En mann av mange ord

Dette er en anledning. Det som skrives nå i dette øyeblikk er min bloggpost nummer 500 på denne plattformen. Jeg er ikke imponert. Hvis jeg virkelig hadde jobbet med saken kunne jeg vært langt forbi tusen, men jeg er lat og da går det som det går. Det blir noe sammenrasket tull som ikke er “gjennomarbeidet” og som heller ikke har noen overordnet plan og mening. Det er bare for moro skyld. Enkelte sier at de “snakker rett fra levra”. Det er imponerende. En snakkende lever? Folk gjør så mange slags kunster med kroppen. Selv snakker jeg rett fra Brocas område i hjernen, som vi kan si er den konvensjonelle metoden. Dette gjør meg imidlertid til en litt kjedelig type. Det finnes ikke noe som er spesielt med meg. Alt fungerer normalt for alderen og jeg føler ikke at jeg har noe å klage på.

Hva skriver jeg om? Som nevnt oppfatter jeg ikke meg selv som en interessant type og vet derfor ikke helt hvordan jeg skal angripe saken hvis jeg skulle “skrive om meg selv”. Hva er det å si? Jeg har vært noen steder, truffet noen mennesker og bla bla ukeblad. Det er ikke hva man kaller et spennende materiale. Jeg foretrekker å snakke om idèer. Både mine egne og andres. Kunst, historie, filosofi. Sånne greier. Noen ganger snakker jeg om politikk, men dette er degenerativt. Det er som å gå på fylla. Forsåvidt underholdende mens det pågår men i det store og hele har det flest negative konsekvenser. Jeg er dessuten for gammel for denslags frivole morsomheter. Jeg blir bare irritert på meg selv etterpå — og det bør man jo ikke være. Hva slags venn er man når man ikke engang er sin egen venn?

Jeg har vært “på nett” helt siden 1996, før bredbånd ble vanlig. Med Windows 95. Herregud. Vi kan litt forsiktig si at alt går mye raskere nå for tiden. Dessuten har nettet blitt befolket av “vanlige mennesker”. I begynnelsen fantes det jo ikke noe annet enn troll. Det var sikkert noen som var på nett av seriøse årsaker, men de fleste var der bare for å prate og fjase, også jeg. Det var fascinerende å “chatte” i sanntid med folk fra hele verden, men alt var veldig anarkistisk og alt det vi nå i dag forbinder med svartnettet – som man bare kommer inn på hvis man bruker den såkalte “løken” – var åpent tilgjengelig for alle. Imidlertid var søkermotorene så som så, hvilket ikke egentlig var viktig for det samme kunne man trygt si om innholdet folk la ut også. Ting var veldig “eksperimentelle” helt i starten.

Hvorom allting er, de som skriver har jo ikke det samme utstyrsbehovet som fotografer og videokunstnere, og det går – eller gjorde ihvertfall den gangen – vesentlig mye raskere å laste innhold både opp og ned. Tenk at man en gang satt i mange minutter og ventet på at et bilde sakte skulle manifestere seg på skjermen, mens nå strømmer man video i sanntid med telefonen. Herregud. Jeg vet ikke om det er sant men folk sier man kan laste ned og printe ut – på 3D-printer, vel å merke – fullt fungerende skytevåpen fra nettet. Man må riktignok skaffe et sluttstykke av metall og ammunisjonen må man jo selvsagt skaffe på konvensjonelt vis, men selve pistolen kan man få tak i. Så langt har verden altså kommet (forutsatt at det ikke bare er en skrøne). Er jeg imponert? Ikke egentlig. Nettet er i sin nåværende tilstand et veritabelt horehus av alskens økonomisk opportunisme, hvor kryptovaluta – når alt folk ikke vet om penger og verdipapirer kombineres med alt de heller ikke vet om computere – stikker av med seieren i konkurransen om å være det sleipeste trikset. Jeg vet ikke om tro virkelig kan flytte fjell, men det kan definitivt flytte penger. Mange har fått erfare at det kan bli kostbart å svime rundt på nettet full av “god tro”.

Hva jeg selv “driver med” på nettet er skriving. Sånn har det vært helt fra første stund. Samme stil, samme type innhold. Riktignok mest på engelsk men jeg har ikke glemt det norske språket ennå. Jeg har vært engasjert i mange slags forum og plattformer gjennom årene, men ved dette tidspunkt er jeg ikke engang i nærheten av like aktiv som jeg en gang var. “Sosiale media” sluttet jeg med for ti år siden fordi giftsmaken begynte å bli påtrengende. Det er ikke en beslutning jeg angrer på. Jeg oppsøker ikke lenger “debatter” heller. Det er akkurat som om jeg kan huske at ting var mer humoristisk vinklet før. Ihvertfall var det en roligere tone mellom folk, selv når de var uenige. Alt har blitt så hatefullt og “meningsintenst” nå. Kan vi si at nettet på 90-tallet var som et lite tettsted, men nå har det blitt en storby? Jeg synes det virker som en rimelig metafor. Attpåtil en ganske skummel storby hvor det alltid er “etter mørkets frembrudd”, slik at man bør helst pugge første vers av Håvamål før man gir seg til å navigere denne labyrinten. Nettet er ikke typisk et vennlig sted — men det samme kan man forsåvidt si om både skogen og fjellet. Det er alltid “noe” som jakter på deg, om så bare flått og knott. Kan man bli syk av å være på nett? Det er et interessant spørsmål. Etter min mening kan man pådra seg alvorlige vrangforestillinger hvis man har svakt mentalt immunforsvar, og det er sikkert noe å si om sittestilling og den typen ting, men det mest farlige de fleste vil påtreffe er “økonomiske parasitter” som blinker deg ut som et passende offer og angriper deg sånn sett fra noen slags vinkel. Man hører jo historiene.

Men nå får det være nok prat. Denne post nummer 500 fortjener en spesiell og litt corny sang: