Man lever i interessante tider når “menneskeheten” betyr noe helt annet enn “menneskene”. For eksempel virker det som om mange har planer og prosjekter for menneskeheten som ikke alltid er gode nyheter for de menneskene som faktisk lever i verden og etter ethvert rimelig mål utgjør den summen av individer vi snakker om når vi bruker ordet menneskeheten. Eller er det noe jeg har misforstått?
Det er ganske vanlig å si “staten det er oss” men jeg kjenner nesten ingen som identifiserer seg med staten. De fleste opplever staten som noe annet enn seg selv, men definitivt noe som eksisterer og som betyr noe i livet deres. Ordet “staten” tilhører en kategori av ord som også omfatter loven, systemet, byråkratiet, offentligheten og mange flere, poenget er at alle disse er upersonlige ting. Det er lenge siden den såkalte solkongen Ludvig 14. uttalte — fullsiendig uten ironi — at staten det er meg. Vess æ fekk være sola di. Han trodde på dette selv.
Man kan jobbe for staten, representere staten, forholde seg til staten, men ikke være staten. Det er alltid “noen andre”. Enden på visa blir at staten det er ingen av oss. Og da har vi et problem. Siden vi alle lever in media res (“midt i tingene”) har vi ikke noe annet valg enn å forholde oss til tingene slik de blir presentert for oss. Det virker litt provoserende på mange å si at staten ikke egentlig eksisterer, det er bare en politisk innretning vi har laget for å regulere omgangsformene mellom mennesker. Men slik er virkeligheten.
Er en avtale noe virkelig? Det oppleves vanligvis slik for minst èn av partene. Er en avtale noe man holder hellig? Det kommer an på hva slags moralsk karakter man har. Det er ikke uvanlig å bryte avtaler. Til og med såkalt bindende avtaler hvor man har skrevet kontrakt og det ene med det andre. Men man kan ikke bryte “samfunnskontrakten”. Da kommer både politiet og det som verre er. Konsekvensene kan bli ganske alvorlige, avhengig av hva slags forbrytelse man har begått. Statsmakten er alltid vesentlig mye sterkere enn alle andre former for makt i samfunnet. Sterkere enn kapitalen. Sterkere enn troen. Til og med sterkere enn misunnelsen. Det er nødvendig at det er slik.
Det politiske systemet i Norge er ganske robust, men det er ikke usårbart. Jeg vil karakterisere meg selv som konservativ i den forstand at jeg ikke ønsker noen brå bevegelser innenfor politikken. Ingen “revolusjon” av noe slag. Tvert imot. Jo flere internasjonale konvensjoner og gjensidig bindende handelsavtaler over alle landegrenser jo bedre. Færre såkalt folkevalgte politikere og flere fagfolk. Ironisk nok kommer den største trusselen mot demokratiet i vår tid fra demokratisk valgte men korrupte politikere som ønsker all ære og glamour som kommer med stilingen, men som ikke egentlig ønsker jobben med å styre staten (og som forsåvidt heller ikke er kompetente i så måte). De som er kåte på debatter og hårkløvende spissfindigheter på argumentasjonssiden er ikke nødvendigvis flinke til å få ting gjort. Men de er flinke til å imponere idiotene som stemmer på dem så dermed har vi det gående. Jeg er faktisk helt enig med det han sa.
Vi kan diskutere om det er rasistisk å bruke begreper som “kinesiske løsninger” men i den grad dette blir gjort handler det som regel om noe som er så komplisert og uoversiktelig at det mest ikke er til å begripe. Wu Cheng’en (1500-1582) — også kjent som Ruzhong — skrev boken “Reisen til Vesten” (og med “vesten” menes her India) som jeg selv leste på engelsk under tittelen “Monkey” (jeg vet ikke om den foreligger i norsk oversettelse). Det er en ganske spinnvill historie om hvordan buddhismen kom til Kina, iblandet sterke doser folkelig kinesisk mytologi og ellers det meste man finner mellom himmel og jord, men jeg nevner boken her fordi skrivestilen er “magisk realisme” hvor det er glidende overganger mellom materiell eksistens og åndenes verden, og alt er styrt på samme byråkratiske vis. (En norsk ekvivalent kunne eventuelt være en fabulerende historie om gamle guder og et Åsgård som er styrt av NAV og Utlendingsdirektoratet.) Konfucius — Kung Fu Tse — er jo ofte blandet sammen med “religioner” men det blir litt feilaktig siden han først og fremst var en ateistisk moralfilosof. Imidlertid er det slik at “konfucianisme” er infusert i det kinesiske samfunnet til minst den samme grad som kristendommen i Norge, sannsynligvis mye mer. Vi har ikke egentlig noe godt ord for gråsonen mellom religion og politikk så vi slår som regel bare ut med armene og kaller det kultur.
Hvorom allting er, poenget er at kineserne visstnok leker med tanken om å bruke AI — kunstig robotintelligens — som øverste statsledelse i Kina. Det blir jo ikke mer upersonlig enn det. Tanken er at det interaktive nettverket av regler vi kaller staten vil alltid kunne kritiseres, eller i det minste anklages, for å være korrupt og urettferdig i sine politiske disposisjoner, mens en AI, som ikke har noen menneskelige interesser og lidenskaper, vil kunne fatte beslutninger om hva som er best i det store bildet på et helt annet grunnlag enn noe menneske ville være i stand til. Vi mennesker plages jo som kjent av en psykologi full av vage følelser og motstridende interesser. Maskinen, la oss for moro skyld kalle den HAL 9000, er imidlertid ikke slik belemret. Maskinen føler ingenting. Den bare følger programmet og implementerer de strategier som på best mulig vis opimaliserer ressursfordelingen i samfunnet. Og hva består egentlig forskjellen i? Et lovverk er jo uansett en slags form for sosial algoritme som dikterer hva man kan og ikke kan gjøre i et samfunn. Byråkratiet eksisterer uansett som et grensesnitt mellom folket og staten, med det formål å sørge for at lovlige vedtak blir iverksatt på mest mulig automatisk og upersonlig vis. “Likhet for loven” er et ideal som til stadighet undergraves av bakromsforhandlinger mellom korrupte individer med makt til å “hacke” loven og justere programmet slik at den eller den ikke behøver å forholde seg til regelverket på samme vis som alle andre. En robust AI vil eliminere dette problemet. Det spørsmålet vi blir sittende med til sist er naturligvis: Hva kan gå galt?
Som alle andre fascineres jeg av gamle Egypt. (Noe mindre av den moderne egyptiske staten.) De hadde jo en kultur som bestod med en rimelig grad av kontinuitet gjennom mer enn 2000 år. Farao ble betraktet som en “levende gud” ikke fordi folk var idioter som trodde dette mennesket hadde gudekrefter men fordi staten det er han. Det å være gud var en jobb, ikke et overnaturlig talent. Det er faktisk et rimelig spørsmål om egypterne overhodet hadde hva vi i dag kaller en religion. Det arkeologiske bevismaterialet vi har antyder at det ikke fantes noe klart skille mellom det materielle og det åndelige, denne verden og “den andre”. De skilte egentlig bare mellom ting som finnes i den naturlige verden og ting som mennesker lager. Altså natur og kultur. Begge deler fulle av snåle ting, men bare en av dem underlagt menneskelig kontroll, via den tidligere nevnte “levende guden” farao, og videre nedigjennom nomarkene og resten av byråkratiet, med et presteskap som tok seg av alt det psykologiske tilknyttet sex, rus og død. Egypt var veldig organisert slik sett. Men de hadde sine kriser og hva vi med et nikk til dagens dato kan kalle sine 9/11-øyeblikk når alt tilsynelatende raste sammen og verden stod for fall. Det umulige er jo som alle vet bare et statistisk grensetilfelle av det mulige, som gitt at vi holder på lenge nok må skje før eller siden. Pyramidene i Giza er noe alle kjenner til, eller i det minste har hørt om og sett på bilder. De ble bygget under “det gamle riket” for omtrent 4500 år siden og står støtt den dag i dag. Kontinuitet. Imidlertid endte det gamle riket med den lengst regjerende monark noensinne, Seti 2. — også kjent som Neferkare — som ble farao bare seks år gammel og levde til han var 102. Følgelig rakk han å begrave opptil flere barnebarns barn før han selv kreperte etter 96 år på tronen. Ingen levende egypter på den tiden kunne huske at det noensinne hadde vært noen annen statsleder og da han først døde skjedde dette på den verst tenkelige måte, ut fra hvordan man tenkte den gangen.
De hadde under visse festivaler noen slags rituell fremvisning av den levende gudens vitalitet og manndomskraft, som jo har en tendens til å svekkes i noen grad etter at man har fylt hundre år, og dette bestod tildels av å fremføre akrobatiske kunster foran et stort publikum. Løpe gjennom en hinderløype. Personlig henrette noen dødsdømte statsfiender. De vanlige greiene. Alle har sikkert sett filmklippet av Joe Biden når han prøver å løpe spenstig opp trappen til presidentflyet, men snubler og tryner. Herregud mann, alle vet at du er opptil flere hundre år gammel, kan du ikke bare gå rolig og behersket? Noe lignende skjedde med Seti 2, bare at han døde da han gikk på trynet, under en rituell fremvisning av faraos gudsmakt. Publikum var lamslått. Det neste som skjedde var at alle grep alt de kunne bære med seg og løp for livet, for nå var hele verden helt klart i ferd med å gå av skaftet. Slik fungerer selvoppfyllende profetier, fordi panikken medførte at hele det gamle riket kollapset og ble fulgt av omtrent to hundre år med omskiftelighet og ustabile politiske forhold, inntil Mentuhotep 2 beseiret alle de andre og innstiftet Det andre egypriske riket rundt 2000 år før vår tidsregning begynner. Man regner med at det var i løpet av denne såkalte “første mellomperiode” at gravkamrene i pyramidene ble robbet for alle sine verdisaker. Egypt reiste seg imidlertid og gjenopprettet statsmakten igjen. Naturgrunnlaget var jo det samme, selv om kulturen hadde fått seg et spark i ballene. Vi får se hva som skjer med vår egen kultur.
