Alle vet hvor haren hopper

Overordnet referanse: “Rettslig moralisme og retten til ytringsfrihet” (Norsk Filosofisk Tidsskrift, 2017)

Hvem er det som snakker om ytringsfrihet? Norsk lov garanterer såkalt “full ytringsfrihet” men påbyr forsåvidt ikke noe annet enn at staten ikke kan komme etter deg på grunn av politiske ytringer. Du kan fortsatt bli saksøkt for æreskrenkende påstander og det ene med det andre. Politiet kan sette igang en etterforskning hvis det dreier seg om hatytringer, det vil si usaklig hets rettet mot grupper eller individer som man har “satt i bås” uten noe annet grunnlag for slik båssetting enn deres rase, religion, kjønnsuttrykk, seksuelle legning, og så videre. Det er med andre ord ikke noe personlig som foregår. Det handler ikke om folk man kjenner, eller strengt tatt om “folk” i det hele tatt; dette stammer fra en fantasi om verdensperfeksjon, hvor det å “avskaffe” visse kategorier av mennesker fremstår som en eugenisk nødvendighet. Altså det som i juridisk terminologi kalles folkemord. (Uansett folks typiske idèer om “blodbad” og massedrap så består folkemord først og fremst i å utrydde alle de kulturelle elementer som gjør at et folk definerer seg som et folk, eller altså “identiteten” deres, om du vil.) Vi har så mange eksempler på denslags fra både nær og fjern historie at man pådrar seg titt opsjonsparalyse i fohold til utvalget, men prinsippet er til enhver tid det samme. De mest dagsaktuelle eksemplene er hvordan visse russere påstår at “ukrainere” ikke egentlig eksisterer, eller hvordan man fornekter at “palestinere” er et eget folk både her og der, avhengig av i hvilken grad man synes at folkemord er et okay virkemiddel i dagens politiske virkelighet. Vi minner igjen om at begrepet folkemord er en juridisk abstraksjon som ble konstruert for å dekke en kategori av mening som ikke behøver å omfatte drap og andre grusomheter. Det er nok å ta fra dem språket og alle symboler de bruker for å danne et fellesskap som er distinkt nok til at det er rimelig å kalle dem et folkeslag. Fra norgeshistorien kan vi for eksempel trekke frem eldre tiders politikk i forhold til “fornorsking” av samer, tatere, skogfinner og så videre. Og i vår egen tid gjenfinner vi den samme folkemorderiske mentaliteten i diverse mumling om “integrering” (om nødvendig med tvang) av tilflyttede utlendinger, særlig de brune.

Vi kan snakke om sunn fornuft, alminnelig folkevett, eller hva har du, men dette er på ingen måte nok til å forstå hvordan et moderne samfunn fungerer. Hvis dette er alt du har kommer du til å gå på trynet når du prøver å sette deg inn i ting. Du kommer rett og slett ikke til å forstå materialet. Imidlertid er det nesten hundre prosent sannsynlig at du kommer til å misforstå både det ene og det andre, litt avhengig av sterk illusjonen din om å være “smart nok” er. Vi lever jo under hyperkomplekse forhold. Selv har jeg et tresifret IQ-tall, men jeg føler ikke at det er enkelt å sette seg inn i offentlige administrasjonssaker av den grunn. Dette er tunge saker hvor jeg må lese mye av det flere ganger før det liksom oppstår mening i setningene — og selv da virker det mer sannsynlig at prosjektet vil ende med migrene enn opplysning. Jeg har ingen grunn til å tro at det er særlig mye enklere for noen andre heller, bortsett fra de som jobber med denslags til vanlig. Ikke engang en gjennomsnittlig advokat har lett for å sette seg inn i alle lovens krinkelkroker. Det er derfor de typisk har et helt team som jobber på en sak, noe som i praktisk konsekvens selvsagt medfører at loven er mest lik for de som har råd til denslags. Hva koster det? Svaret er relativt, men vi kan i det minste si at tusenlappene flyr fort hvis man behøver bistand fra advokat. Derfor anbefales det at man ikke stiller seg slik. Ingen vanlige mennesker har råd til å bruke advokat særlig mye ut over det aller mest nødvendige i forhold til eiendom, arv, kontrakter og denslags, hvor det er viktig at alt blir gjort riktig. Selv om dette er til plage når man behøver advokat, så er det sannsynligvis like greit at ting er sånn, fordi hvis det var billig å starte opp en rettssak ville nok mange flere saksøke mye mere. Såpass kranglete er jo folk. De behøver ingen annen grunn enn at de føler seg forulempet av andres rett til å bevege seg fritt i samfunnet. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å kunne “si hva man vil” uten at det skal ha noen konsekvenser. Dette er en evneveik fortolkning av prinsippet om ytringsfrihet. Nyhetskanalen Fox New i USA ble saksøkt for æreskrenkelser, men forsvarte seg i retten med at “ingen seriøse mennesker tar denne programlederen på alvor” (Tucker Carlson), og på dette grunnlaget vant de saken. Imidlertid består problemet i det enorme antallet av useriøse som danner virkelighetsoppfatningen sin på bakgrunn av slike prateprogrammer kjennetegnet av en sint person som “stiller spørsmål” om temaer som danser på grensen av det folkemorderiske. Jeg vet ikke hva vi eventuelt har av slikt i Norge. Jeg ser aldri på fjernsyn, untatt NRK, som rett nok har mye tøys, men de er seriøse som kreft i nyhetsdekningen sin. De driver ikke med sludder.

Den store greia nå for tiden er islamkritikk, som imidlertid bare er et kvasirespektabelt navn for det samme gamle opplegget. Det de ønsker seg er et folkemord. Ihvertfall er dette det eneste logiske sluttproduktet av virksomheten deres. Det er mer enn bare litt ironisk at jeg ender som en forsvarer av religionsfrihet, siden jeg kan snu meg 180 grader og erklære at “religion er det verste menneskeheten noensinne har funnet på” uten å oppleve noen motsetning i disse to posisjonene. Vel, ganske enkelt fordi det er jo faen ikke min sak hva andre tenker og tror på, er det vel? Sånn sett bare trekker jeg på skuldrene av at folk er “hverdagsrasister” også. Jo, ja, det er dustete, men det er en privat sak hvis man ikke vil ha noen omgang med “de mørkhudede” og så videre. De får det sikkert til på noe slags vis. Dette er ikke noe problem før de engasjerer seg i mer eller mindre organiserte hetsekampanjer på nettet og ellers. Da er det ikke lenger privat. De har krysset grensen og befinner seg nå innenfor det universet av mening vi kaller “den offentlige diskurs” — som har helt andre regler enn de man lager selv i sitt eget hjem. Toleranse betyr ikke at man må like ting, bare at man må finne seg i dem. Selv liker jeg jo verken muslimer, jøder eller kristne, så jeg holder avstand. Ihvertfall når de starter med å presentere seg slik. Hvis det for eksempel bare handler om å gjøre noen forretninger så vil jo ikke folk typisk presentere seg fra noen religiøs vinkel, men bare holde seg til saken. I så måte vet jeg ikke annet enn det jeg vet, som er at selve forretningen kan gjøres opp mer eller mindre ryddig, og noe mer behøver ingen av oss å vite om hverandre. Jeg reagerer like spontant og negativt på tilfeldig prat om “private religiøse følelser” som jeg gjør hvis noen plutselig begynner å legge ut om detaljer i seksuallivet sitt. Dette er ikke ting jeg ønsker å vite, og jeg forstår ærlig talt ikke hvordan det er mulig å ikke forstå sånt. Manglende sosial intelligens? Det blir uansett både kleint og klønete å eventuelt skulle fortsette noe samarbeid med noen som har “blottet seg” foran meg, så “kansellering” må påregnes. Du vet hvordan dette er. Grenser er grenser. Dyd er dyd. Det man har mistet kommer aldri tilbake. Hvordan ville det for eksempel vært å jobbe sammen med noen som var dømt for noe hårreisende, la oss si “parteringsdrap” eller “serievoldtekt”. Det ville vært litt creepy, ikke sant? Selv ville jeg definitivt ikke ha gjort det. Sorry. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg klarer aldri å se noen mennesker som noe mer enn det verste de frivillig har presentert seg som. I utgangspunktet har alle jeg ikke kjenner en slags “nullkreditt” i sosial forstand. Jeg vet jo ikke noe om dem. Det kan gå i hvilken retning som helst, så jeg venter og ser før jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal forholde meg til dem. Etterhvert vil det dannes et bilde av hvordan de oppfører seg, som er det datagrunnlaget jeg behøver.

For meg er det helt uproblematisk om jeg blir “mislikt” (noe som sannsynligvis fremgår av stilen min). Værsågod, det er fritt frem. Ingen kan si noe annet enn at jeg er generøs sånn sett. Jeg har ingen hemmeligheter. Alt du ser er alt som finnes. Uansett hva jeg blir spurt om så kommer jeg til å svare så sannferdig som datagrunnlaget mitt tillater, inkludert forbehold om at jeg sannsynligvis ikke har oppfattet ting helt riktig, for det tror jeg aldri. Jeg antar alltid at jeg tar feil — uten at dette behøver å bety noe fra eller til i forhold til ting jeg har tenkt å gjøre. Jeg kan ikke egentlig gjøre helt rede for hvordan jeg fungerer, men det fungerer greit nok for meg. Jeg får gjort det jeg trenger å gjøre. Noe mer behøver jeg ikke. Om ytringer er det å si at ikke mange er særlig mye mer “kantete” enn meg. Vinklene er mange og hjørnene er skarpe. Likevel har jeg aldri fått noen følelse av å bli “sensurert” av noen. Moderert ja, mange ganger – du må formulere dette annerledes – men ikke “nektet”. Det finnes ingen konspirasjon eller noe annet av den sorten som står i veien for min ytringsfrihet, bare slike redaksjonelle regler som gjelder på de ulike plattformene — som til tross for at de opererer i offentlig sektor typisk er privateide foretak, det vil si at de kan ha slike regler som de selv ønsker, ut over og i tillegg til den stedlige straffelov. Det blir som å være hjemme hos noen. Du må respektere reglene deres. Hvis ikke er du jo ingen gjest, men en inntrenger. Det er ikke noe krav om at du må like eller engang forstå reglene, bare at du må følge dem. Hvis du ikke klarer dette – uansett av hvilken grunn – så bør du finne deg et annet sted å være. Verden er full av “andre steder” som har andre typer og andre regler. Det bør ikke være alt for vanskelig å finne noen som liker å spille de samme tonene i orkesteret sitt. Ellers er det å si at blogging er visstnok på vei tilbake som egen greie. Det er nostalgisk, sier de, nesten som hvordan folk hengir seg til diverse analoge retromedier som bøker og LP-plater, fordi det gir en helt annen følelse enn den de får via de nyeste digitale påfunn. Det forventes imidlertid at de overfladiske typene som driver mest med sminke og sånt vil holde seg på TikTok og Instagram, fordi dette formatet er mer vennlig mot dem, mens “de skriftlærde” vil trekke mer i retning av de semi-litterære inntrykkene man bare finner i bloggformatet. Jeg vet ikke om dette er sant, men jeg hører folk snakke. Det betyr ikke noe fra eller til for meg personlig, men siden denne plattformen har en slags monopolsituasjon i det norske “bloggmarkedet” – jeg vet ihvertfall ikke om noen konkurrenter – kan man muligens forvente et innsig av sånne som skriver lange og relativt gjennomarbeidede tekster om saklige tema.

 

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1187

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top