Jeg vet ikke om komisk er det rette ordet i noen objektiv forstand – ordet tragisk virker i det store og hele mer korrekt – men fra min synsvinkel er det komisk at troll på nettet har kastet seg over Daniel Radcliffe – som spilte Harry Potter i filmserien gjennom hele oppveksten sin – eller nærmere bestemt dama hans, Erin Darke, som han har vært romantisk tilknyttet til over de ti siste årene og som disse trollene påstår er en transkvinne, uten å henge seg opp i pragmatiske detaljer som at kjerringa er fette gravid, noe som aldri hender med transkvinner. Herregud.
Men hvorfor sier de dette? Hva skjer? Hva er greia her? Vel, som man kan se på bildet så er Erin høyere enn Daniel, noe som jo er uhørt i forhold mellom kvinner og menn, pluss at hun ikke har noe dukkepent ansikt, som betraktes som mistenkelig i rike og berømte kretser, hvor de “kan få noe bedre” ettersom alle slags unge og vakre bimboliner står i kø for å betjene menn som har penger. Det er uklart for meg hva eksakt logikken er her, men det virker som om Erin må være transkvinne fordi hun ikke tilfredsstiller disse trollenes forventninger til hva slags partner Daniel Radcliffe “burde” være sammen med. Eller noe sånt. Hva vet jeg? Hele greia virker evneveik.
Riktignok finnes det sånne typer som studerer diverse billedmateriale på nettet og ellers, mens de jakter på tegn som kan indikere at disse kvinnene ikke er ekte kvinner – altså sånne som er født med eggstokker, livmor og hele sulamitten – og de har sikkert sine metoder – igjen, hva vet jeg – men det virker som om de har noen slags tabeller over innbyrdes kroppsmål, selvsagt den berømte bulen i buksa, men også håndsbredder, skalleform, lårbeinslengder og den typen ting, som de benytter når de ikke direkte kan stirre fremmede mennesker i skrittet for å kjønnsbestemme dem fra avstand, som jo liksom er en ting mentalt oppegående mennesker gjør. Herregud. Hva skal man tenke om dette opplegget? Ethvert normalt menneskes første tanke må jo være at dette er creepy AF. Hvem fanden gjør sånt?
Saken er at vi blir nødt til å se på hu burugla som diktet opp Harry Potter, altså Jordmor Kalasjnikov Rowling, og hennes posisjon i bildet. Hun har hva man trygt kan kalle et meget stort antall meget entusiastiske følgere som er tildels meget pling i bollen. JK Rowling har inntatt posisjon som noen slags lederfigur blant det som på engelsk kalles gender criticals (GC), som er litt vanskelig å oversette til norsk, hvor vi bare bruker ordet kjønn enten vi snakker om det ene eller det andre, men på engelsk skiller man mellom “fysisk kjønn” (sex) og “mentalt kjønn” (gender). Det ene handler om de fysiske attrbuttene vi alle kjenner og elsker, mens det andre handler om identitet. Kanskje mer som hva vi på norsk kaller “kjønnsroller”. Dermed har vi det gående — med hva som i praksis er et kjønnspoliti, som krever full definisjonsmakt i denne saken, noe som i praksis koker ned til noen slags identitets-platonisme, hvor det ikke kan finnes annet enn de i utgangspunktet definerte og derfor “korrekte” identiteter. Hele greia er like kompleks som den er bisarr. De spesielt interesserte kan finne hvor mye materiale som helst om dette på nettet, jeg gidder ikke å gi noen lang forklaring, men min posisjon er at individets integritet er ukrenkelig.
Det er etter min mening forholdsvis ukomplisert å bare forholde seg til hvordan folk foretrekker å bli tiltalt. Hvilken faens forskjell gjør det for meg om de heter Kari eller Knut? Det er uansett ikke min bisniss. Inntrykket jeg sitter med er at det virker som om folk synes at deres egen kjønnsidentitet blir forsimplet, trukket i tvil eller på noe slags vis truet av utydelige grenser i dette spørsmålet. Det kan være mange årsaker til dette. Religiøse, kulturelle, politiske, personlige. Det kommer argumenter fra mange kanter, men alt konvergerer i transekskluderende teori og praksis. Hva er en kvinne? spør de retorisk, før de presenterer noe slags argument for hvorfor akkurat deres oppfatning er den korrekte.
TERF (også skrevet terf; akronym for transekskluderende radikalfeminisme) er et begrep som brukes om feminister som ikke vil inkludere transkvinner i kampen for kvinners rettigheter i samfunnet. Begrepet er negativt ladet og personer som av andre karakteriseres som TERF bruker det i liten grad om seg selv.
(Wikipedia)
Problemstillingen er aktuell for omtrent en halv prosent av en hvilken som helst befolkning — mens man til sammenligning regner med at noe rundt èn prosent av den mannlige befolkningen er kliniske psykopater, som til gjengjeld utgjør omtrent 25% av de man kaller “vanekriminelle” og/eller “uforbederlige typer”, som er et vesentlig mye større problem, men ikke politisk nyttig på den samme måten. Dessuten er de farlige. Det er jo ikke like sannsynlig at en transkvinne vil kunne “ta igjen” på måter som raskt kan komme ut av kontroll hvis man gir seg til å mobbe dem. Som vanlig velger folk svake ofre når de skal ut og ruse rundt i kvartalet med sadismen sin. Grovt sett er en TERF det samme som en GC, forskjellen består bare i hvem som kaller dem hva. Hva som driver dem er vanskelig å forstå, men at de er mange og høyrøstede er det ingen tvil om. “Transproblematikk” er et uhyre lite saksområde som altså gjelder bare en halv prosent på direkte vis, pluss selvsagt disses familie og øvrige nettverk, slik at det tilkommer kanskje enda en prosent eller to der, men det har blitt blåst opp til groteske proporsjoner av diverse politiske kannestøpere som tror de kan få med seg noen ekstra velgere ved å appellere til folks frykt og fordommer.
Bere for å ta et eksempel. Autogynefili. Er det noe noen hadde hørt om før terfene begynte å snakke om det? Tanken er at hvis man er født med en penis så vil man til enhver tid være programmert til å prøve å stikke den inn i en kvinne enten hun ønsker dette eller ikke, slik at transkvinner som ikke er kirurgisk kjønnsopererte – noe mange inne har råd til, eller engang ønsker – vil til enhver tid utgjøre en trussel om voldtekt eller andre seksuelle overgrep hvis de gis adgang til dametoaletter og andre “trygge kvinnerom”. Men hva med homofile menn? vil man kanskje i all sin uskyld tenke. De føler seg jo ikke i utgangspunktet seksuelt tiltrukket av kvinner. Homofile menn går ikke typisk på dametoalettet lyder det snusfornuftige svaret. Eh … neivel. Hva vet jeg? Jeg tenker nesten aldri på sånne ting. Faktisk så velger jeg selv noen ganger heller dametoalettet, basert i den fordom at det som regel er renere og mer velstelt — men ikke når vi snakker om en hel damegarderobe hvos toalettet er en sekundærfunksjon, resten handler om “sladder foran speilet” mens man fikser på sminken og det ene med det andre. Er du gal? Jeg ville aldri gå inn der. Hvem vet hva som ville skje med så mange oppgira kvinner? Jeg er jo en tiltrekkende mann. Jeg må passe på den lille tissefanten min så ingen får det inntrykk at å tukle med den er et privilegium hvem som helst har adgang til, noe som i hovedregel går helt fint. Kjønnsidentiteten min er ikke “komplisert”. Den er heller ikke særlig relevant mesteparten av tiden. Jeg er som de fleste andre halvt kvinne (på morssiden), men jeg opplever ikke dette som min dominante side, slik som arveegenskaper utspiller seg. Heldigvis, får jeg vel nærmest legge til. Det virker ikke som noen misunnelsesverdig mental tilstand.
