Som alle vet skriver danskene noen slags gammeldags og knotete norsk, mens de snakker fullstendig uforståelig. Det er helt forløffende å høre på dem noen ganger. Hei, vent litt … hæ? Svenskene, derimot, har en pussig dialekt som allikevel for det meste er til å begripe, mens de skriver helt galt. Jag har aldrig tyckat om at läsa svenska. Men det er bare begynnelsen på forståelsesproblemene man vil erfare når man beveger seg utenfor Norges grenser. Alle lærer engelsk på grunnskolen, de fleste også et annet fremmedspråk, som regel tysk eller fransk. Spansk er også et relativt normalt språk å ta som valgfag. (Russisk hvis man bor i Kirkenes og deromkring.) Men det er sjelden man møter folk som snakker mer tre-fire fremmedspråk. Jeg kjenner selv bare èn person som er språkakrobat slik sett. Hun er ikke engang norsk.
Mitt råd til alle mennesker, unge eller gamle eller tvert imot, er at de bør lære noen språk og bevege seg litt rundt i verden. Seriøst. Det er bra for tenkamentet. Problemløsning på stående fot et sted hvor man ikke snakker det lokale språket er alltid like interessant. Særlig hvis befolkningen der i utgangspunktet er skeptiske til fremmede fra fremmede land, som jo Norge er for mesteparten av resten av verden. Det hender ikke uofte at folk ikke engang vet at Norge eksisterer. Noen opplever dette som litt støtende. Selv synes jeg det er komisk. Ser du meg? Jeg eksisterer. Samme sak med Norge. Jeg vet ikke om det er korrekt å si at jeg er en god ambassadør for Norge, men jeg etterlater som regel de jeg snakker med nysgjerrige på å reise hit og se selv. Noen må tjene noe på dette for det er faen ikke billig å være turist her. De to tingene folk henger seg opp i er, sortert etter viktighetsgrad, henholdsvis 1) prisene og 2) vinteren. Vi føler akkurat det samme pleier jeg å si. Dyrtid og kuldegrader er å betrakte som videregående disipliner i svært spesifikk lidelse. Men man lærer da noen triks underveis.
Dette er min bloggpost nummer hundre siden jeg registrerte meg som Apecalypso på miniblogg.no (hvor jeg skrev noenogførti før de rokerte meg over til selveste hovedplattformen). El ciento-miento. Hundreløgnen. Du kan lyve til meg 99 ganger men så er glasset fullt. Det er tittelen på en slags kjærlighetssang. Fæle greier akkurat det der. Kjærlighet er ikke noe folk bør prøve seg på før de kjenner seg selv ganske godt, for ellers vil man oppdage ting ved seg selv som man kanskje ikke kommer til å like. I det minste kommer partneren din til å oppdage det du har og fortelle deg hva de synes om opplegget ditt. Problemet er at det er enklere å lyve for seg selv enn for andre. Mindre motstand, liksom. Dersom det oppstår en situasjon hvor det er stor avstand mellom det du tenker om deg selv og det partneren tenker om deg har vi hva man i kjærlighetsfaget kaller en teknisk feil. Hvem har rett? Uansett hva svaret til sist blir (dette er et typisk diskusjonstema i mange forhold) kommer det til å ha innvirkning på den videre fremdriften av prosjektet. Uansett, Apecalypso var tittelen på en sang av KLM, altså komikertrioen Kirkvaag, Lystad og Mjøen, fra 1980. Nå som den gang er det et ordspill på begrepet apokalypse, som er hva vi kaller det vanlige været i 2022, for ikke å si tilstanden i kraftmarkedet, men det er også noe med at jeg er en ape som danser calypso i en verden jeg oppriktig talt bare kan karakterisere som absurd. Men dypest sett er jeg jo en teatermann så da går det på et vis.
På forsiden av blogg.no står det at jeg har hatt 57 lesere i løpet av siste døgn. Og hvorfor skulle jeg mistro Google? De vet jo uansett alt om alle. Jeg har dem til og med på telefonen (det er en Nokia). Det er knapt til å begripe hvor fort de vokser til. Jeg husker da Google bare var et spedbarn og nå eier de alle dataene i hele verden. Sånn kan det gå. Hvem som leser bloggen og hva de tenker vet jeg imidlertid ikke noe om. Eller rettere sagt, de tenker sannsynligvis det folk typisk tenker om skrivestilen min, basert i tilbakemeldinger jeg har fått, at jeg beveger meg både høyt og lavt i terrenget på en slik måte at det er nærmest umulig å forutse hva som kommer rundt neste sving. Slik sett må dette forstås som underholdning. Riktignok for de med sære interesser, men slike finnes også. Greia er litt “kompulsiv”. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Samme grunn som gjør at folk runker, kan du si. Det skjer ikke i henhold til noen styrt planmessighet, jeg bare setter meg ned og skriver det som faller meg inn der og da. Den eneste etterforskning jeg gjør er å søke på nettet for å få faktaopplysninger sånn noenlunde i vater underveis, men ellers handler det om “inspirasjon”. Jeg gidder ikke å gjøre ting klikkbare. Hvis man er interessert i et tema men for lat til å søke etter det på egen hånd vet jeg ikke hva jeg skal si. Lykke til? Det er ikke alt menneskelig jeg prøver å forstå. Hvem har tid til sånt? Det som teller i denne verden er at man betaler det man skal, når man skal, uten noe gråt og tøys, og ellers ikke oppfører seg som en heslig ostekuk mot de man møter på sin vei. Enkle prinsipper i teorien men vanskelig å få til i praksis. Imidlertid er det slik at løgnere og bløffmakere ikke får til å danse calypso, som krever frihet i hoftebevegelsene. Som vi alle vet vil tullete folk som ellers i utgangspunktet var funksjonsfriske stivne i kroppen av alt tullet de tror og sier, slik at de over tid vil tilegne seg et uskjønt bevegelsesmønster. Dette er faktisk vitenskapelig bevist, det vil si at jeg har diktet det opp selv. Hypp på å kjøpe en medaljong som kurerer slikt? Nei, men seriøst, livet er først og fremst et praktisk problem. Det består av et assortert utvalg oppgaver som man må løse underveis. Det hjelper ikke å klage. Man må uansett gjøre det man må gjøre. Og det man ikke gjør i dag må man gjøre i morgen. Sånn går dagene.
