Gonzo-journalistikk er en journalistisk stilretning som er skrevet subjektivt, og som ofte inkluderer reporteren som en del av historien gjennom en førstepersons fortellerstil med spontane og private opplevelser av hendelsene som det rapporteres om. Stilen beskrives også som rølpejournalistikk eller villmannsjournalistikk. Stilen blander ofte faktiske og oppdiktede elementer for å forsterke et underliggende budskap og for å engasjere leseren. Ordet Gonzo ble første gang brukt i 1970 av Bill Cardoso i Boston Sunday Globe for å beskrive artikkelen “The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved” av Hunter S. Thompson, som senere populariserte stilretningen. Uttrykket har senere også blitt brukt om andre kunstneriske bestrebelser. Ordet kan komme av irsk om den som holder seg oppreist lengst i et fylleslag.
(Wikipedia)
Seierherren er ikke han som vinner slaget, men han som etterpå forteller den historien som de fleste velger å tro på. Det antropologiske paradoks består kort fortalt av dilemmaet mellom det at man vanskelig kan beskrive en kultur på en sannferdig måte hvis man ikke selv er en del av den, samtidig som man vanskelig kan beskrive en kultur på objektivt vis hvis man selv står midt oppi den. Det blir en avveining som ligner på pornografiens avbildningsproblem: Mesteparten av “det som foregår” når folk har sex er indre opplevelser av “mening” som ikke fremkommer på noe synlig vis. Det man faktisk kan se er jo sjelden særlig fint å se på. Så hva skal man avbilde? Fiksjoner er ikke objektive – empiriske – sannheter men de fokuserer likevel på det essensielle poenget gjennom sin egen asymmetriske metodikk — det går ikke an å vite “sannheten til evig tid”, alt vi kan få med oss – som vi også bør være fornøyde med – er “poenget her og nå” og dit kommer man paradoksalt nok raskest gjennom løgn og forbannet dikt når fiksjonen beskriver virkeligheten med alternative virkemidler. Flere mennesker har skjønt flere ting om seg selv og sin rolle i det hele gjennom syntetiske opplevelser de har funnet i kunsten enn de som bare har forholdt seg til “virkeligheten sånn som den er”. Forstår vi hverandre så langt?
Et kunstarbeid fremført gjennom mediet tekst må nødvendigvis kommunisere “en subjektiv oppfattelse” fra person til person. Ingen av de store verkene fra den litterære verdenshistorien er “sanne” (selv om mange er henlagt mot et bakteppe av sanne historiske hendelser) – i den forstand at karakterene er “virkelige personer” og historiens hendelsesforløp beskriver “virkelige tildragelser” – men kanskje nettopp av denne grunn fremstår fortellingen som mer troverdig. Vi vet at forfatteren er en djevelsk manipulator som styrer fortellingens skikkelser som marionettedukker gjennom komedie, tragedie eller hva det nå skal være, frem til det vi kaller “historiens moral” eller poenget med det hele. Vi aner nå konturene av en påstand om at fiksjoner – usanne fortellinger om oppdiktede personer og hendelser – i mange tilfeller kan være “sannere enn sannheten” når det gjelder å fremføre et budskap. Problemet med virkeligheten er jo dens mangetydige natur. Fiksjonen er mer ryddig og fortaper seg ikke i uvesentlige detaljer og forstyrrende sideshows, ihvertfall ikke hvis det er bra skrivehåndverk, men beveger seg jevnt og trutt i retning av sin narrative konklusjon. Hva lærer man av sånt? Inntil ganske nylig har man kunnet ta det for gitt at alle kunstarbeider i formatet tekst har vært diktet opp av mennesker, som jo kan være mer eller mindre lik en selv, men de er aldri fundamentalt annerledes på alle målbare vis, slik som en kunstig intelligens er. Forstår vi hverandre så langt?
Menneskeheten har etter mye om og men klart å finne opp en automatisk diktermaskin. Intet av det en kunstig intelligens frembringer er sant innenfor noen rimelig tolkningshorisont av begrepet sannhet. Det er rett og slett en avansett spilleautomat som fremstiller sekvenser av symboler i henhold til en sannsynlighetsmekanikk som maskinen selv justerer og raffinerer i henhold til de tilbakemeldinger den får i løpet av den prosessen de kaller “trening”. At kunstige intelligenser lyver er imidlertid ikke selve poenget. Diktere lyver jo også. Poenget er at dette er ikke mennesker. De har ingen “motiver” med det de gjør (ihvertfall ingen vi kan kjenne og forstå). Fortellingen har ingen moral. Det er – i sin mest bokstavelige forstand – bare tomme ord. Det finnes ingen forfatter. Ingen håndverker. Ingen ånd. Bare en maskin. Dette er selvsagt en uimotståelig fristelse for de som jobber med å selge diverse “underholdningsprodukter” på det samme vis som man selger kosmetikk og husholdningselektronikk. De driver jo først og fremst med penger. Det er en forretning som baserer sin eksistens i evnen til å tjene penger, i det minste nok til å holde seg gående, men helst nok til at man kan utbetale overskudd til den driftmessig passive eierklassen. Det finnes allerede produksjonsselskaper som bruker kunstig intelligens til å “fylle inn” tekstarbeider som leveres av forfattere på den typen kontrakt som ikke gir dem noen rettigheter i forhold til verket i etterkant. I en profittorientert markedsmekanikk er det uunngåelig at man vil (og må) kutte utgifter der man kan for å holde følge med konkurransesituasjonen. Hvis en prosess overhodet kan automatiseres, hvorfor skal den ikke det? Det finnes for eksempel ingen regnskapsbyråer lenger som jobber med håndskreven kassedagbok i folioformat og det ene med det andre, alt går på datamaskiner. Jeg er for fanden ikke engang sikker på om det er tillatt – i henhold til regnskapsloven – å gjøre alt for hånd i våre dager. Man må jo inn i Brønnøysundregisteret og så videre, og der virker det ihvertfall som om alt forlengst er digitalisert og automatisert. På mange måter mer brukervennlig, men på andre måter mer ugjennomtrengelig og “fremmed”.
