Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser. Atferd er et omfattende begrep som omfatter reaksjoner på påvirkninger, intensjonelle handlinger og kroppslige prosesser av psykologisk interesse (som for eksempel aktivering under stress). Med mentale prosesser sikter man både til slike som bestemmer menneskers oppfatning av seg selv og omgivelsene (kognitive prosesser), og til dem som ligger til grunn for hva man føler og hva man vil (emosjonelle og motivasjonsmessige prosesser).
(Store norske leksikon)
Det fantes ikke egentlig noe saklig språk for de underbevisste prosessene før Sigmund Freuds banebrytende arbeider. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke fantes noe språk; underbevisstheten ble jo ikke oppdaget av Freud i noen større grad enn sex ble oppdaget av Alfred Kinsey (han med den berømte rapporten). Vi kan si at begge disse gikk inn for å kartlegge allmenmenneskelige egenskaper som studieområder innenfor en vitenskapsdiskurs. Teknisk sett er det korrekt å si at psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien i større grad enn et medisinsk fagområde. Når det gjelder det å diagnostisere og behandle sinnslidelser så er dette psykiatriens oppgave. Alt en psykolog kan gjøre er å veilede og “coache” pasienten i retning av et bedre liv — hva nå enn dette måtte bety for det aktuelle individet.
Det går en frynsete grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men generelt sett kan vi si at så lenge folk har kontroll så er de normale i denne sammenhengen, uansett hvor sære de eventuelt måtte fremstå i andres øyne. Et typisk eksempel på det å ikke ha kontroll er fenomenet “avhengighet”. Rusmidler er vel det første man tenker, men jeg mener her avhengighet i en mye større forstand, altså det som i sin mest ekstreme form kalles tvangsforstyrrelser. Pasienten er ikke psykotisk, men har et manisk forhold til mennesker, ting og tanker. Et typisk behandlingsopplegg hos en psykolog kan for eksempel handle om å kartlegge et slikt atferdskompleks og jobbe mot en bevisstgjøring rundt hva dette er og hvorfor det har blitt slik. Folk snakker om mentale lidelser, men vi kan like så godt si emosjonelle lidelser, for det handler til en stor grad om “hvordan man føler seg”. De fleste opplever en relativ emosjonell bedring etterhvert som de danner en bedre forståelse av de underbevisste prosessene i sitt eget liv.
Et pussig trekk hos arten Homo sapiens er tendensen til psykologisk projeksjon. Folk er nesten alltid selv skyldige i sånt som de anklager andre for. Hvis man for eksempel ser “idioter” eller “psykopater” hvor man enn snur seg, så er det seg selv man observerer. Dette er det vi før i tiden kalte trollspeilet. Det er så vanlig at vi må snakke om det som en fundamental menneskelig egenskap som ikke lar seg “behandle” i den forstand, men vi regner det jo som en del av vanlig oppvekst og oppdragelse at man ikke skal skjære alle over èn kam, og så videre: Å tilgi andre er å tilgi seg selv, og omvendt. Det man ser i andre er ting man gjenkjenner fordi man har det i seg selv. Det store spørsmålet er om man vet dette — og det er her psykologen kommer inn i bildet for å bevisstgjøre pasienten: Det er så enkelt som at man rett og slett ikke kan se ting i andre som man ikke har i seg selv. Vi skal hoppe over den lange tekniske forklaringen på hvordan det såkalte arbeidsminnet – det man tidligere kalte korttidshukommelsen – virker. De spesielt interesserte vil finne mye materiale om saken på nettet. De andre må bare akseptere premisset: Arbeidsminnet ligner et paternosterverk – eller et vannhjul om du vil – som henter opp ting fra underbevisstheten og sammenligner dem med de observasjonene man gjør med sanseapparatet. As above, so below. Innkommende data fra syn, hørsel og så videre blir sortert og klassifisert ut fra det man allerede har i databanken sin.
Etter min mening bør man ikke kalle det tenkning hvis det ikke er kritisk tenkning; som begynner med selvkritikk. Det forekommer aldri at man forstår noe fullt ut. Epistemene – altså det vi kaller “sikker viten” – er ikke uforanderlige sannheter, de er bare det beste vi har for tiden, inntil flere og bedre data ankommer. Folk som går rundt og sier at det eller det er “vitenskapelig bevist” viser egentlig bare med denne atferden at de ikke forstår hvordan vitenskapen fungerer. Intet i dette universet står noensinne stille. (Imidlertid kan det bevege seg så sakte at vi for alle praktiske formål oppfatter det som stillestående.) Mennesker er ikke ting, de er biologiske prosesser: Man starter som zygote og man ender som kadaver. Livet er alt som skjer i mellomtiden.
