Begrepsdannelse innenfor en språksone er et ganske interessant fenomen. Hvor mange ord for snø behøver man for eksempel i tropiske land? På engelsk finnes noe kalt buyer’s remorse men wikipediasiden til konseptet har bare fem andre språk: Persisk, russisk, tysk, hebraisk og tamilsk. Et søk på ordet kundeanger gir ingen leksikale resultater, bare enkelte henvisninger til nettsteder hvor denne ordstillingen har blitt brukt — typisk innenfor konteksten av kundeforhold, kundebehandling og så videre. Meningen er også direkte transportert fra engelsk, slik at det betyr akkurat det ordet sier. Kunden angrer seg og ønsker kjøpet opphevet. Så langt så vel. Alle har sikkert opplevd noe innenfor denne dimensjonen av betydning. Man kjøpte noe mens man var “på stigende rus” så å si, men senere skjønner man at dette var usmart. Sånt skjer. Oftere for noen enn for andre, men ingen er helt fritatt fra det.
Ord betyr det de betyr, men de kan også bety noe annet. På engelsk finner vi buyer’s remorse brukt som metafor for et romantisk forhold man ønsker seg ut av fordi det ikke utviklet seg slik man hadde håpet på, men dette lyder upassende på norsk. Kundeanger? Man har da for fanden ikke kjøpt kjæresten sin heller, har man vel? Bondeanger er imidlertid noe man kan si – særlig om ting man har sagt og gjort i fylla – som folk typisk vil forstå på riktig måte. Det handler om at entusiasmen man en gang følte i forhold til det man nå angrer på har fordunstet og etterlatt en dårlig smak i munnen. Vi fikk dette ordet fra svensk sent på 1800-tallet, men jeg vet ikke hva slags ord folk brukte tidligere for å beskrive den samme kategorien av mening. Kanskje hadde ikke bønder noe å angre på før ved den tiden? Eller kanskje fremkomsten av dette ordet må tolkes inn i den større sammenhengen vi kaller bonderomantikk som var særlig sterk da, kanskje som en slags idealistisk motvekt til den stadig akselrerende industrialiseringen som foregikk samtidig.
Som alle vet sammenfaller norsk bonderomantikk med det vi kaller embetsmannsstaten, som kort fortalt var akkurat hva det lyder som. Før 1814 styrte embetsmenn på vegne av kongen i København, og senere i stadig større grad på vegne av parlamentet, men det var definitivt “lensmann og prest” som styrte med alt daglig stell ute på bygda, mens ting lente seg mer i retning av “kjøpmannsaristokrati” i byene. Til en viss grad oppfattes det fortsatt slik ute i befolkningen. De som nå for tiden snakker om den dype staten bør egentlig rett og slett bare si embetsverket, eller “byråkratiet” istedet. Vi har en “norsk” måte å gjøre ting som har vokst frem organisk over de drøyt tusen årene “Norge” har vært et selvstendig rike, eller ihvertfall blitt oppfattet slik, inkludert den såkalte dansketiden. Vi kaller dette sedvane. Og vi kaller det selvsagt “usedvanlig” når folk beveger seg utenfor disse rammene. “Norsk stil” er et veldig vanskelig konsept å definere, men alle gjenkjenner det når de ser det. Typisk norsk, sier de da, men det er ikke alltid ment som noe kompliment. Mange synes jo at Norge bør bli mindre “norsk” i stilen sin og heller ape etter hvordan visse andre statsdannelser fungerer, både politisk, økonomisk og kulturelt. Særlig USA fremholdes som beundringsverdig blant de som umulig selv kan ha vært der og sett på samfunnsforholdene i praksis. Et mer hatefullt ormebol må jo være vanskelig å finne blant de statene vi ellers tar seriøst. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik.
Hva behøver du? La oss si noe om kattesand, som jeg antar i det minste alle som holder huskatt er kjent med. Noen kom på den tanken at noen poser med kattesand kan være en praktisk ting å ha i klasserommet hvis det kommer noen som prøver å skyte og drepe skolebarn, sånn at de er nødt til å låse seg inne og bli på stedet til politiet kommer og tar hånd om situasjonen. Folk må jo både tisse og det som verre er etterhvert som tiden går. Hvis de har kattesand blir dette problemet i det minste litt mer verdig enn hvis de bare må gjøre fra seg rett på gulvet. Men da denne historien kom ut ble det forvrengt til at det handler om “elever som identifiserer seg som katter” innenfor en dimensjon av divergent dannelse av kjønnsidentitet. Ergo noe som er woke, følgelig et legitimt mål for hatytringer på nettet og ellers. Disse menneskene eier ikke skam, bare et brennende ønske om å oppnå flere klikk og “likes” fra andre som opererer innenfor den samme dimensjonen av redusert mental og emosjonell kapasitet. Tenk over saken. Hvorfor er skoleskyter et eget ord som stadig kommer i bruk? Fordi det behøves. Det dekker en spesifikk kategori av mening. Imidlertid er det litt problematisk at de dermed danner en distinksjon i forhold til konseptet selvmordsbomber som typisk brukes helt annerledes, men fordi ingen kan regne med å overleve en skarp konfrontasjon med politiet i USA bør vi egentlig si at mentaliteten er den samme for begge disse to. De søker å bruke sin egen død som aktivt skadeverk rettet mot andre, ofte vilkårlig i den forstand at de har ikke noe “personlig uoppgjort” med de individene som rammes, de bare søker å “ta mange med seg” når de selv dør. Denne særlig ondskapsfulle formen for “blind vold” er noe vi heldigvis sjelden ser i Norge, men det har skjedd her også. Imidlertid er det ikke såpass at noen seriøst har vurdert – så vidt jeg vet – å kjøpe inn kattesand for noen annen grunn – her for beredskapsformål – enn at de har en katt i huset.
Hvorfor tar folk livet av seg i det hele tatt? Alle dør jo uansett, så hva handler denne utålmodigheten om? Jeg forstår det bare ikke. Det er fullstendig fette ubegripelig for meg på et emosjonelt plan, selv om jeg selvsagt hører hva som blir sagt og forstår hva ordene betyr. De vil ikke mer. De bærer en smerte de ikke kan leve med. De ser ingen annen utvei. Jeg har hørt alt sammen, men alt jeg sitter igjen med er den generelle idèen at de som tar livet av seg gjør det fordi de ikke har noe å leve for, enten de nøyer seg med å ta sitt eget liv i stillhet eller de velger en dramatisk utgang som involverer et antall andre mennesker også. Dessuten har vi en egen kategori som vi kan kalle dødsturister fordi de får noe slags kick ut av å tøye grensene og ta risiko på en måte som nesten helt sikkert vil ha dødelig utgang hvis de er “uheldige” med greia si. De er ikke egentlig suicidale i noen strengt psykiatrisk forstand, men de vanker langs grensen likevel. Årsaken til dette er sammensatt og kompleks, men det handler vel til syvende og sist om å “føle seg levende” på en mer intens måte enn å bare “være i live” på hverdagslig vis. Jeg kjenner personlig et utvalg sånne gærninger – og er vel forsåvidt ikke helt trygg selv heller – men risikosport og den typen ting handler aldri om noe dødsønske i egentlig forstand. Det går galt noen ganger, men det er aldri meningen at det skal gå galt. Likevel er det å si at “uhell” i en slik sammenheng ikke er det korrekte ordet. Sammenlign det med visse pengespill. Det eneste helt sikre man kan si om lotto er jo at man har null sjanse til å vinne hvis man ikke spiller, men ikke betydelig større sjanse til å vinne dersom man spiller heller. For de fleste fungerer slike spill som akkurat den “idiotskatten” mange kaller det. De vinner aldri noe. De bare betaler hva det koster for et nytt lodd hver uke, motivert av tanken om at de kan jo vinne. Det er ikke umulig så lenge man kjøper lodd. På den samme måten er det ikke umulig å dø i trafikken hvis man stadig råkjører og tar ville dustesjanser i forbindelse med forbikjøring og den typen ting. Kanskje det går bra, men kanskje det går skikkelig dårlig også. Hvordan vet man sånt på forhånd? Det handler om risikoanalyse og sannsynlighetsmekanikk. Det handler også om den lokale kulturen.
Norske mennesker er sjelden særlig positivt innstilt til sånne som er litt for “tøffe i trynet” for sin egen skostørrelse, og de beundrer dem ihvertfall ikke. Hvorfor skal de det? Alle får til å være idiot. Det som er vanskelig er å være klok. Særlig på vanemessig basis. Ikke desto mindre er dette tradisjonelt sett nødvendig i Norge. Alle vet jo at den som ikke har en plan når vinteren kommer vil få det vanskelig. Dette er ikke syden, hvor man kan sove på stranda og ellers bare rælle rundt med gitar og en flaske vin. (Jeg har selv praktisert denne formen for “sydenferie” på lavbudsjett mange ganger.) Det å ha en bolig er ikke noe valgfritt alternativ i Norge. Noe må jo folk uansett gjøre når det blir kaldt. Alle skjønner intuitivt at de som ikke kan – eller vil – ta vare på seg selv slik sett vil måtte tas vare på av noen andre hvis de i det hele tatt skal overleve vinteren. Dette ligger bak den nesten unisont negative innstillingen til sånne som ikke engang prøver, de bare forlanger privilegier og rettigheter som andre må betale for. Har vi verdens beste trygdesystem i Norge? Jeg synes ikke det. Opplegget er alt for sterkt preget av portvoktere som forlanger at folk må gjøre alle mulige slags urimelige kunster for å komme inn. Over tid virker dette degenerativt i forhold til klientene. De dyttes mye hardere ned i elendigheta enn de ville ha fått til på egen hånd og det blir relativt sett mye vanskeligere å “komme tilbake til arbeidslivet” etter at man har vært gjennom den ydmykende kjøttkverna til NAV. Opplegget favoriserer de mest skamløse snylterne som forstår seg på å presse ut noen krokodilletårer når det gjelder. Selvmedlidenhet er jo ellers omtrent den verste personegenskapen noen kan ha når de søker sosial kontakt med andre. Hvem orker å forholde seg til sånt over langen? Ihvertfall ingen som leter etter en dugelig medarbeider til bedriften sin. Sutter og sorg er ikke positivt, men det er ikke desto mindre de vekstene som NAV dyrker frem hos klientellet sitt. Uten sammenligning forøvrig opplevde jeg det samme da jeg måtte forholde meg til NAV som da jeg selv besøkte USA. Det var vesentlig mye verre enn noe jeg hadde trodd på forhånd, selv om jeg ikke hadde særlig høye forventninger til å begynne med. En jeg kjenner som har en annen type innsikt i dette enn meg sier at det inngår i stillingsinstruksen til de som jobber der. De skal gjøre livet surt for klientene til en sånn grad at bare de som har et “reellt behov for hjelp” orker å forholde seg til greia. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke har noe valg. De har jo ikke egenressursene som behøves for å overleve en typisk norsk vinter.
Hvorfor behøves ordet trygdesnylter? Hvor mange er det av dem? Jeg har selv endt opp som trygdet på grunn av etter måten ganske omfattende slitasjeskader på kroppen. Jeg liker ikke dette, men det er nødvendig. Medisinsk sett har jeg ikke gode marginer å gå på. Nesten uansett hva jeg skal gjøre i fysisk forstand blir det et sjansespill hvor “skade” er ett av mange realistiske utgangsalternativ, med betydelig “bedre” sjanser enn for å vinne i lotto. Løsningen er selvsagt å være forsiktig og “jobbe langsomt” på en måte som ikke fungerer i en verden hvor ting handler om å tjene penger. La oss si at mønsteret blir å holde på en times tid, deretter to-tre timers hvile før en ny økt. Klassisk tilfelle av “gammel mann med tendenser til gikt” som nesten alltid har vondt et eller annet sted i kroppen. Lønna jeg får hvis jeg står på ekstra mye en dag er at jeg omtrent ikke klarer å gå normalt dagen etter. Likevel er det ekstremt “fremmedkulturelt” for meg å klage og sutre over min egen skjebne. Herregud. Hvem gjør sånt? Jeg beskriver mine egne symptomer på en lidenskapsløs måte for de som har behov for å vite noe om saken – typisk bare medisinsk fagpersonale – men ingen vil noensinne finne meg i sår gråt over min egen ulykke, eller noe. Jeg er ikke sentimental. Alder fungerer nokså likt for alle, men verst for de som har brukt kroppen mye og hardt mens de var unge. Alle vet dette. Det finnes ingen nåde, bare smertestillende tabletter og en relativ evne til å være forsiktig med det man har. Kan jeg ikke bli forfatter? Det er et dustespørsmål. Jeg er allerede forfatter. Spørsmålet er om det jeg skriver er kommersielt interessant for noen. Det tviler jeg på. Ingen som skriver blogg på denne plattformen skriver like mye som meg, for et lattelig lavt antall faste lesere. Hvorfor skriver jeg likevel? Alle som noensinne har skrever “privat dagbok” vet svaret. Man får et bedre forhold til sine egne tanker når man formulerer dem ut i ord og setninger, plasserer dem i en sammenheng med andre ting, og så videre. Du vet. Disiplin. Det bør aldri undervurderes som konstruktiv kraft i et menneskeliv.
