Arnolfinis bryllup er et maleri fra 1434 av maleren Jan van Eyck. Det er kjent som et periodedefinerende bilde fra renessansen eller tidlig nederlandsk maleri med flere originale stilistiske grep. Bildet trekkes ofte fram for sine realistiske trekk, likevel kombinert med mange symbolske elementer; og for sin kompositoriske kompleksitet, med bruken av speil på bakveggen for å synliggjøre virkeligheten utenfor billedrammen, et grep som senere ble brukt av Diego Velasquez i maleriet Las Meninas (1656). I tillegg til å synliggjøre at det finnes flere personer i rommet, er speilingen også med på å understreke betrakterens posisjon i forhold til de øvrige personene i bildet, og dermed på å trekke betrakterposisjonen inn som en del av motivets verden.
(Wikipedia)
Mange husker sikkert diktanalyse fra norskundervisningen på skolen. Det har vært litt fremme men kanskje litt uti sidevingen av media nylig fordi det har vært en diminuitiv debatt om “nytteverdien” av de enkelte elementer innenfor språkfagene, uten at jeg selv har noen mening om dette annet enn at skolen rent generelt er litt for ambisiøs i forhold til å utøve makt mot barna og litt for lite ambisiøs i forhold til å faktisk lære dem noe. De sier at hunder kan lukte folks frykt og at de ofte reagerer på dette med å bjeffe mot den fryktsomme, som dermed blir enda mer redd, og så videre — men bare de som selv har prøvd å være lærer for en typisk skoleklasse vet at barn også har slike egenskaper. Om det ikke akkurat handler om lukten, så sanser de ihvertfall raskt om vedkommende lærer har nerver overfor oppgaven, og så har vi det gående. Alle vet at barna helst vil løpe fritt rundt og leke Fluenes Herre hvis de får gjøre akkurat som de vil, så vi må aldri glemme at de sitter ikke der på skolebenken sin frivillig. De har blitt beordret dit av autoritetene i sitt liv. Dette forholdet dikterer den spillteoretiske grunnposisjonen deres. Barn er ikke “trassige av natur” men de er samtidig typiske mennesker, som reagerer med trass og protest når de havner under tvang, slik at dette opprøret – i den grad det foreligger – er definitivt både banalt og forutsigbart.
Hvorom allting er, vi skal imidlertid ikke snakke om diktanalyse, men om “malerianalyse” – som så vidt jeg vet ikke er noe fag i skolen – hvor motivet ovenfor må være et av de aller mest gjennomanalyserte malerier gjennom den hele verdenshistorie. Hva mente Jan van Eyck med alle de mystiske elementene man finner i dette bildet? Allting har en mening og allting har en plan, som sangen sier. Kanskje det finnes de malere som ikke “mener noe” med alt det de putter inn i billedkomposisjonen sin – de bare “maler noen ting” – men dette var definitivt ikke det vanlige i renessansen, verken den italienske eller den nederlandske. De hadde alltid mytologiske fortolkningsrom tilknyttet alt man kan se i bildet og det innbyrdes forholdet mellom tingene. Blant annet derfor har akkurat dette motivet – Arnolfinis bryllup – vært så omdiskutert helt siden det var flunkende nytt. Verket forteller en historie, men det varierer sterkt hva eksakt folk tror at de ser der inne. De fleste kobler sammen tittel og motiv slik at de bare observerer et par keitete individer som poserer foran maleren i sin fineste stas, fordi de er nygift og det ene med det andre — ser ikke fruen faktisk litt gravid ut (eller egentlig veldig gravid)? Hva er det han mener med den håndbevegelsen han gjør? Hvorfor er hunden deres med i motivet? Alt dette er spørsmål som må etterforskes når man analyserer maleriet.
En av de eldste og mest seiglivede teoriene er at dette bildet er “til minne om” avdøde fru Arnolfini og slett ikke noe bryllupsmotiv. (Tittelen er ikke van Eycks egen, men noe som har tilkommet senere. Maleriet er i utgangspunktet “uten tittel”, noe det er verd å merke seg.) Blant mye annet tolkes motivet slik fordi det brenner et lys i krona over herr Arnolfini, men ikke fruen. Den godt synlige graviditeten betyr kanskje at hun døde i barsel, som var vanlig på den tiden. Siden får man jo se hvor godt komposisjonen forsvarer en slik tolkning; altså at det er et bilde av døden, ikke livet, og at bildet ble bestilt av en sørgende enkemann som ikke desto mindre hadde økonomi til å betale for et slikt verk, som normalt – eller skal vi kanskje heller si tradisjonelt – var et privilegioum som bare den høyeste samfunnsklassen hadde råd til. Det korte svaret er at vi vet ikke. Alt vi har er selve bildet, som rett nok “forteller en historie” men det er ikke åpenbart hva den handler om. Vi har ingen faktura, brev eller annet skriftlig materiale som støtter den ene forklaringen over den andre. Vi legger merke til at bildet ble malt i året 1434, derfor muligens kommisjonert et år eller to i forveien (Jan van Eyck hadde alltid mer enn nok arbeid), det er uansett veldig tidlig for stor rikdom blant det nederlandske borgerskap. De store handelskompaniene – altså den “merkantilismens tidsalder” som gjorde så mange så perverst rike – ligger ennå hundre år frem i tid. Imidlertid ser vi jo at navnet Arnolfini er italiensk og vi vet at han var en tekstilhandler. Vi vet også at han kom fra den gamle handelsbyen Lucca og at hans hustru Constanza Trenta døde i 1432, slik at vi finner støtte for teorien om at bildet er et “dødsportrett” i de materielle omstendighetene i livet til Giovanni di Nicolao Arnolfini ved akkurat den tiden. Hunder, når de ble avbildet i renessansemalerier, var et symbol på “trofasthet” slik at den tolkningen vi kommer ut med er at Arnolfini ønsket å markere “evig troskap” mot sin nylig avdøde hustru, derfor bestilte han dette bildet fra mestermaleren Jan van Eyck.
Nå i helgen opplevde jeg et “dødsfall i nær familie” – det blir jo mer av sånt når man selv kommer i sekstiårene – som bare plutselig skjedde, selv om den det gjelder var over åtti år gammel og ganske skral i kroppen slik at jeg vet ikke hvor “uventet” man kan si at det var. Imidlertid var det ikke noe sykdom, slag eller annet, det var bare enda en av de som forlater oss om natten, mens de sover. Sånt er jo dritskummelt. Merker de noe? Var de midt inne i noen slags mystisk drøm som utartet og endte med opphør av kroppens livsfunksjoner? Det er vanskelig å si noe om sånne ting. Alle vet at de selv skal dø en dag, fordi sånn er reglene. Folk kommer og går. Filosofisk sett kan vi faktisk anføre dødsbevissthet som den eneste sikre viten et individ kan ha om sitt liv i denne verden. Resten foregår jo innenfor et spillerom av “skiftende omstendigheter” hvor hva som helst kan skje, ofte på kort varsel. De kreftene som styrer verden – jeg tenker nå mer på fysikken enn på teologien – er notorisk uberegnelige ut over en ganske kort og nær tidshorisont, og selv da kan vi bare snakke om “statistisk sannsynlighet”. Hvor gammel kan man regne med å bli? Da jeg var tenåring pleide jeg å si ihvertfall ikke eldre enn tredve, men det er altså over tredve år siden jeg fylte tredve år, så der kan man si at jeg tok grundig feil. Følgelig skal jeg ikke si noe om fremtiden slik sett, men det virker ikke helt realistisk å planlegge for særlig mye mer enn tyve år til.
