Norge har som vanlig vært heldig. Bare litt over tre tusen døde siden faenskapet begynte, men i USA har de fått det verre enn noen andre så langt. Litt over tre hundre døde hver dag i år, men nå i desember regsistrerer de en økning opp imot fem hundre om dagen. Vaksinene har hjulpet men det er fortsatt en lumsk sykdom som går i mange deler av kroppen og kan gjøre stor skade, selv om man overlever. Det er så langt ikke klart hvorfor noen dør mens andre kanskje ikke engang merker at de er smittet. Vi kan si visse ting, men de ville vi kunnet sagt uansett, som for eksempel at gamle mennesker og de med nedsatt immunforsvar blir hardere rammet.
Om vi forstår lite om coronaviruset forstår vi enda mindre om de mentale reaksjonene som har fremkommet blant folk. Det er en sykdom som for noen er alvorlig, for andre mindre så, og den forårsakes av et virus som hovedsaklig smitter gjennom luftbårne mikrodråper i pusten til folk. Vi kjenner ikke virusets opprinnelse, men de som jobber med disse tingene mener at det er en naturlig forekomst, altså at det ikke kan være snakk om et laboratorievirus som har rømt. De har utviklet en vaksine som har hatt god effekt og man beskytter seg ellers mot smitte ved å holde sosial avstand. Maske vil i tillegg beskytte andre mot deg i noen grad, dersom du er smittet (man kan bære smitte i opptil flere dager før man merker noen symptomer). Så langt så vel. Dette er objektive virkelighetsforhold.
Man skulle i utgangspunktet tro at folk ønsket å beskytte seg mot en smittsom og potensielt dødelig sykdom med alle realistiske midler de har til sin rådighet, men dette er ikke hva vi observerer. Eller ihvertfall ikke bare dette. Det finnes “alternativt tenkende” der ute. Og de finner hverandre på nettet. Dermed har vi det gående. Spekulasjonen, og dermed argumentasjonen, dro skrått og brått ut i høyre grøft nesten umiddelbart og siden har “de alternative” befunnet seg godt utenfor de eksistensielle rammebetingelsene vi kjenner som “virkeligheten”. Det er litt av en historie, hele denne greia. Hva kan vi lære av det? Kommunikasjonsstrategiene har ihvertfall et forbedringspotensial. Vi må regne med at det vil komme flere pandemier. Det er stokastisk forutsigbart, hvilket betyr at vi vet det vil skje men vi vet ikke når, hvor og hvordan. Det er noe som må skje mer og mer ettersom kontaktflatene mellom populasjoner av mennesker og ville dyr øker overalt i verden i takt med økende utbygging og industriell utnyttelse av tidligere villmarksområder.
De som synes at livet er vanskelig og skremmende med alle disse problemene og fæle tingene får trøste seg med at de kommer snart til å dø. Det skjer med alle etterhvert. I mellomtiden forholder vi oss til labyrinten som best vi kan. Sånn sett er livet det samme for alle. Vi kan ikke gjøre rede for hvor vi kommer fra, hvorfor vi er her eller hvor vi havner når vi ikke lenger er her. Er dette tragisk? Jeg synes ikke det, eller rettere sagt, jeg forstår at man kan se det slik men selv foretrekker jeg å se det som komisk. Det er bedre på den måten.
