Jeg hører folk snakke om skrivesperre men jeg har ingen jordisk idè om hva fanden de snakker om. Jeg mener, jeg har hørt om begrepet “gangsperre” som jeg assosierer til enten det å være generelt stiv og støl, eller å ha “hold” i siden, men jeg vet ikke om symptomene ligner, eller engang om de tilhører den samme kategori av fenomener. Kanskje det bare handler om at de jobber under “deadline” og har problemer med å få ting ferdige innenfor fristen? I så fall snakker vi vel mer om uklok disponering av tiden, som er et allmenmenneskelig fenomen. Du vet. Man utsetter ting helt til man må handle, sånn at siste kvelden før fristen går ut så sitter man der og banner. Sånt er så vanlig at man kan for det meste anta at “det gjelder alle” — og så siden korrigere for de svært få unntakene som faktisk finnes.
Noen skrøt av meg her om dagen. De synes at jeg “skriver bra”, som selvsagt er sant rent teknisk sett. Problemet med meg er snarere at jeg velger tema og fokus uten hensyn til om det er “populært”. Som jeg svarte i kommentar til den aktuelle bloggposten: Jeg går inn for å gi leseren en “pornografisk språkopplevelse” men jeg bryr meg lite om deres sensibilitet overfor ømfintlige tema og den typen ting. Dette er i seg selv litt selvmotsigende, men ikke desto mindre hvordan jeg jobber. Ellers opplever jeg at jeg kan skrive så mye jeg vil – eller det motsatte – om det meste. Den frie viljen kommer opp over horisonten som en stor svart fugl med noe i nebbet. Dagsformen avgjør eksakt hva fuglen bærer på, men generelt avgår det meste en stille død som “kladder” jeg sletter etterhvert som jeg går lei av å lure på i hvilken retning jeg skal ta dette. Men vi kan si at hvis jeg skulle praktisert “korte bloggposter” om alt mulig, så ville jeg vel være mer i landet rundt ti tusen poster ved dette tidspunkt enn de drøyt 1100 som faktisk foreligger. Jeg er jo en jævel på “produksjon”.
Ellers er det å si at jeg tror ikke det går an å gjøre egoet mitt enda større enn det allerede er, så jeg kan ikke egentlig bruke “skryt” til noe. Det er mye mer nyttig med kritikk. Jeg føler jo ingen tvil om min egen håndverksmessige kompetanse i forhold til det norske språket, men jeg antar uten videre at det ofte drar seg i retning av det uforståelige, simpelthen fordi jeg liker “vanskelige oppgaver” i forhold til å “beskrive det ubeskrivelige” og den typen ting. Om jeg selv forstår det er jo ikke relevant fra leserens sysnpunkt. De har sine egne greier å tenke på. Om jeg har særlig mange faste lesere er fortsatt et åpent spørsmål, fordi hvor jeg havner på den berømte topplisten ser ut til å være en funksjon av hvor mange innlegg jeg poster om dagen. Forsåvidt er det mange som på forskjellig vis har delt ut gratis råd og tips om hvordan man kan “spille på systemet” her på plattformen og slik sett oppleve fremgang relativt til topplisteplasseringen, men jeg bryr meg ikke om sånt. Fra min personlige historie kan vi sakse at jeg sluttet med alle slags “sosiale media” i 2012, da jeg skjønte den fulle rekkevidden av hva som hadde skjedd den 22. juli 2011. Eller sagt på en annen måte: Jeg har vært bevisst om det de kaller stokastisk terrorisme helt siden da, jeg hadde bare ikke noe navn for det jeg så. Uten bloggeren Fjordman, ingen Breivik; for å gjøre en lang og kompleks historie en tanke mer banal og enkel enn hva som er forsvarlig. Hvor henter folk idèene sine fra? Hva motiverer dem til å gjøre ekstreme ting? Når det gjelder for eksempel han unggutten som nylig utførte et attentatforsøk mot Donald Trump så legger vi merke til at han er helt blank. Det finnes ikke noen dagbok, intet manifest, ikke engang noen privat internetthistorie — som i seg selv er ganske mystisk i vår tid. Men selve idèen om å skyte Trump har vært fantasert om av så mange, så lenge, at ingen opplever det som noen overraskelse når dette skjer. Sjokkerende ja, men ikke overraskende. Jeg vedder støvlene mine på at noen allerede har sagt offentlig at “de ville gjort det samme”, mens det å uttrykke skuffelse over at attentatsmannen bommet allerede regnes som god skikk og bruk blant folk.
Noen ganger går jeg over streken i forhold til strategien “å uroe nazibloggere” (sånn at de i det minste oppfatter at de blir lagt merke til av flere enn de nikkerne som befolker det ideologiske ekkokammeret deres). Jeg føler at dette er et moralsk ansvar som påhviler meg. Jeg gjorde jo aldri noe i forhold til det gamle ordspillet om “utøya på Utøya” som har vært vanlig i typiske “Unge Høyre-miljøer” ihvertfall siden på 80-tallet, da jeg først hørte det. Det beste man kan si om den typen prat som inneholder ordstillingen “noen burde utrydde dem” er at det er i dårlig smak. Du vet. Uansett hva det gjelder; om “noen bør arrestere og deportere dem” eller hva som helst annet som enten krever en politistat av et kaliber vi ellers ikke ønsker — eller noe slags “privat initiativ” på terrorsiden (selv om dette eventuelt “bare” dreier seg om leting etter noen å banke opp). Hensikten med naziblogging er å skape en aura av angst hos målet. “De skal ikke føle seg for trygge”. De sier at de bare bruker sin grunnlovsfestede rett til å ytre sin mening om en sak som plager dem på noe slags nivå, men de gjør terrorvirksomhet. Hvis ikke hensikten er å skremme, provosere og påføre folk angst, hva er da formålet? Å sette seg i en runkesirkel med sine likesinnede? Fordi man oppnår mange klikk på nettet på dette viset? Imidlertid er jeg like feig og uverdig som jeg alltid har vært. Selv om det å bruke nazimetoder mot nazibloggere produserer “noen” resultater så hjelper det lite i det store bildet og det er ikke bra for ens egen sjelefred heller. Det blir typisk bare oppfattet som “noe personlig” og avvist på dette grunnlaget. Saken er at jeg kommer jo aldri til å berøre noen av disse typene med noen del av min egen kropp, av noen årsak, noensinne. Sånt er politiets jobb, dersom det foreligger et straffbart forhold. Jeg er jo ideologisk sett en “sosialdemokrat” med vekt på ordet demokrat. Politiske saker hører hjemme i samfunnets politiske institusjoner, som man enten kan påvirke gjennom å stemme, eller man kan engasjere seg på partinivå. Det er en illusjon å tro at det foregår noen “debatt” utenfor de politiske samfunnsstrukturene. Ikke på nett, ikke på fjernsyn. Politiske debatter i disse formatene er underholdningsprodukter, ikke saklige deler av den politiske prosessen.
Hvorom allting er, i dag skal jeg være så trendy at jeg reflekterer over “min plass på listen”. Jeg befinner meg på plass nummer 32, med et totalt antall av 63 lesere det siste døgnet, hvilket er det samme tallet som to andre bloggere, henholdsvis Veralynn og Geriatriks. Den første assosierer jeg selvsagt med Vera Lynn – hun med sangen “we’ll meet again, don’t know how, don’t know when” og diverse andre hits fra den tiden – dessuten ikke minst linjen “does anybody here remember Vera Lynn?” fra Pink Floyd-albumet “The Wall”. Den andre tenker jeg på som “ishockeyblogger” og lokalpatriot på vegne av Hønefoss. Det komiske med Hønefoss er at jeg har “vært der tusen ganger” med lastebil, for å levere diverse paller med gods her og der, men jeg har aldri “gått i gatene” og på den måten opplevd stedet. Imidlertid pleide jeg å like ruta fra Hønefoss og over Jaren, i retning av E6. Det er et bra sted å henlegge lunsjen sin, hvis tidsplanen ellers stemmer. Man kan lure på hvordan de avgjør hvem som har henholdsvis plass nummer 30, 31 og 32 når alle ellers har det samme antall lesere forrige døgn, men jeg antar det handler om ansiennitet og hvor høyt de typisk ligger i gjennomsnitt mesteparten av tiden. Uansett har de sikkert peiling på det de driver med, noe jeg har forstått er en “typisk norsk innstilling”. For eksempel i Colombia – som er veldig forskjellig fra Norge på nesten alle målbare vis – virker det som om folk i utgangspuktet antar at ingen andre vet hva de driver med, så det blir fort litt “diskusjon” rundt de mest ubetydelige dusteting, med mange håndbevegelser og det ene med det andre. La oss ikke engang snakke om trafikkavviklingen. Men generelt sett bør man ikke “anta at man har blitt sett”, ihvertfall ikke hvis den verst tenkelige konsekvensen er at man blir påkjørt og alvorlig skadet, fordi det lønner seg dårlig å havne i helsevesenet der. Men nok om det. Klokken har slagen ti, hvilket betyr at tiden er inne for å iverksette et annet prosjekt enn “mer generell pissprat” i bloggen min. Vaya Con Carne. We’ll meet again.
