Hvor mange, spør du. Jeg aner ikke. Jeg tipper cirka tusen. Kisen som kom for å hente dem etter “gis bort” annonsen på finn.no måtte kjøre tre ganger for å få med seg altisammen. Sånn er det. In for a penny, in for a pound. Jeg kan ikke ha et opplegg hvor noen kommer og bare skummer fløten. Men han tok alle bøkene. Rubbel og bit. Dermed er det problemet ute av verden, eller rettere sagt, det har flyttet seg over på noen andres hender. Du vet hvordan det er; man småprater og nevner felles kjente, det ene med det andre, han virket uansett veldig fornøyd. Du har jo en eklektisk smak må jeg si. Det er sant. Jeg har lest mer enn de fleste, men har ikke “hatt tid” til å lese så mye de seneste årene. Noe har jeg likevel beholdt. Du vet. Schopenhauer, Foucault, Bulgajev, Camus, Hemingway. Ting jeg har lyst til å lese flere ganger. Dessuten fikk han med seg et antall filmer på DVD. Hvor mange? Aner fortsatt ikke, men “mange hundre”. Esker og poser nok til at han tok en fjerde tur bare for dette. Hva skal han med det? Ikke mitt problem.
Saken er at jeg kunne bare ha satt det igjen, men det virker uansvarlig. Skal gravemaskina få alt? Neppe. Huset jeg har bodd i skal rives sånn at sagbruket får mer lagerplass. Det går visst ganske bra med butikken deres, så da så. Selv drar jeg til Spania for å “leve ut mine dager” i et bedre klima, med billigere vin. Musikken beholder jeg imidlertid, det vil si enda et ukjent antall innspillinger på CD av det meste noen kan komme på av sjangere, med hovedvekt – omtrent halvparten, vil jeg tro – på “hard rock og heavy metal”. Neppe noen overraskelse for de som klikker på musikken jeg pleier å legge igjen under de hyperboliske tekstarbeidene mine. Når det er sagt så har jeg jo “ingen lesere”. Folk liker ikke den typisk aggressivt nådeløse stilen, selv om alle må innrømme at jeg er flink til å sjonglere med språk. Men her er noe: Vet du hva jeg ikke liker? Feiginger og løgnere. Folk som dehumaniserer utvalgte grupper som de mener seg “forfulgt” av, eller noe i den stilen, det vil si paranoide vrangforestillinger. På YouTube følger jeg blant annet den tyske nyhetskanalen Deutsche Welle (DW) som muligens er et litt uheldig navn – den tyske bølgen – men de hadde uansett en reportasje om hvordan folk som arrangerer Pride lokalt på diverse småstede i Tyskland opplever at “høyreradikale krefter” utsetter dem for all mulig slags kødd, opp til og inkludert voldelige angrep. Hvorfor skjer dette?
Vi kjemper for de normales sak er mildt sagt en fjollete påstand. Jeg har egentlig bare et ballespark til overs for sånne typer. Eventuelt en springskalle. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sier i filmen Hellraiser. Når ble det en greie å sutre over at noen få individer – for de er veldig, veldig få i den store sammenhengen – ønsker å leve på en annen måte enn “de normale”? Herregud. Vi har sånt i Norge også. Du vet. Sånne som “frykter de fremmedkulturelle” og faller sammen i engstelig gråt over at vi kan “miste vår kulturarv” og det ene med det andre. Hva faen? Er vi virkelig så svake og evneveike at vi ikke får til å fremføre “den norske kulturarven” – hva nå enn det betyr – bare fordi det finnes noen få svartinger, muslimer og andre jallaskaller der ute? Fyttihelvete. Det er bare deprimerende å høre dem holde på. Avskum. Det er hva de er. Sannheten er at Norge er mye sterkere enn disse skalleknarpene tror. Selv er jeg for eksempel norsk på en så ubeskjeden måte at jeg allerede heter el noruego i nabolaget der jeg bor. Spanjoler som ikke engang visste at det fantes noen land nord for Tyskland har nå satt seg ned for å se på kartet. Fordi jeg er faktisk en sjarmerende jævel som folk synes det er interessant å slå av en prat med. Det er slik jeg “representerer Norge”. Veldig ubeskjedent. Du vet. Som en viking. Føkker du med meg så føkker jeg deg og ræva di rett til helvete, fortere enn du klarer å skrike “mamma”. På den annen side, det er jo ikke alle som er sånn. Noen er mer engstelige og beskjedne. De får helt klumpedilla hvis de må forholde seg til en svarting, soper, narkoman motorsykkelbanditt eller hva det nå er som skremmer dem.
Akk ja. Sånn går dagene. Det ser litt rart og nakent ut i bokhyllene nå. Imidlertid henger det fortsatt noen plakater på veggene. Easy Rider, Pulp Fiction og så videre. Filmer og kunstutstillinger. Jeg gidder imidlertid ikke å drasse på alt det jåsset som var kulisser rundt mitt forrige liv. Jeg bor i Spania nå. Stilen er litt annerledes. Faktisk er det ikke urimelig å si at jeg bebor et borgerhjem hvor alt er helt A4 og jeg ikke har bygd noen av alle hyllene, møblene og så videre. Alt er kjøpeting. Så fint, blankt og “interiørdesignmessig korrekt” at leiligheten kunne ligget på Frogner eller Majorstua uten at noen ville reagert på noe av staffasjen. Stedet er fotogent. Det er ikke normalt for meg. Folk vil vanligvis beskrive “mine steder” som teatralsk dramatiske, kanskje litt skremmende, men definitivt ikke borgerlige. Når det er sagt så er det jo fint å ha overflater som er lette å rengjøre både på baderommene (jeg har to av dem) og ellers. Det er fint å ha “integrerte hvitevarer” i hva som sikkert var høye prisklasser da stedet var nytt. (Jeg kaller det 90-talls-fint.) Hva, i motsetning til det badet jeg har bygget selv her i det gamle huset som jeg forlater før uka er omme. Hva skal man si? Forandring fryder? Selv har jeg imidlertid ikke forandret meg så mye som en millimeter siden jeg var tenåring, jeg har bare blitt eldre. Mer rutinert og verdensvant – det skulle da bare mangle – men fortsatt identisk på et sjelelig nivå. Det går jo ikke an å temme sånne typer som meg. Villskapen er noe medfødt. Jeg kan både skades og drepes, men ikke “omvendes”. Tenk om det hva du vil, det er samme for meg. Jeg møter min skaper eksakt slik jeg ble skapt når den tid kommer.
I mellomtiden fortsetter vi med dansemusikken.
