Paleolittisk tid er den eldste delen av steinalderen. Begrepet er sammensatt av de greske ordene for gammel (palaios) og stein (lithos). Dette tidsrommet av forhistorien begynner med de første kjente steinredskap om lag 2,6 millioner år før nåtid. Perioden varer frem til slutten av siste istid (ca. 10 000 år før nåtid) da den avløses av mesolitikum. Endringer i materiell kultur i paleolitikum er nært knyttet til utviklingen av mennesket.
(Store norske leksikon)
Ved ettersyn viser det seg at SNLs artikkel om “paleolittikum” er skrevet av en kis som jobber for Riksantikvaren — og han bommer litt med starten av perioden, nærmere bestemt den såkalte oldowan-teknologien som faktisk starter for hele 3.5 millioner år siden, med hva vi må kalle enkle men effektive bruksredskaper utført i steinmateriale. Det er litt omdiskutert om de eldste redskapene vi kjenner ble skapt og brukt av skapninger vi ville gjenkjent som “mennesker”, men det er ingen tvil om at de spesialtilvirket diverse “hjelpemidler” – det vil si verktøy – på en måte som viser at de visste hva de drev med. Selvsagt har intet overlevd av det de eventuelt fremstilte og brukte i mer forgjengelige materialer som bein, skinn, treverk og annet, men det er naturlig å anta at de eldste steinredskapene bare representerer den synlige delen av en større materiell kultur. Imidlertid dukket ikke den første skapningen alle anerkjenner som “mennesker” opp på scenen før de ovenfor nevnte 2,6 millioner år siden, med homo erectus; “det oppreiste menneske”, som vel må sies å være den mest vellykkede utgaven av vår art, hvis dette defineres som et langt liv med små endringer i kulturgrunnlaget. Homo erectus varte i to millioner år og er de arketypiske “steinaldermenneskene” folk ser for seg — sånn som de fremkommer i for eksempel filmen Ildkrigen fra 1981.
Hele den perioden vi kaller “nedre paleolittikum” tilhører i prinsippet homo erectus og deres acheuliske redskapstradisjon, som særlig handler om noe vi kaller “håndøks” men som vi strengt tatt ikke kjenner formålet til. De virker ofte litt i overkant pyntet til å være praktiske verktøy. Selv tenker jeg at de kanskje fungerte som “valuta” på noen slags måte, men ingen vet. Tradisjonen forsvinner uansett samtidig med at homo erectus forsvinner, et stykke inn i “midtre paleolittikum”, som er den epoken da det fantes flest “mennesketyper” samtidig, fra omtrent 300.000 år siden og frem til homo sapiens dukker opp i Europa for omtrent 50.000 år siden. Den paleolittiske “mørke middelalder” er veldig uoversiktelig i forhold til når og hvordan de forskjellige mennesketypene oppsto, samt hvordan – eller i det hele tatt om – de samhandlet med hverandre, og så videre. Alt begynner imidlertid med homo erectus, som sprer seg ganske kraftig utover, fra Spania i vest til Indonesia og Kina i øst, muligens også nord for alpene i Europa, men definitivt “overalt” i Afrika. Siden ser det ut til at isolerte grupper har utviklet sine egne fysiske særtrekk, men om dette er arter eller raser – det vil si om de kunne formere seg med hverandre og avle formeringsdyktig avkom eller ikke – forblir uavklart. For eksempel betraktes neandertalere som et utviklingstrinn “høyere” enn erectus, som oppsto (i Europa) samtidig med men uavhengig av sapiens (i Afrika). Vår siste felles stamfar – så vidt vi vet – er altså erectus, men siden det finnes genetisk materiale fra neandertalere i så å si alle ikke-afrikanske befolkninger må vi anerkjenne at vi ikke var så forskjellige at vi utgjorde distinkte “arter”, slik som for eksempel hester og eseler. Hybridene har åpenbart overlevd og formert seg videre. Ved dette tidspunkt eksisterer de som “skygger” i vårt eget genetiske materiale, med noen fordeler og noen ulemper som en følge av dette.
Om neandertalere kan vi si at det siste renrasede individ i slekta døde i Spania for førti tusen år siden. Siden har de ikke vært å se. Årsaken til dette befinner seg på spekulasjonsplanet uansett hva man måtte tro, men enkelte ting virker mer realistiske enn andre. Selv synes jeg det virker som om de ble demografisk “oppslukt” av en mye mer tallrik sapiens-befolkning slik at de endte akkurat der vi finner dem i dag: Som en fraksjon av det genetiske materialet i etterkommerne etter de sapienserne som utvandret fra Afrika og de neandertalerne som allerede befolket Europa, men bare i små, spredte og asosiale grupper. Det skal jo for eksempel ikke svært store variasjoner til i fertilitet, fødselsrater, barnedødelighet og den typen ting for at tallene vil bli statistisk signifikante i løpet av ti tusen år, som er mer eller mindre det tidsrommet da sapiensere og neandertalere var “samboere” i Europa. Uansett havner vi for 50.000 år siden i “øvre paleolittikum” — mens istiden fortsatt var på sitt høyeste. Hva drev folk med? Vi kaller dem typisk “jegere og samlere” men dette kan man forsåvidt kalle folk den dag i dag: Vi “jakter” på ting vi vil ha og “samler” på sånt som vi tror kan være nyttig. Det vi ser for oss er vel nærmest noen slags nomadisk livsstil som handlet om jakt på store landpattedyr, fra hest og bison til reinsdyr og mammut. De var ikke bofaste. Vi ser for oss at de fulgte viltet og etablerte periodiske leirplasser på diverse “bra steder” etterhvert. Kort sagt, vi overtok livsstilen til neandertalerne og fortsatte bare i deres fotspor helt til slutten av forrige istid for 12-15.000 år siden. Da får vi en “mesolittisk” landsbytid som varer frem til etableringen av jordbruk, som varierer noe i tid etter hvor i geografien man befinner seg. Befolkningen er jo strengt tatt ikke “neolittisk” før de er bofaste og for det meste sysselsatt med jordbruk og husdyrhold. Uansett varer steinalderen i praksis helt frem til jernalderen for “normale” mennesker og i økonomisk forstand. Det er også noen definisjonsmessige uklarheter rundt høykulturene i Sør-Amerika og ellers, som jo aldri hadde noen “bronsealder” i den forstand; teknisk sett var de neolittiske, men de var definitivt på høyde med både bronse og jernalderkulturer ellers i verden så langt som vi forstår begrepet “høykultur”.
Mennesker i dag er som mennesker alltid har vært. Den eneste meningsfulle forskjellen ligger i det materielle livsgrunnlaget. Forøvrig har vi akkurat det samme instinktive driftslivet som alle mennesker alltid har hatt. Vi oppfører oss på en måte som er typisk for vår art, både på godt og ondt, og sånn har ting for det meste vært i to og en halv millioner år. Alle vet dette fordi alle er sånn. Selvsagt finnes det hvor mange kulturelle forskjeller som helst i detljarbeidet, men på litt avstand ser alle mennesker ganske like ut. Det emosjonelle responsmønsteret er også typisk, når vi korrigerer for kulturelle forskjeller og stimulansene ellers er de samme. “Typisk menneskelig” er kanskje ikke så helt enkelt å definere, men alle skjønner likevel hva det betyr. Det er jo på dette grunnlaget vi forstår hverandre (eller ikke). La oss si at vi kanskje snakker om det man tidligere innenfor rettsvesenet kalte “sjelsevner”. Vi føler oss “på bølgelengde” med de som har et “typisk menneskelig” responsmønster i hvordan de oppfører seg, selv om vi ellers kan være hvor ulike som helst. Vi klarer jo til og med å kommunisere ganske bra selv om vi ikke har noe felles språk når vi virkelig går inn for det. Imidlertid er vi også veldig nevrotiske og ustabile skapninger som er minst like skvetne overfor ting som ikke finnes som for det som objektivt sett er der. Det går ikke alltid bra når ukjente folk møtes. Eller når noen folk møtes, for den saks skyld. Selv om de mesteparten av tiden elsker hverandre klarer jo selv brødre, ektefolk og “de beste venner” noen ganger å havne i bitter konflikt over noe som ikke engang behøver å være noe viktig. Alle har sett sånt mange ganger. Vi kan sikkert enes om at også dette er “typisk menneskelig”, men kanskje ikke blant de tingene vi skryter mest av. Ellers har påskeuka begynt. Det ser ut mer som april enn mars der ute, men sånn har ting blitt. Hvert år har satt ny varmerekord alle de ti siste årene. Det blir sikkert litt av denslags fremover også i år. Det vil vise seg. Foreløpig gjør nordmenn det nordmenn typisk gjør: De følger etter den vikende snøen til fjells, for “å nyte påskeværet” og gjøre seg ferdig med vinterens skiopplevelser. Eller de reiser til syden for å møte våren.
For litt siden så vi, jeg og den nysgjerrige og kloke 12 åringen ” Nrk serien “Det var en gang et menneske” i reprise. Så da har vi et spørsmål til deg. Vi gikk først på fire, så reiste vi oss og gikk på to med armer som rakk ned på ankelen. Etter hvert ble vi høyere og rankere som som dagens homo sapiens. Så kommer spørsmålet fra både meg og 12 åringen. Finnes det noe forskning på at utviklingen av menneske stopper med oss? 12 åringen tenker at kanskje armene blir nesten borte og hodet større 😉
Spørsmålet er vel mest en spøk, men det berører likevel et alvorlig element: “Evolusjon” er ikke det samme som “utvikling”. Det ene er umerkelige biologiske forandringer som skjer over tusener og millioner av år, mens det andre er sånt som vi legger merke til innefor våre egne livsløp. De fleste som spår om menneskelig evolusjon tipper at hodene vil vokse og kroppene bli spinklere, men ingen av oss vil noensinne se dette så det er et veldig akademisk poeng.