Det er ikke pent å stirre på svartingene

Hvorfor kan jeg ikke bruke ordet neger? var det en kis som lurte på her om dagen. Jeg er jo ikke rasist heller, fortsatte han ettertenksomt. Faktisk så kjenner han ikke engang noen rasister, men han har møtt desto mange fler som ser rasisme hvor de enn snur seg. Det er de som er de virkelige rasistene, synes han. De nekter jo å la temaet ligge. Javel, svarte jeg. Hva mer skal man si til sånt? Realiteten er at det i året 2024 oppfattes som ufint å bruke visse ord og vendinger som var “vanlig før i tiden”. Er det et problem? På prinsipielt grunnlag er jeg enig i at det er moralsk forkastelig å etterstrebe “politisk korrekthet” som en maske av falsk vennlighet. På den annen side ser jeg ikke helt hvorfor man ikke bare kan tilpasse seg de uskrevne reglene for “vanlig høflighet” som gjelder i samfunnet.

Heller enn om det og det ordet er “pent” å bruke blant dannede mennesker bør man kanskje reflektere over når og hvorfor man opplever det som nødvendig å poengtere at noen er “neger”. På hvilken måte er det saklig informasjon? Hvordan – og ikke minst hvorfor – har man tenkt å bruke ordet neger? Det er her hunden er begravet, som folk sier. Rasisme eksisterer sjelden som et “ensomt fenomen”. Det er en innarbeidet del av hele menneskesynet, som tar utgangspunkt i typisk “hierarkisk” tenkning. Det vil si at noen er bedre enn andre, mens andre på sin side er “verre”. Selv befinner man seg som regel i midten, eller litt over, det kommer an på hvor “cocky” man er som type, men nesten ingen definerer seg selv som “under streken” på uironisk vis når man skal plassere seg selv i verdighetstabellen. Dette er klassisk menneskelig psykologi. Vi gjenfinner det i for eksempel spørreundersøkelser om egne kjøreferdigheter, hvor alle typisk oppgir at de er “litt over gjennomsnittet” kompetente sjåfører (eller bedre). Matematisk sett henger det ikke få greip, men følelsene lyver jo aldri, så da så. Vi noterer oss at den norske trafikken må være overnaturlig velavviklet med så mange genier på hjul.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Altså, jeg er jo seksti år gammel, ikke sant? Jeg har hatt det man litt forsiktig kan kalle “et vilt liv” med dårlige odds for at jeg skulle bli så gammel. Følgelig er det rimelig å påstå at jeg har “sett litt av hvert”. Men jeg har aldri sett en smart person som kan defineres som “smart” på noe annet grunnlag enn at de regner med at de tar feil – eller snart kommer til å ta feil – nesten hele tiden, så de er ekstra nøye med å få med seg alle detaljer og den typen ting. De smarte klarer med andre ord å forutse at de snart kommer til å havne i noe slags mannskit, om de ikke allerede står til knes i det. Dermed er de bedre forberedt når øyeblikket kommer enn de andre, som bare laller rundt i ørska og tar det som en selvfølge at alt enten er bare bra eller at det snart kommer til å ordne seg. Alt har jo gått bra hittil så hvorfor skal ikke alt alltid gå bra? Tenk positivt, sier de. Vi tar det med et smil. Gud vil sende en engel, eventuelt så vil hovedkontoret sende en teknisk ekspert fra vedlikeholdsavdelingen. Det betyr omtrent det samme i disse dager, i den forstand at det er like stor sannsynlighet for at det kommer til å skje; eller hvis det skjer, halleluja, at det kommer til å gi det ønskede resultatet. Uansett, poenget er som speiderne sier: Vær beredt. Planen din er aldri så bra som du tror. Det er ikke aldeles fette umulig at Gud vil sende en engel – la oss se bort fra teologisk spekulasjon og bare late som om det finnes en gud som er interessert i deg – for å redde ræva di hvis du havner i en vanskelig situasjon, men det er mye mer praktisk å bare ikke plassere seg i sånne situasjoner til å begynne med. Husker du hva jeg sa? Smart.

Rasisme kan sies å være en spesialavdeling innenfor det vanlige sorteringsverket for menneskeverd som folk går rundt med i hodet, rett før vi ankommer målestasjonen for vurdering av dette individets relative respektabilitet. Bevisst eller ubevisst forkaster vi “de svarte” – eller altså negrene om du vil – som “ikke målbare” når vi skal vurdere standen deres i forhold til oss selv. Man er da ikke rasist heller, så det går ikke an å plassere dem “under” oss selv i verdighet (sammen med “sånne man ikke liker” i mer generell forstand), men på den annen side virker det ikke klokt å plassere dem “over” oss selv heller. Du vet. Sammen med kongen, kjendisene og finanseliten. Eventuelt “Leger uten grenser” hvis man finner bedre utløp for sitt beundringsbehov når man måper over alt heltemotet innenfor hjelpesektoren. Er det i seg selv priseverdig å være svart? Neger uten grenser? Denne problemstillingen går selvsagt umiddelbart i full tilt. Det er dette “målbarhet” handler om. Svartingene er for forskjellige fra oss til at vi – uten å fremstå som “rasister” – kan vurdere dem på den vanlige skalaen for verdighet. Dermed har man fullført en perfekt idiotsirkel. Rasismen utgår fra en opplevelse av “annerledeshet” hos “de andre” – åpenbart – men selve motoren i toskverket er den formen for hierarkisering som man allerede gjør – bevisst eller ubevisst – når man forholder seg til folk. Som vanlig med slike menneskelige egenskaper spør vi Fötzon eller Blitzon? (Født sånn eller blitt sånn.) Til det er det å si at rasisme alltid er noe man lærer. Det handler om kategorier. Sorteringsverket for menneskeverd. Hvilke likheter ser du? Hvilke forskjeller? Du kjenner jo allerede deg selv, pluss alle andre som du – mer eller mindre – kjenner, så du har dette sammenligningsgrunnlaget. Skal den man har foran seg over eller under deg på rangstigen? Rasisme er – blant mye annet – når man oppfatter det som unormalt at noen er både norsk og neger. Eller norsk og muslim.