Filippo Tommaso Emilio Marinetti (1876-1944) er kjent som forfatteren av Det futuristiske manifest, som han skrev i 1908. Han skisserte et nytt og høyst revolusjonært program for sine venner. Dette innebar at de skulle brenne alle broer til fortiden, «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, ruset på arbeid, på nytelse eller på opprør». «Vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»
(Wikipedia)
Som alle vet er kiralitet en egenskap innenfor kjemi, fysikk og kvantemekanikk; omtrent tilsvarende forskjellen mellom vår høyre og venstre hånd, som jo topologisk sett er svært like av form og utseende — men de er samtidig også speilvendte versjoner av hverandre og i den forstand fundamentalt ulike. Tomlene peker jo motsatt vei. Uten at vi ser resten av kroppen klarer vi å identifisere hvilken hånd som strekkes i været, bare vi er nær nok til å skille mellom fingrene. Ihvertfall på 20-30 meters hold, lengre hvis man er skarpsynt, er dette en åpenbar kategori som alle nærmest automatisk sorterer hender i henhold til, med seg selv som referansepunkt. I en tenkt gjettelek hvor noen sitter skjult bak en kasse og strekker en hånd i været, så skal de som sitter på andre siden av kassen beskrive hånden, vil de nesten hundre prosent sikkert starte med å si om det er en høyre eller venstrehånd de ser på. Ihvertfall er dette et faktapunkt man ikke behøver å gjette for å etablere. Hvilken vei tommelen peker er jo en lett synlig egenskap ved hånden.
Om menneskehender er det ellers å si at på lang avstand – eventuelt i silhuett – så ser de ganske like ut. Alt man kan si er noe om hvordan de ser ut i mer detaljert forstand, hvor store og brede de er, om fingrene ser lange eller korte ut i forhold til resten av hånden, og så videre. Basert i dette kan man siden gjette på hvordan resten av personen ser ut, men det er tynt grunnlag for å si noe om psykologien deres. Sånt har vært forsøkt og det endte ikke bra. Folks fysiske utseende kan si mye om livsstilen deres, men sjelsegenskaper lar seg ikke avlese utvendig. Det går for eksempel an å være både et kjernesunt utseende og samtidig fullstendig moralsk fordervet individ som stjeler, lyver og bedrar andre uten å nøle et sekund hvis de tror de har noe å tjene på dette. Det går også an å se ut hvor skummel og jævlig som helst selv om man er “snill som et lam” overfor andre mennesker. Alle har sikkert møtt noen som “overrasket” dem slik sett, enten i positiv eller negativ forstand, fordi de var helt annerledes enn man først trodde at de skulle være. Sånn er det jo å bli kjent med folk. Først finnes det avstand, men siden rykker man stadig nærmere dette andre individet, slik at man oppdager andre detaljer i bildet. Imidlertid tar det lang tid å bli så godt kjent med noen at man “vet hvor man har dem” — så i mellomtiden er man nødt til å gjette.
Statistisk sett er det mer sannsynlig at noen som ser velpleid og pent kledd ut skal være en kjeltring enn en typisk slask som åpenbart ikke bryr seg om verken sitt eget utseende eller omdømme. Dette handler jo om bevissthet. Om man har gode eller onde hensikter er ikke det vesentlige. Saken er at man har “hensikter” som på ymist vis angår forholdet til andre mennesker, slik at man etablerer “sosiale strategier” for å strømlinjeforme denne delen av operasjonen. Du kan prøve selv. Livet blir mye enklere hvis man kler seg pent og er høflig og vennlig mot alle, enter de “fortjener” det eller ikke. I et spill hvor det handler om å få marginene på sin side er dette definitivt en teknikk som virker i henhold til planen. På mikronivå kan vi si det handler om at man ikke skal “stille seg lagelig til for hugg” — eller i mer profesjonell parlans at man ikke skal eksponere seg for unødig risiko bare for å bevise et poeng som ikke har noe å si fra eller til i forhold til planen. Hvis man har tenkt å for det meste “ha det bra” gjennom livet bør man posisjonere seg slik at man for det meste velger sine egne konflikter, heller at man tiltrekker seg fremmede menneskers negative oppmerksomhet på grunn av at man har en aparte stil eller atferdsmønster. Det er, som sangen sier, bra å ha sin egen stil — men det er mye bedre hvis man for det meste får det som man vil; fordi man forstår hvilke knapper man ikke skal trykke på for å få fortgang i alle saker og situasjoner. Det er kanskje ikke rettferdig at det er sånn, men det er definitivt sånn at en person som er velkledd og i tillegg høflig, vennlig og så videre, i det store og hele vil få mye bedre service enn en som er “vanskelig”, ofte av årsaker folk ikke engang kan gjøre rede for. Hvorfor er du sånn? Saken er at selv “vrange typer” nesten alltid har noen grad av “profesjonell stolthet” og liker når de får lov til å vise seg frem som kompetente og det ene med det andre, men da må man appellere til denne siden av dem heller enn til trollet. Nøkkelen til å få dem i arbeid er å gi dem en følelse av at du “fortjener deres hjelp”.
Ved noen tidligere anledninger i denne bloggen har jeg uttrykt at man bør tipse som en fyrste hvis man først skal gå på et sted hvor det er naturlig å tipse betjeningen, si for eksempel på restaurant, hotell, betjent parkeringsplass og så videre, men man bør tipse folk før de gjør noe for deg, slik at det etableres en aura av bestikkelse heller enn den “belønningen for god service” folk typisk tenker at tipsen skal være. Jeg vil ikke at betjeningen skal “anstrenge seg” fordi de kanskje får tips på denne måten, jeg vil de skal allerede vite at jeg er en som tipser bra før de begynner å gjøre noe for meg. Da er det ihvertfall mindre sannsynlig at de skal slurve og føkke opp ting underveis. Jeg kjenner dem jo ikke. Det eneste de vet om meg er at jeg deler ut penger. Dette bør være nok til å motivere dem. Du kan si det er en spillsituasjon hvor jeg satser penger – bokstavelig talt – på at folk kommer til å si ja takk til mere penger. Virker det? Tenk gjennom saken. Hva tror du? Eller enda bedre; snakk med noen som jobber innenfor et serviceyrke. Jeg sier ikke at det alltid er sånn men det er faktisk vanlig at folk behandler dem nedlatende og respektløst, som det “tjenerskapet” folk typisk oppfatter dem som. Hei vesla, jobben din er å gjøre meg fornøyd. Siden skal de liksom tipse for å belønne kelnerens smiskende underdanighet, ekstra kjappe rappføtter, eller hva det nå er de ser etter hos folk. Herregud. Da er det bedre å bare gi dem penger med èn gang, mens man ønsker dem en god kveld. Skjønner du overhodet hva jeg snakker om nå? Se deg rundt. Når observerte du sist noen som klaget over dårlig service? Jeg synes jeg hører om sånt hver dag. Imidlertid skjer det aldri med meg. Det forekommer aldri at jeg får dårlig service. Hvorfor ikke?
Har du hørt om akselrasjonisme? Åpenbart en metafor som handler om å “trampe på gassen” for å få fortgang i noe. Som ideologi er det bundet opp i slike ting som fremskrittsoptimisme, radikale samfunnsendringer via teknologisk innovasjon og så videre. Faktisk så sier mange akselrasjonister at “selvoppfyllende profetier” er deres foretrukne arbeidsmetode. Du vet. Sånn som det går an å gjennomføre en stor operasjon av typen “pump and dump” på aksjemarkedet gjennom å først prate opp verdien av noe, deretter starte oppkjøp av det sånn at prisene stiger, for så å selge seg ut etterpå, mens prisene fortsatt er på vei oppover. Så lenge man ikke er grådig og lager store bølger kan sånt la seg gjennomføre uten at noen engang legger merke til hva som skjer. Markedsmanipulasjon er en del av det daglige brød i finansmiljøer, som forgrener seg videre utover i det geopolitiske landskapet, med ikke ubetydelige bidrag media og andre kanaler for “disseminasjon av strategisk informasjon”. Hva som til enhver tid er verd hvor mye på verdipapirmarkedet handler om hva folk tror kommer til å skje i fremtiden, både på kort og lang sikt. For øyeblikket er verden full av urealistisk høyt prisede luftslott særlig på teknologisiden, men samtidig er det akkurat som om alle skjønner at det er sånn, fordi opplegget er jævlig eksplosivt. Silicon Valley Bank (SVB) kollapset jo i fjor, etter et klassisk “bankløp” hvor alle vil ha ut kontantene sine her og nå, mens banken har – som banker skal – plassert pengene i langsiktige obligasjoner som er svært dyre å selge seg ut av. Senere gikk også Credit Suisse under, uten at jeg kjenner detaljene, men det er et svært dårlig tegn når en flere hundre år gammel sveitsisk bank gnages istykker av postmoderne markedsmekanismer og tryllepenger. Problemet er ikke at akselrasjonisme er en obskur ideologi som få mennesker forstår og enda færre liker, men at individer som befinner seg i maktposisjoner – både politisk og finansielt – bekjenner seg til Futurisme 2.0, som jeg foretrekker å kalle det, med et sideblikk til Filippo Marinetti og dårkisteopplegget fra den gangen.
For tiden er akselrasjonisme knyttet til den såkalte NRx bevegelsen – også kjent rom r/acc – som taksonomisk sett sorterer under “ytre høyre fløy” i politisk forstand, det vil si alt-right, eller “alternativhøyre”. Greia deres er generelt sett å gi gass. “Mer av alt” kommer helt sikkert til å medføre alle mulige slags kriser, for ikke å si katastrofer, men de ønsker å gå den veien likevel. Politisk “pump and dump” er allerede velkjent: Si hva du enn må for å få folk til å stemme på deg, men gjør hva du enn vil når du først har kommet til makten. Sånn har det alltid vært for alle mulige slags useriøse prosjekter, enten de har vært politiske eller økonomiske av natur. (Forsåvidt seksuelle også, når vi snakker om person til person.) For en hederlig person er det enkelt å se hva som er svindel, men for en uhederlig person er det vanskelig å konseptualisere og forstå hva som driver de hederlige, fordi alle etter deres mening befinner seg et eller annet sted på den skråe og gråe skalaen, eller “alle har sin pris” om du vil. Det finnes alltid noe folk ønsker seg så sterkt at de vil bryte alle sine prinsipper for å oppnå det. Ironisk nok er folk hederlige fordi de ønsker å være hederlige. Dette er det de ønsker seg mest av alt. Det man skulle kunne kalle “det naturlige” for mennesket som art er jo noe helt annet. Folk henfaller naturlig til å bli lumske og utspekulerte småkjeltringer når de settes under ressurspress. Du vet. Opportunister. Det som er viktig er at man skaffer penger, ikke hvordan man skaffer penger. Å ha moralske standarder er å sette grenser for hva man er villig til å gjøre for penger, eller hva annen som helst slags “belønning” for den saks skyld. Hvorfor gjør man sånt? Vi kan si det handler om eksistensielle strategier og at moralfilosofi og kritisk tenkning er psykiatriske helsetiltak på linje med hvordan sunn kost, frisk luft og mosjon er utmerket for å vedlikeholde fysisk helse. Vi kan si det er viktig at andre respekterer grensene dine, men det er ti tusen ganger så viktig at du selv respekterer dine egne grenser. La meg si det slik: Folk har vanligvis ganske skarpe grenser for hva de er villige til å være med på i seksuell forstand, og de skriker ganske høyt – av gode grunner – hvis noen prøver å presse dem forbi disse grensene. Herregud. Grensene bør være minst like skarpe når det kommer til økonomisk virksomhet. Det å utnytte andre til noen av de to nevnte formålene bør være skammelig på den samme måte og av de samme årsaker.
Hvorom allting er – og fra det ene til det andre – dette er min post nummer 1000 på denne plattformen. Blant alle runde tall er jo tusen et av de aller rundeste, la oss si som for eksempel et beløp man naturlig runder av til i ymse sammenhenger. Dit har vi altså kommet, etter en del krongling og diverse. Hva skal man tenke om dette? Fra mitt eget perspektiv ser det slik ut: Jeg er en ganske rutinert skribent. Det er ikke sikkert at folk liker det jeg skriver om men det er sikkert at jeg er ganske flink til å formulere det. Alt handler om øvelse. Hvis man har spilt piano i tyve år vil man som en hovedregel kunne “følge melodien” i ny musikk som man hører, så lenge det ikke er helt på trynet med polyrytmikk og fingerferdige sololøp. Sånn er det med litteratur også, eller hva som helst annen slags kunst, håndverk eller ferdighet for den saks skyld. Språk er jo håndverk. Mediet er kanskje digitalt men innholdet er analogt. Fra min egen synsvinkel består dilemmaet i at jeg liker å skrive, men jeg liker ikke plattformer som ikke har såvel tydelig redaksjonell profil som aktiv håndhevelse av reglene gjennom en moderator. Det store argumentet som alle internettplattformer baserer sin økonomiske eksistens på er jo at de er papir, altså de kan ikke noe for hva forfatteren skriver på dem, mens det politisk motsatte argument er at de er media, det vil si at de har redaksjonelt ansvar for hva de publiserer, på linje med aviser og fjernsyn. For at “papirargumentet” skal holde er det viktig at plattformen ikke praktiserer noen grad av aktiv moderasjon av innholdet — ut over det loven krever. Så snart plattformen “blander seg inn i noe” dokumenterer de jo at de faktisk har et slags redaktøransvar, det handler bare om å trekke opp tydelige grenser. Spørsmålet er hvor “alminnelig rettsfølelse” ligger i saken. For eksempel er det strengere regler i EU – inkludert Norge – enn i USA. Regelen om FFF – det som “folk flest føler” – er jo et slags demokratisk prinsipp som alle uansett må forholde seg til. Selv tror jeg at FFF i forhold til internett er at “full frihet” ikke er veien å gå. Da ender vi bare med nazipropaganda og overgrepsmateriale. Dessverre er ikke selvdisiplin noen utpreget alminnelig egenskap ute blant folk, så det behøves stabile og forutsigbare regler for at vi skal kunne ha en rimelig velfungerende trafikkavvikling.
Ved dette tidspunkt har jeg ikke bestemt meg for hva jeg ønsker å gjøre. Det var en målsetting å komme seg til tusen, under de forutsetningene jeg har fulgt mer eller mindre konsekvent hele veien: Det skal være kinaspett. Alle tekstene må være i det minste “ganske kina” sånn sett. Det er en morsomhet som ikke er morsom, fordi den er rasistisk, men morsom likevel, fordi den er så fette dum: Spett på kinesisk heter jo som alle vet Lang Tung Ting. Det er meningen at man skal kunne si aom enhver tekst fra min hånd at det er en lang tung ting, altså et kinaspett. Fatteru? Det er da bare logisk. Uansett hvordan det der blir så er saken at nå er jeg løst fra det tallbaserte formålet som bandt meg til et visst produksjonsregime. Ser vi sånn omtrentlig på det så kom jeg til tusen i løpet av to kalenderår. Jeg har jo faktisk – men uten at noen har sett det – slettet mer enn de fleste har skrevet her. Det vil si sånt som jeg bare har kjørt meg fast i, gitt opp og lagret som “kladd”, før jeg (mye) senere bare har slettet dem. Jeg er ikke sentimental sånn sett. FOMO – “fear of missing out” – har aldri vært og kommer aldri til å bli noen styrende energi i livet mitt. Det gjør meg ikke noe å “tape en post” eller for den saks skyld hele mannskiten. Jeg kan jo bare skrive noe nytt — og bedre. For nå, la oss si det slik: Jeg tar imot ønsker i kommentarfeltet, for å feire anledningen. Du vet. Post nummer 1000 er jo en slags begivenhet i denne bloggens produksjonshistorie. Er det noe du ønsker å se behandlet på den måten jeg typisk behandler ting jeg tar tak i? I så fall bør du si ifra. Så får vi se hva som skjer.
