Alkoholisme defineres som forbruk av alkohol i et omfang som virker inn på individets liv bedømt ut fra arbeidsevne, sosiale funksjoner og helse. Det betyr at atferd hos en alkoholiker kan tolkes på ulike måter av ulike personer. Dette kan til en viss grad gjøre diagnostikken av alkoholisme litt vanskelig.
(NHI.no)
Mange av oss “kjenner noen ” (av og til er det seg selv man snakker om i projisert tredjepersons form) som får total personlighetsforandring av selv ganske små mengder alkohol. De tåler rett og slett ikke stoffet. Kanskje bør vi snakke om alkoholallergi. Det er uansett slik at mange har historier de kan fortelle om individer som har et ganske dramatisk omslag fra Doktor Jekyll til Mister Hyde så snart de får en drink eller to innabords. Da kan hva som helst skje — og det gjør det da også. Ofte mister vedkommende bevisstheten nesten øyeblikkelig, i den forstand at dagen derpå, eventuelt flere dager senere, så er det siste de husker at de begynte å drikke. Mer kan de ikke gjøre rede for.
Det fremstår som absurd at alkohol er tillatt mens samfunnet bruker uhyrlige ressurser på å “bekjempe” andre og mindre dramatisk farlige rusgifter, dette til tross for at vi har mange hyllekilometer med statistisk og annet materiale som dokumenterer at tiltakene enten ikke virker eller at de virker mot sin hensikt, særlig på den måten at det driver forbruket av rusgifter “under jorda” på en måte som gjør det vanskelig å bedømme problemets omfang, langt mindre rekke frem med et tilstrekkelig behandlingstilbud til utsatte grupper før rusavhengighet rekker å manifestere seg som et selvstendig patologisk element i bildet (noe det ofte gjør lenge før den det angår forstår eller vil innrømme hva som holder på å skje med dem). Imidlertid har et politisk alkoholforbud vært prøvd og blitt forkastet fordi det gjør mer skade enn nytte.
Jeg begynte på ungdomsskolen i 1975. Folk hadde knapt hørt ordet narkotika på den tiden, bortsett fra noen tilløp til misbruk av lovlige legemidler blant medisinsk personale med tilgang til for eksempel morfin. Det første beslaget av cannabis i Norge kom i 1965 — og året etter begynte de første gruppene av mer eller mindre “åpne rusmisbrukere” – det man den gangen kalte frikere – å etablere seg langs aksen mellom Slottsparken og Egertorget i Oslo. Det første beslaget av amfetamin kom i 1970, heroin i 1974, kokain i 1976, som også var det året Norges første overdosedødsfall ble registrert. (Mange påpeker at det kan ha forekommet tidligere, men dødsårsaken har blitt feiltolket. Det blir imidlertid ren spekulasjon, selv om det lyder “ikke usannsynlig”.) Toppen av idioti ble nådd i 1982, da de vedtok at “Norden skal være et narkotikafritt område”, samtidig som strafferammene ble skrudd i været til de var på linje med, om ikke godt forbi slike ting som voldtekt og annen grov vold, til og med drap. Det er på denne tiden HIV begynner å dukke opp som et ekstra krydder i den allerede giftige gryta. Harde tider skaper harde menn, som de sier, og 80-tallet var definitivt harde tider. Narkoproblemet må knuses, sa de, mens de gned seg over knokene og knurret langt nedi halsen. Folk forstår sånt. Alle vet jo at det hjelper å banke opp sånne som ikke gjør som de får beskjed om.
Utover 90-tallet flyttes fokuset fra bekjempelse til behandling, ettersom det begynner å bli klart at narkotika har kommet for å bli, men ennå så sent som i 2003 uttalte den daværende regjeringen i sin handlingsplan at regjeringens visjon er frihet fra rusmiddelproblemer, som er et usagn det er vanskelig å ta alvorlig. Hva fanden snakker de om? Visjoner? Stemmer i hodet? Det som hele veien har vært klinkende klart for de av oss som betrakter virkeligheten uten å bruke “ønskebriller” er at rusmiddelproblematikk bare er en grelt synlig del av et mye dypere “tendensmønster” i forhold til manisk sosialatferd, mental sykdom og selvdestruktive drifter man gjenfinner hos selv de mest prektige eksemplarer av menneskearten. Det å bli mer sulten jo mer man spiser er jo noe vi gjenfinner ikke minst hos de som er “hekta” på penger og status. Kort sagt, det er slik våre ledere oppfører seg. Mye vil ha mer. Akkurat sånn som alkoholikeren som får full tenning og ikke klarer å stoppe — så snart de fukter leppene er vi “på han igjen”. Vi skal ikke engang løfte på teppekanten av det sakskomplekset som omfatter diverse seksuelt motiverte buskvekster i den psykologiske hagen, bare peke og si sjå der du. Det er mer mellom himmel og jord enn det du ser i visjonene dine. Trollene befinner seg ikke “der ute” — de bor allerede inni deg.
