Arbitrasje er å utnytte prisforskjeller på samme vare eller verdipapir i forskjellige markeder. Arbitrasje kan i tillegg forekomme på kontrakter som omhandler identiske varer eller verdipapirer, slik som opsjoner, futures og andre derivater. Arbitrasjehandel vil vanligvis føre til at prisforskjellene utlignes. Arbitrasjen innebærer salg der prisen er høy og kjøp der den er lav. Det vil medføre at prisen faller der den er høy og øker der den er lav. Moderne finansteori forutsetter derfor som oftest fravær av arbitrasjemuligheter.
(Store norske leksikon)
Mesteparten av all klassisk handel har overalt og til alle tider dreid seg om å kjøpe inn varer for èn pris og selge dem for en annen (høyere) pris. Opplegget har vanligvis involvert en del transport, og det har alltid vært risikabelt å drive med arbitrasje. Minst like mange har tapt alle pengene sine på “smarte markedsopplegg” som de som har blitt rike. Det er jo så mange slags forhold som påvirker markedet. Det som var en bra greie i går vil ikke nødvendigvis funke i morgen, uten at noen kan si eksakt hvorfor. Folk er lunefulle. Man skulle i utgangspunktet tro det koker ned til en ganske likefrem jobb å drive med handel. Man drar til et sted hvor de har overskudd på et vareslag; kjøper det billig, fyller opp bilen og frakter det til et sted hvor den samme varen er etterspurt til en høyere pris. Easy peasy. Imidlertid vil de intelligente straks innvende at å holde på slik krever intim kjennskap til “markedsforholdene” — man må ha åpent øre for etterspørsel og aktiv nese for tilbud, så å si. Helst på en intuitiv måte. Dessuten en god porsjon menneskekunnskap. Det nytter ikke å være treg i avtrekket heller. Når man ser en mulighet må man handle øyeblikkelig, nærmest på refleks.
Arbitrasje ligner litt på termodynamikk, det vil si temperaturers tendens til å søke mot en likevektstilstand. Egentlig er det opplagt. Når noe er dyrt et sted og billig et annet sted kommer folk, så snart de oppdager dette, til å prøve å tjene noen kroner på forholdet mens leken er god. Vi vil observere en jevn varestrøm fra den billige til den dyre regionen. På denne måten virker handel prisutjevnende, både lokalt og internasjonalt. Ihvertfall i teorien. Som alle vet stiller virkeligheten ofte helt andre krav enn de vi har lyst til å forholde oss til. Folk kan være rasjonelle – på en god dag; når man er heldig, været er fint og det ene med det andre – men de kan også være direkte urimelige. Sånt kan man ikke vite på forhånd. Du vet. “Dagsform” og alt det der. Dessuten politikk, som forholdet for eksempel er når det gjelder norsk handel av diverse forbruksvarer – særlig tobakk og alkohol – i Sverige. Regelverket legger begrensninger på folks entusiasme. Dessuten har svenskehandelen utvilsomt påvirket norske matvarepriser i en større forstand også, slik at gullalderen for “harryhandel” er sannsynligvis slutt. Man har ikke like mye å tjene (spare) på det som før. Kanskje hvis man bor like ved grensen så man bare kan “svippe over” når det passer sånn, men de planlagte og organiserte langturene virker mindre lønnsomme nå enn før.
Vi skal uansett ta en Bolzmannvariasjon og spørre om begrepet arbitrasje noensinne er relevant i en kontekst av informasjon. Først og fremst; finnes det et informasjonsmarked som fungerer i henhold til “loven om tilbud og etterspørsel”? Jeg vil si helt klart ja, begge deler. Vi kan observere like mye tydelig etterspørsel etter informasjon som tydelige tilbud. Folk “selger det de vet” for eksempel ved å skrive bøker, holde foredrag, jobbe som konsulent, ditt og datt, det er en lang liste. Folk “kjøper seg kunnskap” på tusen forskjellige vis også, inkludert sånt som man kan få (låne) gratis på biblioteket. Norge er i det store og hele et “velinformert” land, i den forstand at folks typiske tendens går mer i retning av skepsis og nøkternhet overfor informasjon – vi har fri tilgang til det meste og kan derfor ta oss råd til å være kresne – enn hva tilfellet er i regioner som typisk henfaller til overtro og irrasjonelle idèer. Det skal veldig mye til for at noen kommer og arresterer deg for noe du har sagt på nettet eller andre steder i Norge – det må i så fall handle om direkte personforfølgelse og trusler – og hvis det skjer så kommer de typisk i dagslys; med uniform, synlige tjenestenummer og rettsgyldig papirarbeid — ikke i svarte biler om natten. Det er jo i etisk forstand ikke lenger snakk om “ytringsfrihet” når man geberder seg på en sånn måte at folk får saklig grunn til å frykte for sitt eget liv og sikkerhet. Det er for eksempel helt greit å si “jeg liker verken trynet ditt eller politikken din” men det går over streken å si at man skal komme hjem til noen for å banke dem opp, eller verre, uansett hva slags grunn man synes at man har. Det virker rimelig at de som gjør sånt må ta seg en tvungen prat med politiet om “konsekvenser”. Det er jo et fundamentalt element i selve samfunnskontrakten at ingen har lov til å gå løs på noen annen med voldsmakt uansett hvor “fæle i kjeften” disse andre eventuelt måtte være. Det eneste man kan gjøre er å anmelde dem til politiet, men hvis det de sier ikke er straffbart i juridisk forstand – bare ufint og “i dårlig smak” – så er man faktisk nødt til å bare finne seg i det. Du vet. Ytringsfrihet. Den gjelder for alle. Også de som tyner grensene.
Man skulle i utgangspunktet tro at informasjon vil strømme fra de som har til de som ikke har, på en fri og naturlig måte. Diffusjon, om du vil. Imidlertid observerer vi typisk det litt paradoksale markedsforholdet at etterspørselen etter informasjon er større hos de som allerede har mye av den enn hos de som ikke har noe. Det er vanlig å ha et asketisk forhold til informasjon i utgangspunktet, men når man først får smaken på det blir man snart en ustoppelig narkoman som bare vil vite mer og mer. Folk blir noen ganger mer grådige enn kresne slik at de “overforspiser seg” på den informasjonsmessige ekvivalenten til dårlig gatekjøkkenmat, laget under tvilsomme hygieneforhold av den typen som alltid ser etter forretningsmessige snarveier og “raske penger”. Man kommer til et punkt når man taper klageretten i forhold til mageknip, avføringsproblemer og fedme. Herregud. Hvor mange ganger er det nødvendig å gjenta at kostholdet teller nitti prosent i forhold til hva slags kropp man bygger, mens de siste ti handler om bevegelsesmønster — hvilket i klartekst betyr at det kreves bare ganske lett mosjon for å bygge en sunn kropp så lenge den er velernært. Det “går av seg selv” med det rette kostholdet, mens man må kjempe stadig hardere i en stadig brattere motbakke jo mer junk food – i praksis all “ultraprosessert” mat – man sender inn i fordøyelsessystemet sitt. Dette emneområdet er litt komisk. Riktignok på en morbid måte, men ikke desto mindre komisk. Fysisk og mental helse eksisterer i et tett samarbeid med hverandre. Når det blir dårlig på den ene fronten har den andre en tendens til å følge etter. Det er jo sånn man etablerer en normalitetsfølelse. Det er naturlig å søke mot en balanse, men det er energikrevende å finne en høyere balanse, mens den lavere bare kommer av seg selv helt gratis. Den krever ingen innsats og koster ingenting, men den trekker deg altså “ned” totalt sett. Alle kjenner jo til hva naturlovene sier: Ethvert fysisk system vil søke mot sin laveste tillatte energibalanse. Det krever “anstrengelse” å bevege seg i noen annen retning enn nedover. Du vet. Egenvilje av den typen vi forbinder med “livskraft” eller “livslyst”. At man er “på vei mot noe” i positiv forstand, man har ikke bare henfalt til en resignert tilstand av å “vente på døden” uten å yte særlig mye motstand.
