For å kunne straffes er det ikke bare et vilkår at man har overtrådt en lovbestemmelse. Det må også ha skjedd med en tilstrekkelig grad av skyld, eller bebreidelse. De fleste straffebud i Norge krever at lovbryteren må ha opptrådt med forsett. Dette innebærer at lovbryteren må ha begått handlingen med vilje eller ansett resultatet for overveiende sannsynlig. For noen straffebud straffes også uaktsomme overtredelser. Det å være uaktsom i strafferetten betyr at man handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og i tillegg ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides for dette.
(Store norske leksikon)
Si at noen for eksempel har brutt fartsgrensen i alvorlig grad, eller kjørt i fylla. Hvis de siden blir innblandet i en dødsulykke kan det bli aktuelt å snakke om “uaktsomt drap”. Alle skjønner dette. Det er ikke uflaks når “noe skjer” mens man agerer villmann, snarere tvert imot. Flaks er når noe ikke skjer. Når ting går bra. Det er heller ingen “arbeidsulykke” hvis noen for eksempel ramler ned fra et tak og skader seg alvorlig eller mister livet, det er en av mange mulige konsekvenser av brudd på sikkerhetsforskriften. Det skal ikke gå an å ramle ned fra et tak under arbeider der oppe — fordi forskriften krever at man bruker sikkerhetsutstyr som eliminerer dette alternativet. Det vil fortsatt være en svært ubehagelig opplevelse å dingle der i enden av sikkerhetstauet, men det er i nesten ethvert tilfelle å foretrekke at man blir skremt heller enn at man blir drept. N’est pas? Jeg antar uten videre at alle mentalt friske mennesker er enig i dette.
Nesten alle historier man hører fra folk som har vært utsatt for arbeidsulykker begynner med ordene jeg skulle bare. Det er sånn ting skjer. Du vet. Når man skal spare tid. Det er jo bare en liten filleting som tar hva? Toppen ett minutts effektiv arbeidstid? Så hvorfor bruke et kvarter på å gjespe seg gjennom kjedsommelige sikkerhetsrutiner i forkant? Det er jo så lite. Man skal bare. Og så går det på trynet. Dette er typisk hvordan historiene forløper. Folk gjør farlige ting på en slurvete og/eller åndsfraværende måte. Uflaks? Ikke egentlig. Gitt at de overlever det som hendte vil de fleste i ettertid kunne se akkurat hva de gjorde feil — men det smarte er å skjønne sånt på forhånd og ta de forholdsregler som er nødvendig for å redusere risikoen. Det er ingen liten jobb å hente ned en tennisball fra takrenna på et tyve meter høyt hus, for å si det på den måten. Ikke hvis man skal forholde seg realistisk til risikoen det innebærer.
Her er noe komisk: Min første kjøretime med tanke på å ta førerkortet skjedde i året 1980. Kjørelæreren var helt latterlig harry på alle måter og da vi satte oss inn i bilen sa han du må ta på deg pysestrikken og jeg er jo så sosialt evneveik at alt jeg kunne svare var: unnskyld, hva? Sikkerhetsbeltet, forklarte han, mens han flyttet en fyrstikk, tannpirker eller noe sidelengs frem og tilbake mellom leppene, noe som jeg av en aller annen grunn opplevde som det mest frastøtende med hele fremtoningen. Jeg vet jo at man aldri bør zoome inn på skummet i andre menneskers munnviker, men når man først har gjort dette er det vanskelig å få dyden tilbake. Jeg gjorde uansett som han sa, men dette var ikke det eneste kulturkræsjet som skjedde i løpet av den kjøretimen, så jeg valgte å bytte til en annen kjøreskole; som presenterte et mer realistisk opplegg i forhold til hva man kan forvente fra Biltilsynets side når man skal kjøre opp. Man bør jo helst ikke tenke på sensoren som en “kompis” som setter pris på sånne ord som “pysestrikken” og kan plassere dem i sin rette kontekst. Ærlig talt så ville det ikke forbause meg hvis Biltilsynet har noen slags egen kode for “viser dårlige holdninger” som definitivt ville fått seg et kryss da.
Saken er at for førti år siden var det etter måten vanlig å beskylde folk for å være pysete hvis man insisterte på å bruke sikkerhetsutstyr. Det er kanskje ikke sannsynlig at noen for eksempel mister noe fra høyt oppe som treffer deg i hodet hvis du jobber med noe under der de holder på, men hvis dette likevel skjer er det en stor fordel å ha hjelm. Ulykker er jo ikke normalt og man kan i prinsippet aldri hindre dem fra å skje, men man kan ta for seg deres konsekvenser og plukke tennene ut av akkurat den kjeften istedet. Er ulykkens øyeblikk når man ramler ned fra taket eller når man lander? Det er uansett mellom de to øyeblikkene at man har en liten lomme av tid som tiltakene kan fokusere på. Du kommer fortsatt til å oppleve den intense skrekken akkurat idet du skjønner hva som skjer, men sikkerhetsselen vil bremse fallet og redde livet ditt. Noen få har vært gjennom denne erfaringen og deres historier burde fortelles oftere. Selv har jeg ikke engang noe tall for hvor mange ganger jeg har “bumpet hodet” under særlig akrobatiske arbeidsoperasjoner, men jeg har imidlertid et tall for hvor mange ganger det måtte skje før jeg vente meg til å sette en hjelm på hodet hver gang slik risiko øker: To. Jeg behøvde to slike erfaringer. Altså var jeg i utgangspunktet “ikke særlig smart”, men ting har forhåpentligvis bedret seg litt siden da.
