Jeg beskriver mennesker noen ganger – ikke bare ironisk – som pynteaper. Greia vår er å arrangere og dekorere ting. Ihvertfall er det slik jeg kjenner både meg selv og andre: Vi er aldri så fornøyde som når vi synes vi har fått til et bra resultat med noe slags tukkel på grensen til det plagsomme. Du vet. Det er jo ikke teknisk sett noe i veien for å definere livet som en lang serie av “oppgaver” som man kan løse på mer eller mindre bra vis, slik man selv opplever det. Generelt sett gjør vi alle det vi “må” slik at vi skal kunne gjøre det vi “vil”. Sånn er tings naturlige orden. Vi rydder. Vi pynter. Vi fester. Vi rydder igjen. Og sånn går dagene.
Filosofisk sett er det eneste fornuftige svaret at den øvre grensen for “bra” går nøyaktig der hvor man selv bestemmer seg for at nå er det man tukler med “bra nok”. Selv om “bedre” eventuelt er innenfor rekkevidde – med litt ekstra innsats – så er det nok nå. Jeg mistenker at den som tror livet handler om “kontinuerlige forbedringer” er dømt til å møte veggen før eller siden. Om ikke før, så ihvertfall når de blir eldre og mister den typiske “futten” som preger de unge og raske. Spillegalskap er et bra ord. “Virksomhetens” hypnotiske egenskaper tar presedens foran “følelsen av å erfare livet som menneske”. Tragisk, er det ikke? Herregud.
Hvor fint kan for eksempel et hus bli? Jeg har sett noen ganske imponerende ting når det kommer til håndverksmessige sirkuskunster, men jeg ser ikke helt hvordan jeg selv kunne bodd under sånne forhold. Selv er jeg jo slik at alt som er “for mye” gir meg mer vondt i sjelen enn hele menasjeriet av alt som er “for lite”, eller selv det som er bent frem stygt (selv om dette beveger seg mye raskere i retning av “for mye” enn det vakre gjør). For eksempel ville jeg opplevd det som litt blasfemisk å ikke omtrent hver dag tørke bort alt støv, vokse og polere et tregulv som er så kunstferdig og intrikat utført at jeg selv ikke ville fått det til (som regel er dette mer et spørsmål om tid enn om kvalitet i selve håndverkets standarder; som jeg fint klarer å få til med de fleste typer normalt pyntefikkel, men ikke innenfor et økonomisk forsvarlig tidsrom). Kan man virkelig gå på dette gulvet? Når det fremstår som et saklig spørsmål så befinner vi oss litt for langt inne i territoriet til “for mye”. Gulvet er selvsagt der for at man skal kunne gå på det. Alle andre hensyn er sekundære. Alt som hindrer deg – psykologisk såvel som fysisk – i å bruke gulvet til “normal gange” motvirker jo strengt tatt gulvets formål.
Siden mennesker har forskjellige standarder for hvor fint noe kan bli – eller rettere sagt, behøver å være – vil de utkrystallisere forskjellige typer nabolag. Hvis man for eksempel i Oslo snakker om “et hus på Bygdøy” så vet alle at det i utgangspunktet kommer til å være “dyrt som faen” — men man snoker kanskje litt i annonsene likevel. Hvordan er opplegget deres? Romløsninger, arealutnyttelse og den typen ting. Man må jo anta at de utviser litt ekstra kløkt når de skal stokke rundt på landets dyreste kvadratmetere. Jeg vet ikke hva man kan få for, la oss si ti millioner på Bygdøy. Jeg tror “juniorklassen” i eiendomshierarkiet der ute starter med et tosifret millionbeløp, men siden kan det jo bli hvor dyrt som helst. Dette er uansett bare et eksempel, hvor poenget er at jeg ville ikke trivdes med å bo på Bygdøy selv om jeg hadde “vunnet i lotto” og kunne ha cashet ut en fet bolig. Jeg mener, jeg har vært mer på Bygdøy enn de fleste som ikke selv bor der, på grunn av diverse håndverksoppdrag. Jeg har sett det jeg har sett. Jeg har hørt det jeg har hørt. Jeg liker ikke “miljøet” der ute. Selvsagt er det mange individuelle variabler men folk er generelt sett “ikke gode”. Nabolag hvos de dyreste boligene koster mange hundre millioner, mens selv de billigste får håret til å stå rett til værs, preges ikke av den mennesketypen som jeg – eller noen for den saks skyld – omgås enklest med. Det går an å leve med èn nabo som er sånn som han “Kopperud” – vidunderlig fremstilt av Jon Almås – i den klassiske norske serien om nabolag og forviklinger, men det blir vanskelig når alle er sånn. Ihvertfall for meg. Jeg driver ikke med “sosiale konkurranser” men jeg har ikke desto mindre “visse krav” til minimumsstandard. Så langt så vel. Alle har sine grenser og det ene med det andre, det vi snakker om er bare når nok er nok, eller rettere sagt når alt skifter karakter og blir til “for mye”.
Slik jeg kjenner meg selv er det mest fornuftig å plassere meg i et “stornabolag” – i praksis en kommune – hvor de dyrests boligene typisk ligger på to-tre millioner – med noen ekstreme oppe i kanskje 5-6, kanskje mer – mens det er uklart hvor den nedre prisgrensen går. Sannsynligvis ved “naken tomtepris” hvor man kanskje til og med har gitt litt rabatt fordi det vil koste noe å rive eksisterende bygninger. Jeg har hørt om “fraflyttingssteder” som bokstavelig talt har betalt folk bonuspenger oppå allerede gratis tomt bare for å ta med seg et par unger og flytte til bygda. Så lenge man har barn som vokser opp på et sted så er stedet levende. Alle vet dette. Derfor er det litt kritisk at man i det minste etablerer “et godt oppvekstmiljø” på sånne steder, selv om alt man kan tilby på arbeidsmarkedet er “lang reisevei”. Også kjent som grunnen til at folk forlot stedet til å begynne med. Folk vil jo typisk bo der hvor jobbene befinner seg. Hvis prisen for en fin bolig i relativt “landlige omgivelser” er å tilbringe 2-3 timer hver dag i noen slags “pendlertrafikk” tror jeg det begynner å klø i tålmodighetsnerven hos flere enn meg. Ihvertfall hvis det betyr kjøring av egen bil. En time på toget kan forsåvidt omsettes til en time på øyet, eventuelt kan man “gå over noen papirer” eller “forberede seg” eller hva det skal være, men “bilkjøring i rushtrafikk” ligger på eller nær toppen av de verste måtene man kan kaste bort verdifull levetid på. Hva slags pervoer liker sånt? Det beste man kan håpe på er jo at man ikke føler noe mens mannskiten pågår, aller altså at ting “flyter” bittelitt, selv om det går sakte, og ingen gjør noe fantsifullt.
Jeg tar med meg den samme mentaliteten når jeg ser etter “aktuelle eiendommer” i Spania også. Storbyer er forsåvidt sin egen kategori av labyrint sånn sett – og de “heteste turiststedene” har en prisdynamikk som ikke ligner det normale noe annet sted i Spania – men jeg ser uansett etter “noe på landet” i regioner som forsåvidt er mest sktuelle som feriesteder for “andre spanjoler” — eventuelt så ligger de nært inntil en av de mange alternative rutene for “Camino de Santiago” sånn at de tiltrekker seg kanskje noen utlendinger av den grunn. Du vet. Steder hvos de fleste ikke snakker noe annet enn spansk, men naturen er fantastisk og tradisjonsbygningene ligner noe Tolkien kunne ha diktet opp. Jeg liker sånt, og siden spansken min er “litt ustabil” men bra nok til å navigere meg gjennom normale samtaler om normale ting så er resten bare et spørsmål om å få organsisert seg “ut” av alle opplegg som ikke støtter dette prosjektet. Easy peasy? På ingen måte. Jeg mener, hvis man driter i papirarbeidet kan man jo vimse fritt rundt over hele skithustrøen, men når alt skal være formelt korrekt og “over bordet” er det mye som skal stemme. Og det som ikke stemmer må “avstemmes”. Sånne ting. Jeg føler uansett ikke hastverk. Det vil si, jeg følte omtrent det samme som alle andre under de pandemiske forholdene, men det er lenge siden nå. Og verden har blitt “litt annerledes” på grunn av de kollektive traumene. Ikke mye, men likevel målbart. Neppe nok til at det på noe rimelig grunnlag kan sammenlignes med etterdønningene etter Svartedauen og denslags, men jeg mener jeg kan observere en “vilje til endring” som var mindre utkrystallisert før. Mer tåkeaktig. Da mener jeg ikke samfunnsendringer og andre ting i den “politiske” kategorien, men på en slags taktil livssynsfront. Altså mer en “personlig” form for endring. Folk har alltid hatt alle mulige slags romantiske fantasier, men visse ting får dem til å “rykke nærmere” det å sette fantasifulle ting ut i livet — i dette tilfelle den grelle fokusen på “dødelighet”. Hva ønsker jeg å gjøre med resten av livet mitt? Dette er ironisk nok ikke noe man egentlig har tid til å reflektere særlig mye over i den normale hverdagen – det kan til og med føles litt uansvarlig å “fantasere”, man har jo ting å gjøre og så videre – men når man blir påtvunget et kvantum “fritid” man ikke engang ønsket rekker man jo å tenke både det ene og det andre.
