Tabu er et slags forbud, en forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. I vanlig språkbruk brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral og ikke i lovverket. I tradisjonell polynesisk kultur hang tabu sammen med forestillingen om hellig makt eller kraft, kalt mana, som var iboende i alle ting. Denne kraften ble oppfattet som variabel i styrke, og den kunne også være negativ eller ond, som i demoner eller lik. Den kunne også smitte over til personer. Ting eller personer som hadde mana, var også omgitt av tabuer. De kunne ikke røres, deres navn ikke nevnes og så videre.
(Store norske leksikon)
Poop in the punch bowl er et amerikansk uttrykk som betegner “noe som ødelegger alt sammen” — basert i den antagelse at få ville ta seg en øse med punsj ut av en bolle som alle kan se at det ligger et ekskrement og flyter oppi, selv om mye av punsjen sannsynligvis er helt grei for konsumformål innenfor en strengt “fornuftig” horisont. Alt som angår folkeskrevet – både hva man typisk finner det nede og det man typisk bruker sakene til – er å betrakte som tabu innenfor vår kulturkrets. Samtidig er det knapt noe som opptar folk mer enn funksjonene til sånt som man finner i skrevet. Selvsagt er dette forholdet skismatisk og nevrosefremkallende, med en klar tendens til “omvendt proporsjonalitet” mellom hvor “hemmelig” opptatt man er av skrevsakene og hvor hysterisk avvisende man forholder seg til deres relevanse. Vi skal ikke her og nå begi oss inn i noen psykoanalystisk drodling rundt “personlighetsutviklingens stadier” og hvordan begrepet skam brukes som våpen innenfor kulturen, fordi alle vet uansett alt om dette, og det er heller ikke det poenget vi skal belyse.
Det har i USA nylig vært arrangert en årviss CPAC – Conservative Action Political Conference – hvor man tradisjonelt og gjennom alle år har vært veldig nøye med å avvise alle kjente Ku Klux Klan medlemmer, nynazister og denslags, men ikke i år. Den svært åpne og godt kjente mediapersonligheten Nick Fuentes – som forresten var invitert som middagsgjest hos Donald Trump for ikke så lenge siden, i selskap med rapperen Kanye West – ble observert (og filmet) mens han klikket hælene sammen og gjorde “nazihilsen” med strak høyrearm til noen annen inne i konferansesenteret, men det finnes ingen lyd så man hører ikke hva de sier og det vites heller ikke hvem den andre var. Siden spaserte Fuentes bare videre for å “mingle” med de andre gjestene, og opptaket stanser der. Siden har dette filmklippet blitt vist og snakket om både i offisielle massemedia (store nyhetskanaler) og i mer private og “sosiale” mediaforetak. Ekskrement i punsjbollen er selvsagt et uttrykk som går igjen hos de fleste, siden dette er et så alminnelig uttrykk for “sosiale brølere” i USA og alle vet hva det betyr. Vi må anta at arrangørene av CPAC også vet dette, fordi de har som sagt i alle år vært nøye med å markere at de er “konservative men ikke fascister”, så det har i seg selv betydning at de denne gangen bare “lar det skje” uten å reagere mot noe som virker så provoserende på så mange.
Det er ikke urimelig å si at etter den andre verdenskrig var nazisme svært diskreditert i Europa, særlig i Tyskland, hvor man den dag i dag har et eksplisitt lovforbud mot offentlig fremsyning av typiske nazisymboler. Forholdet er imidlertid fundamentalt annerledes i USA, hvor de har noen slags kognitiv dissonans gående mellom “de originale nazistene” – som i det store og hele er utdødd nå – og deres budskap og politikk, inkludert symbolbruken, som i henhold til amerikansk høyesterettspraksis omfattes av ytringsfriheten. Det er med andre ord lov å være nazist i USA så lenge dette er noe du har funnet på ganske nylig, men det er ikke lov å ha vært medlem av NSDAP – “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” – eller å ha jobbet for eller på andre måter ha vært tilknyttet disse. Da nektes man innreise til USA. Det er et opplegg som sikkert ga mening på 50-tallet, pluss et par tiår oppå det, men det virker litt utdatert nå i dag. Men sånn er amerikanerne. Systemet deres er godt tilpasset til en verden som ikke eksisterer. Samme dag som Nick Fuentes ble filmet på CPAC hadde de en marsj i Florida, med et par hundre stykker kledt i svarte bukser, røde skjorter og svarte finlandshetter, med digre hakekorsflagg (hvite på svart bunn) vaiende i vinden der de marsjerte taust avgårde, formodentlig for å “markere synlighet” eller hva vet jeg. Det var visstnok ingen spesiell anledning og det ble heller ikke delt ut noen løpesedler eller lignende. Det var “bare” noen marsjerende nynazister, som riktignok ble møtt med mange skjellsord og hyttende langfingre fra publikum, men de gjennomførte ruta si og der endte saken. Jeg minnes det Hitler sa mens bevegelsen hans ennå var ung: “Det er ikke viktig om de hater oss, det som er viktig er at de ser oss.”
