De spesielle bloggreglene som (ikke) gjelder for alle

Overordnet kulturell referanse: Church of Satan

Satanisme er en betegnelse på religiøse og ikke-religiøse bevegelser som bruker Satan som positivt identitetssymbol. Satanisme er et moderne fenomen som oppsto på 1900-tallet. Få satanister tror på og enda færre «dyrker» Satan. Bevegelsen setter i stedet menneskets selv i sentrum. Satanistene er få, men det er stor intern variasjon i tro og praksis. Hovedstrømningene er fokusert på «det gode liv», motstand mot det konforme og kreativt utenforskap. En mindre gruppe er primært opptatt av opposisjon mot samfunnsordenen. Det finnes former for satanisme de fleste vil regne som religion, men den største gruppen vil ofte bli regnet som et sekulært livssyn.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

(Store norske leksikon)

Disse ordene er skrevet av Asbjørn Dyrendal, professor i religionsvitenskap. Man kan også kalle satanisme postnietzschiansk metafysikk, det vil si at man opererer ut fra den grunnforutsetning at “Gud er død” (og det var vi som drepte ham); som altså var Nietzsches analyse av menneskets forhold til religion i hans levetid, det vil si mot slutten av 1800-tallet. Satanister er pseudoreligiøse, i den forstand at mange av dem (ikke alle) bruker de psykodramatiske delene av religiøs ritualisme til å “jolte” sitt eget følelsesregister — og dette er faktisk omtrent så religiøst som noe noensinne blir for satanister. Vi snakker med andre ord om magisk praksis, hvor de teopatiske elementene av diverse religiøse tradisjoner utdestilleres fra dogmatikken og brukes for å fremkalle en “stemning” eller annen emosjonell respons. Diverse rekvisitter og mer eller mindre bisarre kostymer inngår også ofte i scenarioet, men det finnes ingen regler. Folk oppfordres til å finne frem til hva enn som virker for dem og siden jobbe med dette. Hensikten er i ethvert tilfelle intellektuell dekompresjon gjennom ritualmagi, altså i prinsippet det samme som folk typisk prøver å oppnå gjennom yoga, meditasjon og denslags. Det folk som i utgangspunktet ikke har noen peiling på disse tingene invariabelt spør om etter å ha satt seg mer inn i saken er hvorfor kalles det satanisme? Svaret på dette ble en gang oppgitt å være at “vi lever i en jødisk-kristen kultur” — underforstått at det er en stor og feit fuck you finger til “borgerskapet” og deres dyder, som riktignok er noe mindre dramatisk i det – etter måten – lite religiøse Norge enn i det hysteriske USA, men også her reagerer folk ofte med nervøse rykninger. Det hører med til bildet at den “Satan” satanister typisk liker er den man finner i det episke gudekvadet “Paradise Lost” (utgitt på norsk som “Det tapte paradiset” senest i 2005) av John Milton, fra 1667. Altså en mer “ideologisk” velformet karakter enn den jævelen man typisk hører røverhistorier om og som er alle evneveike menneskers største skrekk.

Jeg avviser kontant at det finnes bloggregler ut over de som er fastsatt av plattformen – i dette tilfelle blogg.no – og som eventuelt håndheves av den til stedet tilknyttede moderator, når dette finnes (som det ikke gjør her). Vi kan snakke om “skikk og bruk” slik dette har etablert seg gjennom “sedvanlig konsensus”, men det at “alle gjør det” har aldri vært noe godt argument for at alle ting alltid må være på denne måten. Etter min mening er det “korrekte” at alle gjør hva pokker de vil – innenfor rimelighetens grenser – så kan de som vil leke politi og regler ta seg en i ræva med det aller første. For eksempel, hvis folk ikke har lyst til å besvare kommentarer så er det uproblematisk at de lar være. Jeg skjønner egentlig ikke denne greia med å jobbe for at det skal lages gruppepress for eller mot sånt som man selv liker, men det er jo heller ikke mitt problem. Jeg bryr meg ikke om sånne ting. Det er ikke “manipulasjon og hersketeknikk” (MOH) når man henvender seg direkte til noen med en aldri så spydig kommentar, derimot er det definitivt MOH å mumle noe om at “mange mener det samme som meg” og ellers henvise til autoriteter som ikke har noe med saken å gjøre. Det finnes heller ingen regel som sier at en blogg må være noen slags nettbasert dagbok fokusert på begivenheter i livet til den som skriver bloggen – selv om dette by far er det mest vanlige – man kan like så gjerne skrive dikt, publisere egne og andres videoer, reklamere for skjønnhetsprodukter og treningstøy, eller – som meg – skrive essays om filosofi, kunst, historie og esoteriske temaer. Hva vet jeg? Som sagt tror jeg det beste er at alle lager den bloggen de har lyst til å lage, så får det gå som det går. Jeg leser ganske mye av det andre skriver men jeg kommenterer sjelden. Jeg føler sjelden at jeg “har noe å si” i forhold til det som har blitt skrevet. Mye av det føles også beklemmende “privat”. Du vet. Jeg er jo en sånn type som opplever det som mest naturlig å bruke De og Dem når jeg henvender meg til noen jeg ikke kjenner. Kanskje litt vel mye “tinnsoldat” noen ganger, men sånn er det bare. Jeg påkaller #metoo når jeg blir utsatt for uønsket – og unaturlig – intimitet fra fremmede mennesker. Hva er for eksempel greia til sånne som absolutt skal ta på folk de snakker med? Herregud noe så creepy. Men nok om “grensesetting” som ikke blir oppfattet og enda mindre respektert. Det er jo et mildt sagt slitent tema. La oss heller snakke om leserne. Jeg har sånn cirka det samme forhold til dem som jeg har til de andre kjøretøyene langs veien når jeg er ute i bil. Det vil si at de i utgangspunktet er “en del av landskapet” — og sånn sett er denne bloggen en lite trafikert – og kanskje litt kronglete – vei. Men det er mye rart å se på og musikken er fin.