I serien spanske byer folk aldri besøker

La fundación de Béjar data de la época de la Repoblación, inmediatamente posterior a la dominación musulmana de la Península, pero la presencia de asentamientos humanos en el lugar tiene orígenes mucho más remotos como atestigua el descubrimiento de una estela funeraria romana en las cercanías del actual casco urbano. La antigua tradición artesanal textil, que habla sido mejorada con la traída en 1691 de maestros flamencos de la tejeduría fina, pasa a convertirse en industria, y ésta en eje comercial, social y económico de la ciudad.

(Ayontamiento de Bejar)

Annonsørinnhold

Hudpleiefavoritter: Slik tar du best vare på huden i sommer

Det finnes ingen egen nettside for Bejar på norsk, ikke engang Wikipedia, men den korte historien er at det er en gammel middelalderby som siden har ballet på seg; med slik arkitektur som man forventer ut ifra disse forutsetningene. Bejar er ikke noe typisk “turiststed” – det er for eksempel ikke lagt opp til at man enkelt skal komme seg dithen – men fremstår likevel som et severdig sted som man utmerket godt kan tilbringe noen  dager – for ikke å si uker – på å utforske — og “vandringsterrenget” som omgir stedet er formidabelt, selv etter norske forhold. Den nærmeste store byen er Salamanca, som ihvertfall er verd å utforske, men egentlig er hele distriktet som omgir Bejar ganske sært i forhold til hva folk typisk forventer å finne i Spania; hvor småstedenes utseende drar seg mer i retning av hvordan man ser for seg for eksempel Transylvania, med gamle slott og hele pakka, men også arkitektonisk preget av femti år med kommunisme (som for Spanias del riktignok er fascisme, men la oss ikke være pertentlige).

Norske turister reiser typisk til de stedene som annonserer med sol y vino men selv om man sikkert finner begge deler i Bejar ser jeg ikke for meg at noen vil reise til et sånt sted av en sånn grunn. Festing er en plikt som er bedre avtjent andre steder. De har svære anlegg som er særlig innrettet mot denslags andre steder i Spania. De som oppsøker Bejar og lignende steder er mer opptatt av fotoapparatet og vandringsstøvlene enn av flaska og findressen. Det er ikke dermed sagt at stedet mangler restauranter og utesteder men at det kanskje totalt sett ligner mer på idèen med å reise på høyfjellshotell enn det å ta en storbyferie. Skianlegg har de til og med også, om ikke akkurat i selve Bejar så like i nærheten. Det ligger jo et stykke sør, dette her, så naturen er tildels ganske annerledes i detaljene, men i det store og hele er terrenget i dette området “ganske norsk” av utseende. Det har noe familiært over seg, ihvertfall til den samme grad som Sveits er sammenlignbart med Norge. Vesensforskjellig, men også ganske likt, hvis du skjønner hva jeg mener. Tekstilindustrien var tradisjonelt den største arbeidsgiveren i Bejar, men jeg har inntrykk av at alt dette er nedlagt nå. Det er et eller annet sted på skalaen mellom vanskelig og umulig å finne bra betalt arbeid – som ikke er en offentlig stilling – noe sted i omegnen. Følgelig befinner de seg i en fraflyttingsfase, som er bra for de som ser etter fast eiendom i området men knapt for noen andre.

Hvilket bringer sånne som meg inn i saken. Jeg er jo en litt sånn der landsbyidiot av type, så det passer seg for meg å bo avsides til — og mesteparten av Spania er faktisk temmelig “avsides” uansett hva slags skala man måler sånt etter. Kartet gir jo er flatt inntrykk, men selve terrenget er – gi og ta noen “høysletter” – omtrent så kupert som man finner det noen steder i verden. For tiden tror jeg den regionen vi kaller Lappland – fra Troms i vest til Kola i øst – regnes som Europas tynnest befolkede region, men det spanske innlandet er en god nummer to. Det finnes uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i samme retning uten å se noen menneskeskapte strukturer i det hele tatt. Ingen bygninger, ingen veier, ingen kraftlinjer, ingenting. Og da forutsetter vi at det overhodet går an å ta seg frem i landskapet. Det er ikke vanskelig å finne “umuligheter” sånn sett heller. Ihvertfall kan alle fornuftige mennesker se at det lønner seg dårlig å legge ruta i den retningen. Spørsmålet er – som alle forstår – hva man er ute etter. Uansett hvor man reiser i verden så er det dyrt å bo og oppholde seg på de “hippeste” stedene, inkludert ikke minst byer som Madrid, Barcelona, Bilbao og Valencia i Spania, som er ettertraktet blant en ung og mobil “elite” av nettverksarbeidende individer — og det de ikke kjøper opp går for idiotpriser på Airbnb. Bejar har akkurat så mye trykk fra turismen at jeg tror man sikkert finner Airbnb der, foruten selvsagt et utvalg “normale hoteller og overnattingssteder”, men de har ikke typisk “pakketurer” som går dit. Mitt inntrykk er at det er først og fremst andre spanjoler som ferierer i dette området. Man bør nok ikke forvente at de snakker noe annet enn spansk. Hvorfor skal de det? Riktignok er de vennlige, men ikke så vennlige.

Med en befolkning på omtrent 13.000 er vel Bejar det man kaller en typisk småby. For stor til at man klarer å gå den opp og ned på bare et par dager, men for liten til at det egentlig går an å gå seg vill der. Omtrent som Notodden. Perfekt for en uke eller to på “opplevelsesferie” i en helt annen form for Spania enn man noensinne hadde ant kunne eksistere, tett mot grensen til Portugal (som forøvrig har sine egne “issues” i forhold til hvor folk vil og ikke vil bo, som er bakgrunnen til at de er ganske hissige med å markedsføre “billige eiendommer” mot utlendinger, bare for å opprettholde et økonomisk grunnlag for fast bosetning – og dermed kommunalt administrative funksjoner – i visse “tynne” strøk, som typisk grenser mot Spania). Så vidt jeg kan bedømme er den største “naturkatastrofale” risikoen i denne regionen skogbrann. Det er jo et stort skogområde, totalt sett, som ofte får varme og tørre somre, så det skal ikke store gnisten til. Imidlertid virker det som de har både god beredskap og kompetent mannskap til å håndtere denslags situasjoner, ihvertfall på linje med det beste man finner noe sted i verden. Ikke fordi de planla det slik i utgangspunktet, men fordi de har vært nødt til å utvikle seg i den retningen for å håndtere oppkommende praktiske problemer innenfor denne kategorien av hendelser. Slik er den nye virkeligheten. Den befinner seg svært tett på den gamle, eller skal vi kanskje si klassiske virkeligheten, som nedfeller seg blant annet i småbyen Bejars 800 år gamle historie. Stedet har verdighet i seg selv, nok til å stå på sine egne bein og utkjempe sine egne slag om retten til å eksistere, men det befinner seg i en økonomisk pekuliær periode, når det går an å kjøpe mange hundre år gamle steinbygninger for bare et par hundre tusen — og hvis man slenger på omtrent det samme i “nødvendig oppgraderingsarbeid” vil man sitte med millionverdier mellom hendene. Ihvertfall teoretisk sett. Du vet. Når man tar utgangspunkt i hva det ville koste å bygge noe slikt med dagens priser.