Alle her vet selvfølgelig allerede alt om politikken som blir ført i Norge — og selv om man strengt tatt ikke vet noe kan man likevel ha mange slags fine og verdifulle følelser. Det blir uansett en beslutning av det etterhvert. Hvem skal man stemme på? Vi har typisk 8-10 forskjellige valgbare alternativ – altså partier som stiller liste ved valg – både til stortinget og i kommunevalgene i Norge. Noen steder har man et parti som fullstendig dominerer i bildet, men det vanlige er at flere partier søker sammen i noen slags koalisjon for å oppnå politisk flertall. Dette har for eksempel vært hovedregelen i norsk rikspolitikk siden Arbeiderpartiet sist hadde flertall alene noen gang på 60-tallet. Alle regjerer “sammen med” noen andre. For tiden jobber Senterpartiet og Arbeiderpartiet sammen i regjering, men de sliter på meningsmålingene. Vi må sannsynligvis påregne et regjeringsskifte etter neste valg, men detaljene rundt dette er foreløpig uklare. Alle partier har merkesaker som “de er villige til å dø for” – ihvertfall ved dette tidspunkt – så det eneste som virker rimelig sannsynlig er at Høyre danner regjering sammen med ett eller flere “samarbeidspartier”. Tallene tyder på at ting bærer i den retningen, men ennå er intet avgjort.
Fra de etter måten normale forholdene i Norge vender vi blikket mot USA, hvor de nettopp fikk gjennom et budsjettvedtak for de kommende seks måneder, men det var ikke akkurat smertefritt. Situasjonen der akkurat nå er at de i praksis har et politisk parti og et “antiparti” — i den forstand at på den ene siden har man folk som jobber for å drive landet mens på den andre siden har man folk som prøver å hindre dem i dette. Ikke fordi de har andre idèer og løsninger de er villige til å forhandle om i forhold til aktuelle saker og problemer som må løses, men fordi de ikke vil at “motstanderne” skal lykkes med noe. Deres mål er å felle regjeringen, punktum. Donald Trump eier det republikanske partiet nå; gjennom en hard kjerne av følgere som forguder ham på en måte som også skremmer alle de andre til lydighet. Det er vanskelig å forstå hva dette betyr. Hvordan kan noen som har selv det minste millifnugg av selvrespekt forholde seg så ukritisk til en sånn type som Trump? Herregud. Det er så man må holde seg for øynene, ørene, nesa og munnen. Hva som er absolutt fette sikkert er at det kommer til å bli skrevet mange bøker om denne merkelige perioden i amerikansk politikk så lenge det eksisterer noen slags versjon av USA. De sliter jo åpenbart med en eksistensiell krise der borte. Hvem er amerikanerne og hvor ligger fremtiden deres?
Noe lignende er det god grunn til å spørre britene om også. Meningsmålingene tyder på ar Arbeiderpartiet kommer til å vinne godt over førti prosent av velgerne ved neste valg – som imidlertid ennå er i det blå med hensyn til tidspunkt – slik at alt er tilsynelatende “normalt” i forhold til at Storbritannia tradisjonelt er et land med sosialdemokratiske kjerneverdier som instinktiv “ryggmargsrefleks” hos en solid majoritet av befolkningen, bare at dette er ikke hva våre besteforeldre ville kalt sosialdemokrater. Akkurat som i Norge har det britiske Arbeiderpartiet blitt overtatt av “blåruss” som trekker hele partiet i merkantilsitisk retning, hvilket jo tradisjonelt sett er høyrepolitikk som tar sikte på å tilfredsstille et ganske lite antall svært rike mennesker, det vil si “eierklassen”. Til tross for hva navnet antyder har “arbeiderklassen” mindre de skulle ha sagt i forhold til Arbeiderpartiets profil. De har hatt tildels ganske harde og skitne utrenskninger av “venstrevridde” i partiet etter at Keir Starmer overtok som leder og alle offentlige uttalelser fra den presumtivt nye regjeringen han snekrer sammen i disse dager handler typisk om å forføre velgere innenfor kategorien “sentrum-høyre”. Det konservative Tory-partiet er jo skandalisert og ødelagt av indre stridigheter langt inn i vanviddets grenseland, med bare dystopiske tall og dårlige resultater å vise til på den praktiske siden. De lekker velgere i begge ender, henholdsvis til Labour og til Reform UK (det tidligere Brexit-partiet). Rishi Sunak ble riktignok den første hindu statssjef i landet – som konklusjon på “året med tre statsministre” – men det ser ut til at han også blir den siste Tory i denne stillingen på ganske lenge. Minst et tiår, sier de fleste politiske spådomskunstnerne i Storbritannia, inkludert de som “holder med” Toryene.
Ellers i Europa virker det som om ting skurrer litt mellom Frankrike og Tyskland med hensyn til hva slags grad av engasjement man bør ha i forhold til Ukraina-situasjonen. Norges posisjon i bildet domineres selvsagt av den utsatte stillingen til Jens Stoltenberg. Alle vet jo at han er norsk så de tenker automatisk det de tenker, nærmest uansett hva Stoltenberg selv sier. Herregud for en jobb. Hans beste trøst akkurat nå må være at han i det minste slipper å forholde seg til Midt-Østen. Propagandaen hos de som mer eller mindre støtter Russlands rolle i bildet påstår at dette er en krig mellom Russland og “vesten”, med Ukraina som stedfortreder — en logikk som faller litt igjennom allerede ved det faktum at det var jo ikke Ukraina som gikk til angrep på Russland. Hallo? Når man krysser grensene til en annen stat med tanks, fly og hele pakka har man jo per definisjon startet en krig, selv om man kaller det “en militær spesialoperasjon” og insisterer på at det handler om støtte til og frigjøring av en lokalbefokning som ønsker å være russiske. En av sannhetene om krig er at sannheten er krigens første offer. Alle sier dette, men jeg vet ikke hvor uttrykket stammer fra. Sun Tzu? Det høres uansett ut som den typen ting alle bare vet og alltid har visst. Noe som opptar historikere er hvor grensene kan sies å ha gått når man studerer tingene i ettertid. Ikke så mye hva selveste sannheten var, men når hvem begynte å lyve om hva med hvilke slags skumle formål. Det er jo – og har alltid vært – mye renkespill innenfor disse kretsene. Folk lyver om alt mulig hele tiden, og støtter helst på de sakene som best sikrer deres eget fortsatte liv innenfor politikken. Eller beholde jobben, om du vil. Det er jo forsåvidt normalt at folk ønsker å beholde jobben. Er det ikke? Jeg tror det er normalt.
