “aktivitet” i den forstand. Jeg tror de er fornøyd med å sitte helt stille og ta det de kan få, så lenge de kan få det. Så snart det begynner å koste penger å holde greia i gang blir det slutt. Hvor lenge kan det dreie seg om? Det er uråd å si. Selv har jeg aldri gjort noe som helst for å “vinne lesere”. Jeg har bare gitt nettadressen til et par stykker som har spurt. Slik sett er det rimelig å si at jeg skriver for kråka. Det er ikke så farlig. Det er bare noe som morer meg. Hvis det forsvinner vil jeg bare trekke på skuldrene og finne på noe annet, i verste fall bare skrive på computerdisken, som så siden dør (slik den forrige maskinen til slutt gjorde, tolv år etter at jeg begynte å bruke den). Sånn er livet. Alt og alle dør. Ingen vet noe mer. I mellomtiden får man more seg som best man kan, hver etter sin legning. Eller vet du bedre råd? Jeg tviler på det. Saken her og nå er at reklame er en vanhellig vederstyggelighet. Ikke fordi det må være sånn, men fordi de kjenner jo faen ingen grenser. Vi kan aldri overlate til “markedet” å sette sine egne grenser for hva som er etisk korrekt, det må lovgiverne ta seg av. Jeg har aldri møtt noen som ikke synes det er “mer enn nok” reklametrykk fra alle kanter i livet deres. Men jeg har derimot møtt mange som har mistet vettet og “kjøpt seg fra gård og grunn” fordi de ikke makter å stå imot alle de lekre tilbudene som ramler inn på dataen og telefonen, gjennom fjernsynet og i postkassa, for ikke å si klistret opp som metervarer på husvegger og langs veinettet. Løp og kjøp. Eller finn på noe annet.
Vi avslutter med et øyeblikk i karrièren til Allan Holdsworth, en kriminelt undervurdert gitarhelt.
