Den romerske religionen hadde allerede før Dionysoskulten kom til Italia en gud som minnet mye om Dionysos: Liber. Liber var en vin- og fruktbarhetsgud som hadde et kvinnelig motsvar: Libera. Liber, Libera og Ceres var sammen beskyttere for den plebeiske klassen (allmuen) og hadde et tempel på Aventinen i Roma. Festen til Libers ære ble kalt for Liberalia og avholdt 17. mars. Liber betyr «fri» på latin og viser på den viktige aspekten av frihet i kulten av både Dionysos/Bacchus og Liber. Liber kom derfor at bli særskilt beskyttelsesgud for frigitte slaver. Med tiden kom Liber til å bli mer eller mindre sammensmeltet med Dionysos/Bacchus. Sammensmeltning av forskjellige guder, så kaldt synkretisme, var et vanlig fenomen antikkens polyteistiske religioner.
(Store norske leksikon)
Det er jo greit å vite hvor ordet liberal kommer fra. Det betyr i utgangspunktet “påvirket av alkohol”, som jo har en tendens til å gjøre folk litt mer løse i snippen etterhvert som man bøtter innpå. Det er vanskelig å forutsi noen detaljer rundt hva eksakt som kommer til å skje når det avholdes en fyllefest, men de store trekkene av “gangen i det hele” er velkjente. Selve fenomenet er hvor gammelt som helst — eller rettere sagt; det henger sammen med den holocene tidsalder, som også er jordbrukets epoke. Dette er viktig å ha i mente. Alkohol har tradisjonelt sett alltid vært et jordbruksprodukt. Både øl, sider og vin handler om en mer eller mindre kontrollert gjæringsprosess i diverse råvarer som alle kommer fra “markens grøde” og som alle er knyttet til et antall parareligiøse festivaler ettersom produktet blir drikkeklart. Det er først i den nyere tid at alkoholholdige drikkevarer er noe man går på polet eller i butikkene for å kjøpe. Før måtte man lage alt selv og resultatene var sterkt variable men i hovedsak “middelmådige”. Det er jo vanskelig å lage gode alkoholprodukter.
Jeg vet ikke om ordet bodega brukes på norsk i noen særlig grad, men i det engelske språket forventer man et serveringssted med bedre utvalg av vin enn man typisk finner i en gjennomsnittsrestaurant. På spansk – det er jo et spansk ord – betyr det imidlertid bare et anlegg for fremstilling og lagring av vin, noe “alle hadde” ved et tidspunkt, men det har siden slutten av Den andre verdenskrig vært standard politikk i alle tradisjonelle “vinland” å oppfordre til mindre privat fremstilling av middelmådige produkter og større satsning på produksjonsenheter av en viss kapasitet, som i praksis betyr at de har råd til bedre utstyr, som igjen gir bedre vin. Du vet. Livets store sirkel og det ene med det andre. Saken er uansett at man kan få en vingård i Spania ganske billig. Si fra hundre tusen kroner og oppover for et opplegg som kaster av seg “et par tusen flasker” hvert år — som – forhåpentligvis – er langt hinsides hva noe menneske kan drikke opp etterhvert, slik at man ender helt naturlig med et lager av forskjellige årganger over tidens løp. Hvorfor skal man eie en vingård? Det er jo det essensielle spørsmålet her, men det har ikke noe standardsvar. La de som har lyst til det holde på og tukle med vindruer. Det er ikke “nødvendig” – fordi det er neppe økonomisk forsvarlig å lage sin egen vin i forhold til å kjøpe andres produkter – men det er tilfredsstillende på et personlig nivå når man får til å lage gode jordbruksprodukter. Det virker som om det er noe man bør feire.
Fra nettet sakser vi at Verdens Helseorganisasjon – det for mange så beryktede WHO – definerer begrepet alkoholisme som en tilstand hvor en persons alkoholkonsum går ut over den fysiske og mentale helsen deres. Dette er fortsatt litt vel vagt for min smak. Jeg foretrekker å si at folk er alkoholikere når de føler det er “nødvendig” å drikke alkohol. Du vet. For å justere formen. Saken har selvsagt kommet svært langt når man i praksis er et skjelvende vrak helt til man får i seg en drink eller to. Da kommer roen. Det finnes ingen krystallklar enighet rundt hva begrepet avhengighet betyr, men vi kan vel fastslå at det essensielt sett er et usunt forhold til det man føler at man bare må ha. Man har dannet et tvangsmessig mønster rundt det avhengighetsskapende elementet – enten det er alkohol, narkotika, penger eller sex – slik at den gamle guden Liber (som representerer “det liberale” og frigjorte) har i praksis forlatt rommet. Man kommuniserer med en helt annen åndskraft nå. La oss kalle det reparatørene, som en hyllest til det gode gamle radarparet Pompel & Pilt. Det mest tradisjonelle kjennetegnet på begynnende alkoholisme er jo at man typisk “reparerer” med mer alkohol dagen derpå. For å justere formen. Medisinsk sett er dette sannsynligvis vel så lurt som å “lide seg gjennom” hodepine og frynsete nerver, men sosialt sett regnes det som neste trinn på stigen i en bane som leder frem mot et kontinuerlig drikkemønster. En garvet alkoholiker fremstår jo aldri som “dritings” men de har alltid litt promille i blodet sitt. De drikker “hele tiden” men i moderate mengder hver gang. Du vet. Sånn som i syden.
Mange som har erfaring med disse tingene vil utvilsomt reagere negativt på ordstillingen “godartet alkoholisme” og inistere på at dette er et selvmotsigende konsept. Fordi alkoholisme i seg selv er en ondartet tilstand å havne i. Det kan ikke finnes noen positive applikasjoner. Men jeg tror altså at store deler av menneskeheten har levd sine samfulle liv ganske grundig marinert i alkoholholdige drikkevarer, fra og med frokosten og gjennom resten av dagen. Ikke sånn at de blir ustø og snøvlete, men likevel nok til at vi bør snakke om “vedlikeholdspromille” som permanent livsstil, særlig i de tradisjonelle vinlandene. Greia er jo at de til enhver tid har “mer enn nok” drikkevarer. Men også i Norge var det man skulle sette frem øl — til den samme grad som det nå er vanlig å tilby folk kaffe. Ihvertfall i tettbygde strøk kunne det jo ellers være en risikosport å drikke vannet. Folk visste kanskje ikke noe detaljert om eksakt hvorfor, men de var ofte skeptiske til å drikke “rent vann” i gamle dager, som jo er en sunn innstilling når man lever under – og henter drikkevannet sitt fra – uhygieniske forhold. Hvis man drikker te eller kaffe har man jo kokt vannet, som i hovedsak kverker alle “infusjonsdyr” som Henrik Ibsen kalte det i dramaet “En folkefiende” (for flere detaljer rundt dette ganske aktuelle stykket, prøv å google), som man forøvrig alltid bør gjøre hvis man er usikker på hva som ligger og råtner i de elver og vann som man får det innlagte vannet sitt fra. Eller hvordan kloakkutslippene foregår oppstrøms og den typen ting. Uansett er saken at vi vet alle hvordan alkohol påvirker ulike mennesker på ulikt vis. Noen har uten tvil noen slags “Doktor Jekyll og Mister Hyde” greie gående. De blir jo aldeles vrange å ha med å gjøre så snart de får i seg et visst kvantum. Mens andre blir sentimentale og “kosete” i varierende grad, som heller ikke er optimalt i enhver type selskap. De fleste blir imidlertid bare utflytende og surrealistiske utgaver av seg selv. Du vet. Nedsatt dømmekraft og alt det der. Ofte sier man ting man kanskje burde ha holdt kjeft om. Mange opplever også at ting de har gjort i fylla scorer høyt på listen over det dummeste de noensinne har gjort.
Selv har jeg ved dette tidspunkt av livet et moderat forhold til alkohol. Jeg drikker sjeldent noe, selv om folk rundt meg sitter og pjaller. Det gir meg jo ingenting. For det første er det dyrt som faen. For det andre blir man fette idiot av det. Så hva er argumentet? Jeg antar jeg kunne ha samlet på vinflasker på grunn av alle de fine etikettene eller noe – eller altså i prakis et opplegg som ligner på frimerkesamling – og det finnes sikkert folk som gjør nettopp dette, men jeg tenker at jeg har allerede nok ræl som bare står der og samler støv. Som han der kineseren sa: En bok som aldri blir lest er bare en murstein av papir. Hva kan man si om en flaske vin som ingen noensinne drikker? “Bortkastet” er kanskje ikke det korrekte ordet, men det er definitivt galt innenfor et moralsk univers. Hvorfor lager folk vin? Hva er vinens “mening” så å si? Vi kaller det jo en drikkevare fordi det er en vare som det er meningen at man skal drikke. Ganske logisk, egentlig. Hvis man gir noen en flaske vin i gave ser man for seg at de ved et tidspunkt skal åpne flasken og drikke innholdet. Det ligger i sakens natur at man “anbefaler” denne vinen. Fordi man liker den selv, det er en kjent produsent, en god årgang, eller en hvilken som helst annen grunn. Kanskje vet man bare at det skal være en gave til noen som “liker rødvin” — så man tar bare det betjeningen på Vinmonopolet anbefaler innenfor den aktuelle prisklassen. Jeg har selv en flaske rødvin stående i hylla som jeg fikk nettopp på denne måten. En vakker dag skal jeg sikkert åpne den og drikke innholdet, men jeg føler ikke noe hastverk rundt saken. For tredve år siden ville den imidlertid ikke ha overlevd mange dager. Jeg kan ikke gjøre rede for hvorfor jeg var så glad i alkohol da jeg var yngre. Det virker absurd i etterkant, men sånn var det altså. Det handlet ikke om å “gå på fylla” heller. Det var ikke nevrotisk, men kanskje litt “merkevarefetisjistisk” i den forstand at jeg var veldig opptatt av “gode varer” og resten av pakka man mer eller mindre tar til seg når man tenker at man er, eller skal bli, en “vinkjenner”.
Verken ja eller nei, snarere tvert imot er sånn omtrent hva jeg føler i forhold til et spørsmål om jeg er, eller noensinne har vært, alkoholiker. Det blir rett og slett et definisjonsspørsmål som er utenfor min makt å bestemme. Jeg synes ikke selv at jeg fortjener noen slik merkelapp, men på den annen side innser jeg jo at mengdespørsmålet kanskje bør avgjøre slike saker heller enn den strengt subjektive følelsen av å ha kontroll. La oss si for eksempel at hvis man drikker hver dag – om så bare små mengder – så vil man jo alltid “ha det i kroppen” slik at det blir på en måte en del av det ernæringsmønsteret som man har vent seg til. Kroppen er innstilt på at det kommer mer av det samme, som ikke akkurat er “avhengighet” i den forstand, men vi driver og padler rundt i et grenseland her. I mange år praktiserte jeg et “kontinentalt” mønster i alkoholkonsumet mitt, det vil si daglig inntak av etter måten ganske små mengder alkohol, men ikke desto mindre “en enhet” eller to til alle måltider og så videre. Er dette alkoholisme? Det er vanskelig å vite forskjellen når man ikke utfordrer grensene. Over tid har jeg rett og slett mistet interessen for alkohol, uten at jeg noensinne har “gjort noe” for at dette skulle skje. Det eneste moralprinsippet jeg har praktisert på dette området gjennom livet er at hvis jeg har lyst på alkohol så drikker jeg alkohol. Ferdig diskutert. Men jeg har altså mistet lysten. Det er hva dette handler om. Imidlertid ser jeg for meg at jeg likevel kunne ha holdt på å pusle med en vingård, av de årsakene jeg nevnte litt tidligere; det er jo artig når man får til noe med jordbruksprodukter. Det er alminnelig enighet ute blant folk om at “mat fra egen hage” smaker ekstra godt, selv om man ikke opererer innenfor noen “kommersiell” mengdeskala. Det utgjør ingen økonomisk forskjell, eller kanskje det i effekt til og med er “litt dyrere” å for eksempel dyrke egne poteter enn å kjøpe dem på superen, ihvertfall hvis man tenker at man skal ha en normal tarifflønn for det arbeidet man legger ned i sakens anledning. Siden møter man jo den gode gamle veggen som handler om hvordan man konserverer ting. Salting, tørking, sylting, graving, røyking … det meste har vært prøvd. Også alkohol, som medfører at “druesaft” og “eplejuice” holder seg vesentlig mye lengre enn i sine utgaver som ferskvare.
