Folk som har peiling på algebra kan visstnok se hva slags funksjon som er i arbeid bare ved å se på grafen. Slike talenter har ikke jeg, men jeg kan noen ganger tyde hva slags tenkning som ligger bak valget av visse ord. De siste 24 timene har jeg tilbrakt i en slags sjokktilstand etter at noen fortalte meg at Norge er de som leder an i utviklingen av gruvedrift på havbunnen. Dette nektet jeg først å tro på, fordi Norge har generelt sett så høy kølle i alle miljøsaker, men så begynte jeg å etterforske saken. Link til regjeringens presentasjon av konseptet ligger i den forrige posten jeg skrev. Dette er sannsynligvis det farligste noen har funnet på noensinne – i den grad det regnes som “farlig” å kødde med grunnlaget for liv – og hva er det som motiverer dem? Penger, penger, penger. Det handler alltid om penger. Folk får bare ikke nok av dem. Hva er greia? Jeg oppfatter dette som noe sykelig.
Det lar seg foreløpig ikke bevise at polymetalliske noduler på havets bunn er hva som sparket i gang livet på jorda til å begynne med, men det jobbes med saken. Foreløpig har man bare kunnet påvise at det tar omtrent en halv milliard år å forme en av disse gjenstandene, vie en komplisert prosess med “avleiring av metaller” fra selve havvannet. Uansett, de som ønsker flere tekniske detaljer kan spore dem opp selv. Nettet er fullt av informasjon om dette temaet. Selv merker jeg at det kommer en blanding av kvalme og raseri når jeg ser på saken. Er folk fullstendig fette sinnssyke? Jeg mener, vi vet med sikkerhet om mennesket som art at vi er ikke engang noe i nærheten av så smarte som vi tror at vi er. Hele vår samlede historie beviser dette hinsides enhver rimelig tvil. Hver ny generasjon har generelt sett måttet forholde seg til mannskiten som den forrige generasjonen etterlot seg. Vi begynner å slippe opp for plass.
Hvorom allting er, jeg er nokså sikker på at ordet forjævligsering fantes – var i vanlig bruk – mens jeg gikk på ungdomsskolen (1975-1978) og at det sannsynligvis ble oppfunnet av noen på den politiske venstresiden. Mer vet jeg ikke. Da jeg googlet ordet kom det opp en av mine egne bloggposter som resultat nummer seks eller deromkring, så det kan hende jeg tar feil. Men da er det mye som havner på gyngende grunn, er jeg redd. Kanskje verden ikke egentlig eksisterer? Kanskje er jeg bare en hjerne som ligger på sprit i et laboratorium og fantaserer alt sammen? Grammatikalsk sett er dette “spørsmål” men semantisk sett er de meningsløse. Jeg husker det jeg husker — og jeg vet hva “falske minner” betyr. (Jevnfør til filmen Inception og dens – noe overdrevne – beskrivelse av “verdensbygging i drømmeland”, som faktisk er noe som går an. Alle har denne evnen, men de fleste har ingen trening, eller engang noen motivasjon for å begynne med noe slikt.) Saken er uansett at det engelske språket har fått et nyord: Enshittification. Det er fremstilt for å beskrive utviklingen på internett — og det fremstår som korrekt å oversette det med “forjævligsering”, selv om det norske ordet ble oppfunnet for å beskrive politiske forhold. Eller vi kan også bruke det til å beskrive de naturlige prosessene som tar knekken på alt som ikke blir brukt og vedlikeholdt, for eksempel et hus. Uansett hva slags praktbygg det eventuelt var i utgangspunktet; hvis man lar det stå tomt i tyve år så vil det skje ting.
Nettets lynkarrière – relativt sett – er faktisk en ganske bra metafor for menneskehetens skjebne. For tredve år siden var det et leketøy for alskens nerder kloden rundt – jeg etablerte for eksempel min første “hjemmeside” i 1998 – men nå har det blitt en søppelplass for sure miner. Nettet er ikke lenger et “optimistisk” sted. Det ligner mer på en storby som er tjokk full av “dårlige strøk” – der finner man naturligvis dårlig selskap – og som derfor krever at man må passe på hvor man går. Visse retninger er regelrett farlige. Folk mister vettet på nettet, som rimsmeden sier. Jeg har sett det skje med mine egne øyne, mange ganger. Da mener jeg ikke bare de som havner i harahølet med konspirasjonsteorier og annet evneveikt vås, men også de som utvikler “nettavhengighet” til en sånn grad at de tilbringer opptil flere timer hver dag med å stirre på telefonen sin — samme hvor de er og samme hvem de er der i selskap med. Hva er det som er så jævlig viktig med å “oppdatere profilen sin” og gud vet hva annet de driver med? Jeg fatter det bare ikke. Eller rettere sagt, jeg skjønner de som driver noen slags virksomhet og som bruker nettet til å profilere seg mot markedet sitt, men alle privatpersonene som bare “vanker på nett” har jeg litt vondt for å forstå. Jeg mener, jeg er objektivt sett en ganske “artikulert” type som ikke vanligvis opplever det som vanskelig å formulere det jeg tenker, men jeg oppfatter ikke mine tanker som spesielt interessante eller “verd å bruke tid på” for andre. Hvorfor skal de det? Mitt liv og mine saker er ikke relevant for andre enn meg selv og en håndfull andre. I den grad jeg har noe saklig å presentere skjer det i skriftlig form, og det omhandler i de fleste tilfelle et tema som ikke er av personlig karakter.
Når oppsto oppmerksomhetsøkonomien? Til det er det å si at folk har vært folk ihvertfall siden steinalderen — og mye av det vi driver med handler jo om å “posisjonere seg” innenfor det sosiale feltet. Dette med å manipulere andre menneskers bevissthet er hvor gammelt som helst, men greia har blitt steroidisert på nettet. Det sies om den 2500 år gamle filosofen Diogenes – han som fant opp kynismen – at han noen ganger vandret rundt om natten i Athens gater, bærende på en lykt. På forespørsel oppga han at han “leter etter den siste ærlige mann” — og hvis noen fortjener å bli et spøkelse som fremfører dette opplegget til evig tid så er det Diogenes. Finnes det egentlig noe sånt som en ærlig mann? Jeg tviler. Folk er litt for pratsomme til at alt de sier kan være sant til enhver tid. Dessuten er vi forfengelige og vil heller bli sett på en “bra” måte enn på en “sann” måte. På toppen av alt annet kommer det vi kaller “informasjonspolitikk”. Det er jo ikke alltid man bør snakke sant. Ikke sant? Ihvertfall er det slik at man ikke kan “fortelle alt til alle” fordi folk har så forskjelligartede forutsetninger for å forstå og kontekstualisere informasjon. Derfor må man på generelt grunnlag være litt vaktsom med hva man sier i hva slags selskap. Det er jo ikke alle som bruker forstanden. De vi kaller “vrange mennesker” bruker nokså konsekvent misforstanden når de skal tolke og analysere ting som blir sagt. Dessuten finnes det små barn og andre mentalt enkle skapninger som det nesten er litt sadistisk å uroe med saker og ting som de uansett ikke kan forholde seg til innenfor en realistisk horisont, langt mindre gjøre noe med. Slik oppstår “bekvemmelighetsløgner” av typen alt ordner seg og så videre. Hensikten er mer å holde motet oppe hos sårbare individer enn å oppdatere dem om hva som virkelig foregår der ute. Imidlertid tar jeg ikke sånne hensyn overfor de voksne. Hvis de ønsker å leve som idioter må de selv ta ansvaret for å gjøre det som er nødvendig. Jeg kommer ikke til å hjelpe dem.
Jeg gikk på ungdomsskolen fra 1978-1981. Aldri hørt ordet forjævligisering 😀 Kanskje jeg var alt for snill pike til å få tilgang på sånne ord… En annen ting, du sier at dine ord ikke er interessante for andre. Jeg synes det er litt rart. Med å ha en blogg vil du vel at andre skal lese det du skriver, hvis ikke hadde du skrevet det kun på et ark og lagt i en skuff. Det må jo være et behov for å si noe, som andre skal lese og som du kanskje tenker er interessant for andre siden du legger det til “allmenn beskuelse”? Det samme må vel være hvis man er i en samtale med folk: Man responderer på noe folk sier, enten med noen floskler, eller faktisk noe man tenker på eller mener, man hadde vel ikke trengt åpne munn i det hele tatt hvis det ikke var for å belyse noe av det man selv mener også. Hvis du tenker det er HELT uinteressant for andre, så kunne man jo bare sitt der.. Livet igjennom? Vet ikke om du skjønner hva jeg mener, jeg bare stusser over det du skriver 🙂
Da må jeg vel nærmest få lov til å presisere at “jeg som person” ikke egentlig er tilstede i det jeg skriver. Det vil være “sporbart” tilbake til “mine idiosynkrasier” like så sikkert som at håret mitt kan spores ved hjelp av DNA eller noe, men håravklipp er heller ikke “deler av meg selv” — hvis du skjønner hva jeg mener. Energien i det hele er at det er “noe jeg kvitter meg med”. Jeg pleide faktisk å skrive på ark og bare legge dem i skuffen tidligere i livet, men siden internettet ble oppfunnet har jeg vent meg til å skrive “i offentlighet”. Forskjellen er ikke stor men den består i at det noen ganger skjer interessante ting på grunn av at andre har lest noe jeg skrev.
Jeg mener ikke at du skriver OM deg. Jeg bare mener at du vel har et JEG du også 😀 Og at det er DU som skriver. Oppfatter det som at du er en person, og at denne personen både skriver noe den mener noe om, og legger det ut så andre kan både SE og MENE noe om det. Jeg skjønner jo hvorfor man skriver og legger ut i offentlighet. Og jeg gjør det fordi jeg liker at noen leser det, og også fordi jeg mener at jeg har noen interessante tanker som andre kan få del i innimellom. Det er gøy å formulere ord, nesen som malerier innimellom, synes jeg. Leke med ord, skape bilder. Det i seg selv er morsomt, som en aktivitet. Men hvis det bare var gøy, uten at jeg trodde det hadde noe som helst interesse for andre, så hadde jeg bare gjort det på ark. Jeg tror jeg har noe å komme med. HVA vet jeg ikke. Men det er ikke så nøye. Jeg tror jeg er med å spre litt glede f eks. Og hvis det stemmer, så er det vinn-vinn. For jeg liker den tanken. Ok, når skal jeg gi meg å “plage deg ” 😀
Jeg har så langt aldri oppfattet deg som “plagsom”. Du er jo en intelligent dame, men ofte på subtile måter. Jeg er enig i kunstkonseptet. Det å konstruere en tekst er definitivt en kunst. Eventuelt et “håndverk” hvis man gjør det som jobb. Finnes det malere som aldri viser frem bildene sine? Vanligvis ikke, men selv de som er mest “galleriorienterte” har plenty med ting de ikke viser til noen. I mitt tilfelle tilsvarer det kladdeboksen, som sakte men sikkert fyller seg opp av ting jeg ikke synes “beveger seg riktig” i språklig forstand, og som derfor bare blir slettet etterhvert som jeg gir opp å “gjøre noe med dem”. Jeg publiserer neppe mer enn ti prosent av alt jeg skriver.