Votivgave (votiv av latin votivus, et høytidelig avgitt løfte) er en gave til Gud eller til det guddommelige, gitt etter et foregående løfte. Når en person lider av en sykdom, er i livsfare eller har noen ønsker, kan vedkommende prøve å oppnå helbredelse, frelse eller innfrielse av sitt ønske ved å love Gud en gave. Skikken finnes i kulturer over hele kloden, den var utbredt i den europeiske antikken og ble overført til kristendommen. Det var for eksempel vanlig å gi en gave til Asklepios etter at en var blitt helbredet i en helligdom viet guden, og det er funnet og bevart en mengde legemsdeler i terrakotta.
(Wikipedia)
Det trynet man ser ovenfor – utført i gull med innlagte edelstener – er dødsmasken til Tut-ankh-Amon og et egyptisk ikon, som i dag står på permanent utstilling i det egyptiske nasjonamuseum i Kairo. Som alle vet er KV 62 i Kongenes Dal det siste hvilestedet til denne ubetydelige barnekongen og den eneste intakte kongegraven vi har funnet i Egypt, fordi inngangen ble dekket over av et stort jordskred som gikk der i oldtid, sannsynligvis på grunn av en hendelse med regn og flom. (Det vanlige var at kongegravene ble robbet for alle verdisaker og ellers herpesert stygt i løpet av kort tid etter gravferden.) Arkeologen Howard Carter – finansiert av en viss lord Carnarvon – fant uansett frem til KV 62 i 1922 og det han fant skapte en massiv sensasjon over hele verden. Imidlertid oppsto det ganske raskt derpå rykter om er forbannelse, fordi flere av Carter-ekspedisjonens medlemmer visstnok hadde blitt utsatt for uforklarlige ulykker; ikke minst pengesekken selv, den foran nevnte lord Carnarvon, som pådro seg en infeksjon som raskt utviklet seg til blodforgiftning med dødelig utgang. “Faraos forbannelse” ble til en snakkis som fenget like mange – om ikke enda flere – enn selve historien om kong Tuts gravkammer.
Selvsagt var det bare vås og fantasering. Ikke engang teksten til selve forbannelsen – som så mange kan gjengi ordrett den dag i dag – er å finne på selve åstedet, altså inni KV 62; det er rett og slett oppdiktet alt sammen. Eller rettere sagt: Det henviser til den samme formen for vage advarsler mot å forstyrre faraos siste hvilested som man finner i alle egyptiske kongegraver — som imidlertid noen i media på den tiden bestemte seg for å utbrodere på kunstferdig vis, av hensyn til løssalget eller hva vet jeg, det er jo ikke noe nytt fenomen at folk fantaserer og lyver om ting. Hvis man kan selge flere blekker ved å bløffe littegrann, så kan du ta deg bra mye faen på at dette kommer til å skje. Sånn har folk alltid vært og de kommer neppe til å forandre seg med det første. Hvilket bringer oss til dagens poeng: Falske rykter og løgnhistorier er ikke noe som oppsto med dagens “sosiale media”. Det er bedre å si at fenomenet ble demokratisert ved hjelp av internettet, slik at nå er det fritt frem for enhver Per og Kari å skrive sine egne sensasjonelle “nyhetsartikler” om alt mellom himmel og jord, og vel så det. Hvor mange lesere og følgere de får handler ikke – noe det heller aldri har gjort – om journalistisk integritet og edruelig omgang med fakta. Alle visste jo lenge før nettet kom at fake news var helt vanlig i den skruppelløse enden av pressen. Folk vil alltid heller ha “gode historier” enn “sanne historier”. Gjerne elleville spekulasjoner om hva som “kan” ha hendt, av typen koke suppe på en spiker. Engasjerte lesere kjøper flere aviser og tidsskrifter enn hvis man får dem til å kjede seg med dølle faktapunkter som ikke vekker noen følelser i dem. Slik oppsto faraos forbannelse. Det var ikke sant da åpningen av KV 62 var en nyhet for hundre år siden, og det har ikke blitt noe sannere siden, men det er en spennende historie som inneholder både grøss, mystikk, “det overnaturlige” og gud vet hva. Altså selger det.
Tredve år før Carter og kong Tut inntraff imidlertid en bisarr hendelse som via mange omveier ender i noen slags “poetisk justis” til slutt, idet man i året 1890 i byen Liverpool i England auksjonerte bort en samling på 180.000 kattemumier som ble funnet i Egypt to år tidligere. Hele ladningen veide tyve tonn og gikk for ti tusen kroner til en bonde som kvernet alt sammen opp og gjødslet jordene sine med det. Jeg vet ikke noe om hva han dyrket der siden, men hvis man har sånn legning som meg er det vanskelig å ikke reflektere over saken og søke etter mer informasjon om hva slags kontekst man bør forstå noe sånt innenfor. Mange har sikkert hørt noe om at katter var hellige dyr i Egypt og det ene med det andre, men det færre har hørt er at katter var offerdyr. Det er derfor vi finner så absurd mange kattemumier. Nylig grov de opp enda noen tusen eksemplarer ved Sakkara. (Foruten katter finnes det også mange milliontall andre dyr som har blitt mumifisert og ofret til den eller den guden i det eller det tempelet.) Det bildet som avtegner seg er at oppdrett av katter med det formål å kverke dem og lage små “dukker” av dem som offergaver i tempelet må ha vært big business i Egypt. Det er ganske perverst, men sånn er det altså. Etter at vi har fått bedre genteknologi har man testet mange av disse kattemumiene og funnet ut at de var sterkt innavlede og hovedsaklig svært unge dyr som umulig kunne ha hatt noe slags “normalt katteliv” hva nå enn det betyr. Det å ofre en katt må ha vært svært vanlig svært lenge, som man må sammenholde med det faktum at folk var like sleipe og griske den gangen som de er nå, så kan du gjøre resten av matematikken selv. Det er uansett ikke noe vakkert bilde vi ser på. Da er det bedre at disse uverdige skapningene som aldri hadde noe liv å bli hentet opp fra det mørke hullet folk stæsjet dem nedi den gangen, kverne dem opp og gjødsle noen slags levende planter med dem, så kommer de i det minste tilbake inn i “livets kretsløp” på et vis, selv om det er usselt.
