Folk som ikke har peiling på lydteknikk og alt utstyret forbundet med å “rigge anlegg” henger seg noen ganger opp i ordet slaveforsterker. Det er et komisk ord for dem, særlig når de blir omtalt bare som “slavene” (som er vanlig sjargong i bransjen), men det betyr egentlig bare det samme som effektforsterker, når og hvis man har et splittet opplegg med egen forforsterker som driver et “passivt” effektledd, men disse to kommer som regel enhetlig sammen i samme kabinett for vanlig hjemmebruk. Det finnes egentlig ingen saklig grunn for å separere dem i en hjemmestereo som sjelden opererer med noe betydelig lydtrykk, annet enn at det kanskje ser litt barskt ut. Forholdet blir imidlertid et annet hvis man setter sammen et konsertanlegg som skal yte mange tusen watt i timesvis. Kjøling av faenskapet blir plutselig et problem, slik at å separere riggen ut i mange enheter med mye sirkulerende luft innimellom vil hjelpe betraktelig. Men nok om teknikken, poenget er at ordet slave er et som folk typisk reagerer på, enten det står alene eller i ordsammensetning, slik at slavehandel eller slaveøkonomi er ord for “onde ting” som liksom kommer med flagg og fanfarer, mens slaveforsterker altså er noe helt harmløst (selv om hyppig eksponering for høy lyd forsåvidt har skadet mange ører der ute). Jeg vet ikke hvorfor det har fått et slikt navn, men jeg antar at det handler om hvordan slavene gjør selve den tunge jobben mens de kontrolleres fra mixepulten (eller altså forforsterkeren).
Bortsett fra det lydtekniske fagområdet klarer jeg egentlig ikke å komme på noen positiv bruk av ordet slave. Enten brukes det nedsettende om folk, som for eksempel det å være en slave av sine laster og lyster, eller så beskriver det på en “teknisk” måte et forhold som handler om økonomisk eller annen utnyttelse av andre mennesker. De jobber under slavelignende omstendigheter. Hvis en avisoverskrift inneholder ordet slave så er det neppe gode nyheter som følger i selve teksten, for å si det slik. En viss lyrisk bruk av slavebegrepet forekommer – som når folk snakker om “kjærlighetsslave” og denslags – og dessuten så finnes det en hel seksuell underkultur som leker med maktspill mellom lydige slaver, dominante herskere og det ene med det andre, men for alle normale samtaler under de fleste hverdagslige omstendigheter vil ordet slave uten videre bli oppfattet som noe svært negativt, sannsynligvis kriminelt, ihvertfall ikke noe som folk har lyst til å få dumpet ned i fanget slik at de blir nødt til å forholde seg til det. Vi har generelt sett ikke lyst til å bli blandet inn i noe, som for eksempel hvis et klesmerke som vi liker plutselig viser seg å ha brukt slavearbeidere i den tredje verden og den typen ting. Sånt er jo guffent. Slavedriverne trekker på skuldrene og sier at der på stedet kan folk velge mellom dårlig lønn eller ingen lønn. Kjøpmennene slår ut med armene og sier at dagens marked har stramme konkurranseforhold — mens sluttbrukeren bare vil ha mest mulig for pengene sine og henvender seg derfor til den som har det gildeste tilbudet. Alle ledd i distribusjonskjeden vil ha best mulig betingelser for seg selv. Dette er selve motoren i økonomien vår. Det som driver folk er det som forbedrer situasjonen deres; umiddelbart eller på sikt, helst begge deler. Folk gjør ingenting hvis de ikke på noe vis har noe å tjene på det. Som biologiske skapninger med normale livsfunksjoner er dette kodet inn enhver celle av kroppen. Selv de som på tilsynelatende altruistisk vis gjør gode gjerninger på vegne av menneskeheten gjør det fordi dette bekrefter en idè de har om seg selv; hvem de er og hva de driver med i denne verden. Altså forfengelighet i sin ytterste konsekvens. Det lille speilet på veggen der er alltid det som definerer den store personligheten her. Sånn er menneskene laget. Vi skaper vår egen virkelighetsoppfatning.
Bortsett fra når det foreligger psykiatriske forstyrrelser er det et grunnpremiss i frie land at folk gjør som de gjør fordi de har lyst til å gjøre det de gjør, heller enn noe helt annet. Man kan selvsagt si at man må gå på jobb hver dag, betale regingene og så videre, men det er jo fordi man har lyst til å finansiere den livsstilen man ønsker å ha. Det folk tenker at de “må” ha i vår kultur befinner seg typisk et godt stykke unna det minste de kan klare seg med for “overlevelse” i helt grunnleggende forstand. Jeg klarer selv helt fint å se for meg hvordan jeg skulle ha organisert meg for “selvberging” i en nesten litt speidermessig forstand for eksempel i en tømmerkoie langt uti villmarka, uten strøm og sånt, men dette er jo ingen ønskelig tilstand. Minst halve vitsen med å ha et samfunn er at vi alle samarbeider om å heve standardene fra “naken overlevelse” til noe bedre, men det er bare mulig hvis folk faktisk “deltar i samfunnet” og ikke bare ser på det som noe utenfor dem selv, som kan være til hjelp eller hinder, alt ettersom, men det er aldri en del av deres identitet. Samfunnet er de andre. Hva fanden er poenget med å ha et demokrati hvis demos aldri skal være kritos? Rent konkret så “melder man seg inn” når man stemmer ved valg. Da har man sagt noe som har betydning i forhold til hva slags statsstyre (eventuelt kommune og annet) som man ønsker seg. Andre “meninger” man eventuelt måtte ha betyr mindre. Andre former for “innmeldelse” er å delta i diverse åpne forum for politisk arbeid, enten dette er et av partiene eller noe annet slags opplegg, men man må jo uansett gjøre noe. Det er svært bekymringsverdig når valgdeltagelsen blir så lav at de som er “politisk engasjerte” – og derfor mobiliserer mange velgere – uten å samtidig være “politisk kompetente” får større representasjon enn hva de strengt tatt fortjener. Før vi avfeier “usaklige velgere” som et utslag av (ofte ivrig) protestmentalitet bør vi kanskje stoppe opp og anerkjenne at “protest” er et fullstendig akseptabelt demokratisk virkemiddel, slik at spørsmålet bør handle om hva de protesterer mot. Selv er jeg tilbøyelig til å tro at når folk velger en klovn er det fordi de føler at politikken er et sirkus uansett og klovner er i det minste morsomme.
Fra et normalt forretningeperspektiv er den eneste gyldige metode den som handler om å få mest mulig for minst mulig på utgiftssiden mens man tar den beste prisen man kan oppnå på salgssiden. Resten handler om logistikk. Få jobben gjort; raskt nok, bra nok og uten sløsing med ressurser. Også kjent som styring. Mye er likt for alle typer menneskelig virksomhet slik sett. men hva som er effektivt vil variere ut ifra hva slags tidshorisont man måler resultatene sine innenfor. Det er for eksempel aldri i seg selv meningen at offentlig virksomhet skal “lønne seg” – vi forventer at de heller skal gi politiske resultater på lang sikt – mens dette alltid er selve hovedpoenget for et kommersielt foretak. Om ting ikke lønner seg, hva er de da? Hobby? Veldedighet? Det er ihvertfall ikke forretninger i noen konvensjonell forstand. Folk legger typisk ned ulønnsom virksomhet slik at de kan fokusere på hva enn “det nye” er som har smadret markedsgrunnlaget deres. Tilpasning er jo en nødvendig overlevelsesegenskap uansett hva slags situasjonsforhold man står overfor, enten vi snakker om naturen eller kulturen. Hva er det vi alltid sier? Det er aldri terrenget som tar feil når man ikke får det til å stemme med kartet. Realisme handler nesten alltid om å gjøre det beste man får til med det man har, uten å gråte over alt man ikke har, eller om man er villfaren fordi man klønet ting til etter å ha handlet på et tynnere grunnlag enn det realistiske. Sånt skjer jo. De eneste som aldri mislykkes med noe er sånne som aldri gjør noe. Resten av oss har etterhvert oppfattet al livet er en læringsprosess hvor det lønner seg å være mistenksom mot sin egen “mestringsfølelse”, men ikke til en så sterk grad at angsten tar overhånd. Det er jo som regel dette som skjer når folk overtenker ting sånn at “handlingens øyeblikk” kommer og går uten at de rekker å komme seg på banen og delta i spillet mens det foregår. Plutselig har toget gått, som folk sier. Det eneste man kan gjøre hvis man gikk glipp av èn mulighet er å vente på den neste, fortrinnsvis bedre forberedt og “klar for å handle”. Noe vil alltid dukke opp, det handler bare om å gripe de sjansene man får så snart de kommer. Dette krever selvsagt at man er “våken” og følger med på tingene rundt seg. Du vet. “Carpe diem” og så videre. Det går ikke an å understreke dette ofte nok.
