Opptøyene i Oslo 1978-1984

I det herrens år 1978 fylte jeg 15 år. Om våren, som vanlig. Jeg hørte om opptøyene som hadde vært i Oslo natt til 1. mai det året gjennom nyhetene på fjernsynet. Jeg så ikke noe av det selv. Senere det året flyttet jeg imidlertid for meg selv, i en leilighet betalt av foreldrene mine, etter lange forhandlinger om betingelsene for dette privilegiet. Jeg tenkte selv at det å “kle meg ordentlig og oppføre meg som folk” var en lav pris å betale for de uante men lovende mulighetene som lå i å bo borte fra foreldreregimets overvåkningstyranni. Jeg antar at foreldrene mine på sin side så på hele prosjektet som en “Hail Mary” i forhold til å få meg til å slutte og farge håret mitt blått og stikke sikkerhetsnåler i ørene. Og det var før vi engang begynte å snakke om de eksentriske påfunnene i klesveien. Kort sagt, de var bekymrede.

Men sånn er jo foreldre, av mer eller mindre saklige årsaker. Jeg var en ganske “vill” type i oppveksten. Men gulrot fungerte som regel bra, i et tenkt spill som handler om å få et esel til å bevege seg når alt du har er en gulrot og en kjepp. Jeg skjønte aldri at ledelse kan gå denne veien også, jeg trodde jeg “vant” hver gang jeg tilsynelatende fikk det som jeg ville. Imidlertid viste det seg at de – foreldrene mine – gamblet riktig, fordi jeg ble mer voksen av å bo alene, ikke minst fordi dette ga meg høy status blant de jeg omgikkes på den tiden. Det var stort å ha sitt eget sted. Alle hadde foreldre men ikke alle opplevde det som mulig å forhandle med dem. Jeg måtte åpenbart ha gjort noe riktig for å havne i en sånn posisjon. Noen var sikkert misunnelige også, men de fleste var nysgjerrige. Hva fortalte du dem?

Hvorom allting er, fra denne plattformen behøver man ikke være matematiker for å regne ut hvor jeg havnet natt til 1. mai 1979, som også var første gang politiet i Norge hadde brukt tåregass for å spre en folkemengde. Så “krigslignende” i den forstand at tåregass må regnes som et våpen og panikken den fremkaller for mange oppleves som realistisk dødsangst. Selv befant jeg meg litt i utkanten av den verste “krigssonen” men jeg var nær nok til å erfare tåregass for første gang. Faenskapet sprer seg jo med det minste vindkast. Om dette er det å si at det var forsåvidt “spennende” på mange måter, men også en opplevelse jeg ville klart meg fint uten. Jeg syntes uansett at jeg klarte meg ganske bra under de rådende forholdene. Jeg hørte på han som sa ikke gni deg i øynene men det var ganske kjipt en stund. Etter dette fikk jeg respekt for gassen og prøvde det ikke igjen før på den militære rekruttskolen i 1982. Jeg klarte meg bra den gangen også. De som ikke forstår hvorfor tåregass kan føre til panikk har aldri selv prøvd å få tåregass på seg. Såpass kan jeg si med en viss autoritet.

Tiden vi lever i nå er som en science-fiction-versjon av 70- og 80-tallet. Mot slutten av 90-tallet hadde cyberspace blitt noe folk snakket om og nå er vi vel mer eller mindre der. Folk forholder seg til “ting på nettet” mange ganger hver dag, ofte i timesvis om gangen. Det spiller liten rolle hvor man er i geografien, på nettet skjer det noe hele tiden. Dra ned til sentrum for å se hva som skjer er ikke “nødvendig” på samme måte som før. Det meste havner umiddelbart på sosiale medier og andre uformelle nyhetskanaler, ofte mens tingene foregår. Derfra sprer det seg til de store nyhetskanalane i løpet av få minutter. Alt virker mye “nærmere” nå enn noensinne før. Av praktiske årsaker er det nyttig å bruke år 2000 som et vannskille mellom den gamle og den nye tiden. Nettet har på fundamentalt vis endret spillereglene for hvordan vi tar til oss og sprer informasjon. Dette er ikke minst viktig i samfunnsdebatten. Et sett med mer kritiske standarder for hva vi tror på vil fremtvinge seg av ren organisk nødvendighet over tid, på grunn av de enorme mengdene falsk og dårlig informasjon som flyter fritt der ute, så vi kan liksågodt selv ta styringen over våre egne mentale snurrepiperier og etablere en orden. Propaganda er ikke lenger hva det var. Som Sun Tzu sa: Ikke avbryt din fiende mens han er i ferd med å gjøre en feil. Mange land i “vesten” spiser seg selv opp innenfra med indre stridihet i befolkningen. Hvem har noe å tjene på dette?

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 999

4 thoughts on “Opptøyene i Oslo 1978-1984

  1. Dette var også en tid, jeg var i sentrum og så opptøyene. Var skikkelig irritert over hele greia, steinkastinga og tåregassen. I mitt hode ble det for dumt. Men kom meg til slutt hjem en erfaring rikere.

  2. Det interessante er jo at på den tiden trakk folk til gatene. Det gjør ikke folk i samme grad nå. Mulig fordi du får alt på internett og slipper å dra ut å gjøre noe selv.
    Mulig steinkasting, opptøyer og tåregass ikke er den rette måten å få frem et politisk budskap eller et sinne mot det bestående, men det har i det minste litt mer svung over seg enn å klikke “liker” på some.

    1. Revolusjonen dør før revolusjonsromantikken. Folk trekker fortsatt ut i gatene, men de har andre krav.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top