Et dobbeltspalteeksperiment er et oppsett i fysikk som viser at både partikler og lys fremviser bølgeegenskaper. Dobbeltspalteeksperimenter har historisk spilt en sentral rolle både i å verifisere bølgebeskrivelsen av lys i klassisk fysikk, samt å eksperimentelt demonstrere bølge-partikkel-dualitet i kvantefysikk.
(Store norske leksikon)
Overskriften er det humorister kaller “første bud for offentlige innkjøp” — men dagens komiske element er faktisk det forhold at det finnes ikke noen fysisk teori som er så gjennombevist i alle ender som kvantemekanikken, men vi kan fortsatt ikke si noe om “det som egentlig foregår” på dette nivået av virkeligheten. Om den generelle relativitetsteorien kan vi si at det handler om hvordan tunge gjenstander “bøyer” romtiden slik at vi kan snakke om “gravitasjonsmessige synkehull” og uten store problemer fantasere frem et bilde i hodet av hva som foregår, men noe slikt lar seg ikke gjøre med den andre siden av fysikken. Richard Feynman – en av de historiske rockestjernene i faget – pleide visstnok å si at når mennesker tror de forstår kvantefysikk så er det et idiotsikkert tegn på at de ikke forstår kvantefysikk.
Det er et poeng at man kjenner til dobbeltspalteeksperimentet i den forstand at man har sett det med sine egne øyne. Derfor skal jeg vente her mens leseren oppsøker YouTube eller et lignende nettsted, hvor man utvilsomt vil få opp mange hundre søkeresultater hvis man taster inn double slit experiment i søkelinjen. Poenget er at man skal danne seg et bilde av hva konseptet “interferens” handler om. Siden skal vi snakke litt om skyggeuniverset og hva eksakt en observatør betyr i kvantemekanisk sammenheng. Til å begynne med skal vi si det åpenbare: Det finnes ikke noe universelt “her”. Det å “være et sted” er en subjektiv opplevelse. Alle steder er likeverdige i så måte. Man kan være her, der eller overalt ettersom man beveger seg i rommet. Alle vet dette.
Noe mer problematisk blir det å akseptere at det heller ikke finnes noe universelt “nå”. Vi er jo vant til å tenke at sanntid – vår subjektive opplevelse av “nåtiden” – er et slags evigvarende og “statisk” øyeblikk som fremtiden filtreres gjennom på sin vei til å bli fortid. “Det som skjer” hender i sanntiden. Kroppen lever og dør i sanntid selv om hodet er fritt til å reise også i andre domèner. Dette regnes ikke som noe diskutabelt tema. Livserfaringen er en følelse som i grove trekk er lik for alle mennesker. Vi sover, spiser, jobber, elsker og dør. Selv om vi har evnen til å tenke mye rart virker det formålsløst å argumentere for at “kroppen ikke egentlig eksisterer” og den typen ting. Fornuftige mennesker melder seg rett og slett ut når diskusjonen blir alt for omtåket. Selvsagt er “jeg” en virkelig person, selv om det er vanskelig å påvise eksakt hvor “jeg” kommer fra, annet enn den velkjente biologiske mekanikken som gjelder. Du kan si at jeg en vakker dag bare våknet opp og forsto at jeg “er noen”. Mer enn det er vanskelig å si. Er sjelen en slags fugl som flyr i høyere dimensjoner, men nå har den bare satt seg i akkurat dette treet for en tid? Ingen vet. Kanskje man bare forsvinner når man dør, selv om dette virker litt provoserende.
For å gjøre en lang historie kort: Det finnes ingen “åndelig” side av kvantemekanikken, hvor en “observatør” i praksis bestemmer om Erwin Schrödingers katt er levende eller død. Hva som derimot finnes er et skyggeunivers av “muligheter” – et kvantefelt – hvor det vi opplever som “partikler” er en lokal agitasjon i feltet. Hvilket bringer oss til spørsmålet om “hva som egentlig foregår” — men som ingen kan besvare og beskrive på noen måte som gir mening i forhold til det vi ofte kaller “den klassiske fysikken” men som vi kanskje heller bør kalle illusjonen. Du kan også bruke ordet “simulasjon” hvis dette smaker bedre. Vi sitter uansett fast i et “dimensjonsfengsel” som begrenser vår adgang til informasjon om universet. Hvordan skal man beskrive det ubeskrivelige? Det ender med at man enten snakker om sine egne følelser om saken eller henfaller til “ren matematikk” langt hinsides enhver form for “personlig engasjement”. Det er jo latterlig å tro at man kan “gjøre fysikk” hvis man ikke er en kompetent matematiker. Den filosofiske delen av saken var forsåvidt ferdig snakket allerede for 2500 år siden, da man tok for seg konseptet “delbarhet” og resonnerte seg frem til at det må finnes noe slags “udelbart kvantum” på det minste nivået av ting – det vi nå i dag kaller Planck-enhetene – eller at virkeligheten er “kornete” heller enn “glatt” om du vil. Kosmologien til Parmenides og Zenons paradokser – som alle husker med skrekkblandet fryd fra skolefilosofien – tar for eksempel utgangspunkt i en “kornete” metafysikk. Imidlertid kunne ingen føre empiriske bevis for dette før vi for omtrent hundre år siden fikk de første tilløpene til et kvantemekanisk syn på saken. Vår praktiske hverdag er tjokk full av teknologi – ikke minst datamaskinen – som støtter seg på kvantemekanikk for å fungere. Sånn sett er kvantemekanikk – i likhet med visse andre “mystiske” elementer fra fysikken, som mørk materie og mørk energi – basert mer i observasjoner enn i teorier. Konklusjonen må bli at virkeligheten er faktisk helt annerledes enn vi tror, men flinke folk jobber med saken.
