Marcus Porcius Cato – kjent som “den eldre” (hans oldebarn er den yngre) – ble født år 234 før vår tidsregning og døde som 85-åring i 149, altså tre år før Karthago ble ødelagt, noe som var en ganske høy alder for sin tid, men så var han da også veldig påpasselig med å holde kroppen i form, styre unna vinen og spise forsiktig — i motsetning til hva slags eksesser som var vanlig for hans samfunnsklasse den gang, men som Cato foraktet. Mest kjent i ettertid er Cato den eldre fordi han alltid avsluttet talene sine med å si ceterum censeo Carthaginem esse delendam (“forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”) men i sin samtid ble han betraktet som den fremste motstanderen av det moralske forfall man mente forelå i Roma og som Cato identifiserte som “gresk innflytelse”.
For å forstå dette i sin rette kontekst må vi ikke tenke gresk som i Hellas, men gresk som i Egypt, det vil si Alexandria, som i praksis betyr den kosmopolitiske “åndsbevegelse” vi i våre dager kaller hellenismen, og som oppstod som en følge av at Alexander Filipovic opphevet grensene mellom den greske “polis” og den persiske “kosmos”, altså sammenslåingen av fornuften og mystikken om du vil, og etablerte Alexandria som “verdens intellektuelle hovedstad”, en posisjon byen beholdt i omtrent fem hundre år. Mange har forsøkt, men vi vet med sikkerhet – det finnes hvor mange historiske bevis som helst – at det lar seg ikke gjøre å stanse idèer, og enklere har det ikke blitt etter at internettet ble populært. Ved dette tidspunkt finnes det ikke lenger noen sperrer. Alt er tilgjengelig for alle.
Kanskje er det en sær idrett, men i visse miljøer er det populært å spekulere rundt hvorfor Roma gjennomgikk hva som bare kan kalles en degenerativ utvikling fra republikk til keiserrike, og en av de mest populære teoriene er “moralsk forfall”, det vil si Catos argument mot hva han observerte i sin samtid: Folk hadde blitt feite slappfisker som bare levde for nytelse, mens han selv var en romer av den gamle skolen som holdt fast ved de gamle verdiene, og så videre. Vi kjenner typen. Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Haukeaktig og streng, Cato var en alvorsmann til fingerspissene, altså det vi nå for tiden kaller et dydsmonster, men hadde han rett? Det er spørsmålet. Han hadde rett i den forstand at han spådde republikkens undergang — og det skjedde jo. Men hadde han rett i diagnosen sin? På den tiden da Octavian tok keisermakt under navnet Augustus virket dette som det eneste logiske der og da, men på Catos tid var republikken fortsatt noe robust. Imidlertid var Cato selv en av de som ble rike i kjølvannet av punerkrigene, og de forskjellene som ble etablert mens han levde var hva som senere medførte de borgerkrigslignende tilstandene mot slutten av republikken.
Dette andre argumentet kan vi av humoristiske årsaker kalle det marxistiske, altså at det var endringer i de økonomiske forholdene som bevirket skiftet i politikken. De som ble rike på grunn av punerkrigene fortsatte med å bli rikere, i praksis ved å tilegne seg stadig mer land og etablere stadig større operasjoner, samt “investere klokt” som man ville si i våre dager, altså støtte de som for det meste vinner og unngå selskap med de som holder stødig kurs andre veien. Over tid vil slikt virke sentraliserende på maktprinsippet. For digresjonens skyld kan vi nevne at det er de samfunnstypene som har lavest grad av økonomisk ulikhet i befolkningen som har høyest grad av trivsel og “tilsynelatende vellykkethet” på alle statistiske målinger av denslags. Samtidig ser vi at de samfunnstypene som har en perverst rik elite, en “slank middelklasse” og største delen av befolkningen relativt fattige forutsigbart nok har flest sosiale problemer, mest kriminalitet, flest sykdommer, det ene med det andre, det er ikke akkurat som vi ikke vet disse tingene nå. Politisk stabilitet fordrer en dominant middelklasse, som er hva “proletariatets diktatur” betyr i praksis. Demokratisk sett er et overveldende flertall av velgerne folk som tjener pengene sine på å stå i en jobb. Det er de som bestemmer, eller rettere sagt, det er resultatet av hvordan denne gruppen stemmer ved valg som avgjør hva slags regjering vi får.
Etter min mening var det prinsippløs populisme som kverket den romerske republikken. Når politikken beveger seg i retning av at alt går an, så lenge ingenting kan bevises, har vi et åpenbart problem: Spillereglene favoriserer psykopater. Ikke i noen klinisk forstand (psykopati er uansett ikke en diagnose), men hvis man ikke favoriserer etikken så mister man den. Det samfunnet vi lever i er en konstruksjon, det er ikke noe som har oppstått naturlig og den eneste årsaken til at det fortsetter å eksistere er at vi vedlikeholder faenskapet nettopp fordi at det skal fortsette å eksistere. Derfor er det ikke uvesentlig hva slags standarder vi holder oss med i det offentlige rom (mens det i praksis spiller liten rolle hva folk gjør “på privaten” så lenge det ikke er fullstendig kokkelimonke). Jeg tror det blir riktig å si at jeg lander på en “Cato light”, altså at det var i ytterste konsekvens moralen (altså mangelen på moral) som førte til republikkens fall, men ikke på den måten Cato trodde. Problemene kom fordi de rike og mektige ble alt for rike og mektige. Staten klarte ikke å kontrollere dem lenger. Det er i grunnen en litt pussig dynamikk det der, men eminent forståelig i biologiske termer, altså at jo mer de spiser jo større og mer sultne blir de. Autokratiet dette ender med etter at prosessen (fortsatt i biologiske termer) har fått gå sin gang danner fundamentet for det vi nå kaller voldsmonopolet.
Diktatur er noe folk ofte forbinder med en diktator, det vil si en person, men det kan også være et prinsipp, altså et diktat om du vil. Gjerne i form av lover som blir utarbeidet gjennom en demokratisk politisk prosess. Uten å fortape oss i detaljer rundt hva og hvordan kan vi fastslå at det er nødvendig å ha denne politiske konstruksjonen som dikterer hvor grensene går for hva folk har lov å gjøre mot hverandre, hvis ikke blir det alles kamp mot alle – med stadig mer degeneretre “regler” for det som foregår – helt til noen “vinner” — i den forstand at et nytt voldsmonopol oppstår som igjen overtar oppgaven med å diktere hva som er lov og ikke. Anarkister jeg har møtt vitser ofte om hvordan det demokratiske systemet egentlig er et demokratur, altså et flertallsdiktatur som tenderer mot å støte ut “alternativt tenkende”, men jeg ser ikke helt den, eller rettere sagt jeg forstår argumentet men jeg er ikke enig i at dette er et realistisk problem, fordi vi har etiske standarder til å ta seg av diverse variabler, selv om den mest rått populistiske utgaven av et “demokrati” vi kan fantasere frem ikke ser særlig mye bedre ut enn et klassisk personorientert diktatur. På den annen side, hvis man har sterk nok ondvilje klarer man jo å føkke opp hva som helst. Til og med en paradishage hvor det er fred, frihet og alt gratis. Riktignok er ikke Norge noen slik paradishage, ting er for eksempel på ingen måte gratis, men vi har – akkurat nå – et veldig robust demokrati hvor man skal være ganske vrang for å ikke innrømme at samfunnet for det meste fungerer som det skal. Ting er både åpne og frie. Ikke problemfrie men man har i det minste en viss klagerett. (Som benyttes flittig.)
