Enkelte små vil det more, for å parafrasere Welhaven, men inntil videre bruker jeg altså Christian Krogh sitt “Portrett av Hans Jæger” som bloggeridentitet. Det er jo alltid sjarmerende å ergre de store. Visste du ikke dette? Hele internettet er etter manges mening en eneste stor forargelsesfarm, som i det store og hele handler om å oppsøke og dyrke sånt som man erges av. Altså en slags form for emosjonell masochisme. Dette er en følelse jeg fikk ettersom sosiale media – og da særlig Facebook, som jeg brukte på den tiden – utviklet seg i retning av det de senere har blitt. Ting toppet seg i ettertid av Utøya-massakren. Folk “sa” ting på nettet som jeg aldri i skeivt måneskinn ville ha forventet av dem ute i det virkelige livet. Det var ganske utrolig og det førte til at jeg i året 2012 la ned alt jeg hadde av medlemsskap i slike tiltak. Siden har det jo gått noen år. Ting har skjedd. Særlig den beryktede pandemien i 2020 kostet mange individer resten av det lille vettet de en gang hadde — og nå er de konspirasjonsfantasister på heltid. Vel, mer eller mindre. Mange av dem står jo i jobb og “klarer seg selv” i hverdagen selv om de teknisk sett befinner seg i en psykose.
Jeg skjønte aldri hva folk så i Twitter, og skjønner det enda mindre etter at det ble en naziplattform. Faktisk så skjønner jeg heller ikke hva folk ser i den derre dustefjerten av en oppblåst fjøsnisse som eier greia nå. Elon Musk. Bare navnet er nok til at jeg sier takk for meg. Og det er før han begynner å prate i det vide og brede om alle hasjrøyker-fantasiene sine på den typisk stammende og usammenhengende måten sin. Herregud. Hva er galt med folk? Hvorfor tror de at denne typen er et slags geni? Han er jo for fanden en undermåler. Det har sannsynligvis noe med alle pengene å gjøre. Du vet. De naive tror at mye penger er et bevis på at man er “smart” selv om det egentlig bare dokumenterer psykopatiske trekk i personligheten. Det finnes så vidt jeg er i stand til å se ikke så mye som èn beundringsverdig riking i denne verden. Alle sammen er avskum. Når det er sagt så tror jeg dette er noe folk typisk skjønner på et intuitivt nivå, uansett hvor blendet de blir av alt det glitrende gullet. Jeg mener, tenk deg om. Bortsett fra å vinne i lotto eller arve en ukjent onkel i Amerika, hva må man gjøre for å bli rik? Det krever massiv innsats og forsakelse av alt som er gøy og deilig i aldri så lang tid. Man må – hvis man ikke allerede har dem – utvikle de foran nevnte psykopatiske personlighetstrekkene i sterk nok grad til at man aldri under noen omstendighet vil prioritere noe som helst annet foran “butikken”, altså seg selv.
Hvorom allting er, jeg har ikke legning for “forargelse”. Imidlertid liker jeg komedie — og søker kontinuerlig å påvise og utvinne slikt “komisk gull” som ligger i de typiske tingene som folk ergrer seg over. Ta for eksempel dette med førerløse biler, som den talentfulle herr Musk har lovet å levere i et drøyt tiår nå. Man skal angivelig kunne sette seg inn i bilen og oppgi den adressen man ønsker – som i et idealtilfelle med en drosje – så vil kjørecomputeren med all sin kunstige intelligens ta seg av resten. Nema problema. Bilen vet alt, kan alle kart og kjører mer ekspertmessig enn selv den best trente menneskelige sjåfør. Hva skal man tenke om dette? Det første jeg vil si er at det er ikke alt det går an å fantasere om som det går an å gjenskape i fysisk form, altså på en måte som fungerer i virkeligheten. Sorry. Jeg vet at alle guruer i alle år har sagt at “alt det går an å tenke går det også an å gjøre” men dette er rett og slett usant. Kunstig intelligens er for det første ikke “intelligent” slik vi normalt definerer dette konseptet. For det andre har KI ikke noen “interesser” av den typen som følger av å ha en egenvilje, et følelsesliv og en organisk plattform for eksistens og strategi. Hvorfor vil noen ha en førerløs bil? Hva er poenget? Jeg er faktisk ikke i stand til å se noe annet poeng enn at dette kutter ut den kostnaden som ligger i å ha en sjåfør. Kan noen vise meg noen som helst slags form for automasjon som ikke handler om å kutte ut kostnaden som ligger i å ha et menneske til å gjøre jobben? Jeg tviler på det. Det opprinnelige ordet robot ble i sin tid designet av forfatteren Karel Capek (i et skuespill fra året 1920), basert på det tsjekkiske ordet for “tvangsarbeid” (eller altså slavearbeid, om du vil). Siden har det gått hundre år og vel så det. Hele veien har det vært snakket om hvor fint alt skal bli når mennesket blir “frigjort” fra tungt, farlig og skittent arbeid. Du vet. Når vi alle blir opptatt som medlemmer av den overklassen som lar seg betjene av mindreverdige skapninger heller enn å gjøre jobben selv.
Men nå gidder jeg ikke å skrive mer i dag. Ordet overlates derfor til Bryan Ferry:
