Liminalitet er et fagbegrep i antropologien som beskriver et stadium i forbindelse med overgangsriter. Liminalitet forstås som et helt særlig stadium i ritualet, der den som initieres (for eksempel i overgangsritualer fra barn til voksen) står i en spesiell og farlig posisjon utenfor samfunnet og dagliglivet. I dette stadiet kan personen oppfattes tvetydig – som hellig, lett å skade eller som en som kan være farlig for andre.
(Store norske leksikon)
Sånn er det å være tenåring på fagspråket. Man er verken her eller der. Ikke barn, ikke voksen. Det er en mellomtilstand og det er på ingen måte galt å påstå at folk ofte oppfatter “ungdommer” som farlige mennesker, enten de har saklig grunn for dette eller ikke. Noen ganger skal det jo så lite til. Kanskje bare et tilfeldig blikk. Kanskje til og med det at man unngår å møte blikket deres. Aggressive individer finner alltid et påskudd for å uttrykke sin følsomhet. Selv har jeg aldri hatt noen problemer slik sett, men jeg er jo også bygd som en telefonkiosk av armert betong, så hvem flyr på meg uten grunn? Det skjer aldri. Selv ikke idiotene er så kørka. Det blir sikkert vurdert noen ganger, men så tenker de vel at det er bedre å vente på nestemann, eller noe. Hva vet jeg? Det eneste jeg kan si er at jeg aldri selv har opplevd “umotivert vold” eller engang tilfeldig sjikane ute på gata, verken dag eller natt, noe sted i verden (og jeg har vært på mange “tvilsomme steder”).
Det er ganske vanlig å være belemret med et sårbart ego. Verst er sånt selvsagt hvis man i tillegg er litt identitetsforvirret, som jo alle rimelig intelligente tenåringer pleier å være. Som alle vet går det an å tenke om seg selv at man har slike og sånne egenskaper, men man vet jo strengt tatt ikke dette før man har prøvd ting ut i praksis, og sånt tar gjerne noen år. Det er helt kurant å justere meningene sine litt etterhvert som man samler seg erfaringsmateriale. Jeg har for eksempel aldri møtt noen treogtyveåring som ikke føler at de er minst dobbelt så smarte ved denne alderen enn hva de var som attenåringer. Og ennå er det langt igjen til de kommer helt opp på høysletta for voksenhet, så å si. Livet er generelt sett fullt av ting som det tar lang tid å lære og forstå. Selv synes jeg det er “cringe” å tenke på hva slags tosk jeg i det store og hele var gjennom mesteparten av det unge voksenlivet, ihvertfall frem til jeg var godt og vel tredve. Mange gjenkjenner sikkert den der. Senere i livet vet man jo ting man ikke engang har lyst til å vite. Helhetsbildet endrer seg i takt med dette.
På den annen side er jeg helt fette sikker på at hvis noen tilbød meg en sjanse til å reise tilbake i tid for å gi den unge utgaven av meg selv noen kloke livsråd, så ville jeg si glem det. Den unge utgaven av meg tok ikke gjerne imot råd fra “de gamle og erfarne”. Jeg husker såpass. Forsåvidt tenker jeg fortsatt det samme; at andres livserfaring bare er anekdoter for meg. Du vet. Historier. Noen ganger passer hatten, men andre ganger ikke. Den enes “reisebeskrivelser fra livet” passer ikke nødvendigvis godt sammen med den andres erfaringer av de samme tingene. Alle er forskjellige. Tildels svært forskjellige. Er dette et problem? Jeg synes ikke det, men som sagt, forskjeller finnes også i alle former og fasonger. Fra min egen barndom og ungdom husker jeg at det som først og fremst kjennetegner “de voksne” er at de lyver hele tiden, enten de har noe direkte å tjene på dette eller ikke. Jeg tenker fortsatt det samme. Det er vesentlig mye mer sannsynlig at et tilfeldig menneske man møter på gaten skal være en praktiserende løgnhals enn noen slags “sannhetssøker”. Postmoderne mennesker virker for det meste å være psykiatrisk skrøpelige matvrak som aldri har klart å “trenge gjennom” og finne frem til sin egen moralske ryggrad. Det er jo så enkelt å bare lalle rundt i livet, følge strømmen og ellers bare bry seg om hvordan man “føler seg” fra dag til dag, uke til uke. Har du det bra? Dette er et perverst spørsmål. I den grad man har et funksjonerende menneskesinn går det ikke an å “føle seg bra” sånn som ting har blitt, med mindre man er rusa eller idiot. Selvsagt kan man ha gode øyeblikk, men det store bildet har blitt så stygt at jeg på en måte skjønner alle de som søker lykksalighet gjennom “uvitenhet som aktivt prinsipp” — altså at de fornekter virkeligheten.
Det varierer litt hva folk egentlig mener med ordet ego. I psykoanalytisk (altså freudiansk) terminologi betegner det den “realistiske” delen av personlighetsstrukturen, som til enhver tid søker å balansere kravene fra henholdsvis sin egen indre skrikerunge – id – og sin egen indre moralist – superego – med varierende suksess. “Indre krigføring” er svært alminnelig, selv om situasjonen bare lar seg løse diplomatisk. Ingen av oss har egentlig noe annet valg enn å bare godta selvet slik det faktisk er, med alle sine vorter, skrukker og hår på ufine steder. Vi har ikke noe sånt som “fravær av ego” i noe psykiatrisk sunt menneske. Det går ikke an. Da har man i så fall svært alvorlige problemer med å både erkjenne virkeligheten og forholde seg til alt hva den inneholder. La oss si at i beste fall er det bare en nevrose. for eksempel noe posttraumatisk som ligger der og gnager som en annen skarp stein i skoen, men en paranoid personlighetsforstyrrelse er mye vanligere enn folk tror. Det begynner gjerne med en sykelig fokus på “hvordan man føler seg”, som om dette noensinne har noen slags relevans. Man må jo uansett gjøre de tingene man må gjøre. Du vet. Gå på jobb og det ene med det andre. Jeg kjenner selv ingen som lever et liv helt fritt for sorger og bekymringer, selv om de fleste i min krets typisk har bedre selvkontroll enn hva som er vanlig. At folk ikke klager betyr ikke nødvendigvis at alt er helt i lodd og vater med dem. Ute blant folk opplever man ofte at ordet “ego” brukes i nedsettende betydning. Han er en ego type. Det snakkes for eksempel ofte om store ego og hvordan disse ikke tar hensyn på korrekt vis, i motsetning til følsomhetens adelsstand, som forstår seg på å gråte i de rette øyeblikkene, uttrykke sin “dypfølte sympati” og diverse annet jåss som strengt tatt ikke koster dem noe, men denne typen hyklerisk falskhet er “politisk nødvendig” hvis man ønsker å profilere seg som et ekstra menneskelig menneske. Imidlertid lærte jeg tidlig at man ikke skal lytte særlig aktivt til det folk sier, men se ekstra nøye på hva de gjør. Verden blir mye enklere å forstå på denne måten. Du vet. Når man studerer den psykologiske utviklingen minst like nøye som den teknologiske.
Det er uforståelig hvorfor folk kaller det materialisme når noen legger uforholdsmessig stor vekt på velstand, penger og alt sånt som bærer symbolkraft i denne retningen, så som visse varemerker og annen strengt tatt primitiv fetisjisme. Det korrekte ordet er nihilisme, altså at de ikke bare mangler “verdier”, de forstår ikke engang hva konseptet handler om. De er fullstendig fortapt. De har ingenting, bare penger, som man jo verken kan spise eller bruke til noe annet nyttig. Alt man kan “gjøre” med penger er å engasjere seg i transaksjonsatferd, gitt at man overhodet har større ambisjoner enn å bare kose med pengene og “føle seg fornøyd” med sin eklektiske samling av fetisjer og symboler. Som sagt, hvorfor dette kalles “materialisme” er ubegripelig, for det er jo helt klart noe psykiatrisk som foregår med slike individer — og det har ikke noe med ego å gjøre heller. Selv vil jeg karakterisere et så sykelig forhold til penger og rikdom som en paranoid tvangsforstyrrelse, som sannsynligvis vokser ut av “et annet forhold” som sitter mye dypere og som i praksis skjules av den mye mer synlige perversjonen deres. Vi bommer sannsynligvis ikke alt for grovt hvis vi starter med “angst” som arbeidshypotese, fordi minst 80-90 prosent av alt det gale folk gjør lar seg spore tilbake til en ubehandlet angstlidelse, som har infisert sinnet til en sånn grad at vi kan snakke om mental koldbrann. Hva vet jeg, det kan være så mye, barndommens traumer og det vanlige opplegget, detaljene kan noen ganger være så mange og så komplekst innflettet i hverandre at det beste er å ikke røre ved noen deler av denne greia, bare stabilisere pasienten nok til at de “fungerer i det normale dagliglivet” gjennom resten av sitt naturlige livsløp. Det litt tragikomiske med vår biologiske art er at mennesker på èn og samme tid typisk er både svært robuste og svært skrøpelige. Det skal “ingenting” til for å splintre og fragmentere personligheten deres, sånn at alt de kan er å bare sitte der og gråte, mens selve organismen tåler en trøkk og vel så det. Folk overlever jo de mest usannsynlige ulykker med noe regelmessighet — og ikke minst god hjelp fra kompetente fagfolk innenfor moderne medisin.
Interessant lesning. Selvkontroll eller ikke, livet handler mye om learning by doing (John Dewey). Og vi er vel alle drevet av angst, samt at vi har en motivasjon for å gjøre det vi gjør.
“Learning by doing” er et velkjent konsept blant håndverkere.