Den genetiske koden vil variere avhengig av hvilken art som skal bygges, for eksempel et grantre, en ulv, en bakterie eller et menneske. Jo større forskjellene er, jo mer ulike er organismene. For eksempel har DNA-koden til et menneske mye mer til felles med DNA-koden til en elefant enn DNA-koden til en blåklokke. Veldig mye av DNA-koden er likevel lik mellom de ulike artene, fordi mange grunnleggende prosesser i celler og vev er like og alt liv har samme opphav. For eksempel finner man igjen omtrent 60 prosent av bananfluas gener i en liknende form i mennesket. Dette er grunnen til at man kan bruke andre organismer, som bananflue, til å studere gener i mennesket og andre dyr. Det samme gjelder hos planter. Dette kalles å bruke modellorganismer.
(Store norske leksikon)
Som alle vet finnes det ikke noe sånt som to identiske sett med DNA, men jo nærmere man er i slekt med noen, jo mer likt vil arvestoffet være. (Rimeligvis!) Det er slik sett ingen kunst å påvise slektskap ved hjelp av DNA-tester i våre dager. Sånt er ren rutine. De spennende tingene i disse tider skjer innenfor studier av DNA-fragmenter i jordsmonn. Dette er en komplisert prosess som krever computerkraft “på neste nivå” siden det kan sammelignes med å prøve og sette sammen lesbare sekvenser av en bok som er klippet fullstendig istykker og strødd litt tilfeldig her og der. Men det skjer. Det blir gjort. De rekonstruerer arvemateriale fra den epoken vi kaller pliocen, som startet for 5,3 millioner år siden – da miocen sluttet – og gikk over i pleistocen for 2,6 millioner år siden, det vil si ved inngangen til den istiden som fortsatt pågår. Ved dette tidspunkt dukker mennesket opp, tilsynelatende først i Afrika. Ihvertfall har vi ingen beviser på noe annet. Imidlertid vet vi at miocenepoken var da det fantes størst artsmangfold av primater her på jorda. Vi har bare omtrent 500 av dem nå i dag, mens det var mer enn ti tusen på den tiden. Lokale populasjoner av disse kan i teorien ha overlevd og utviklet seg i retning av homininer, det vil si hva man på godt norsk kaller “menneskelignende skapninger” (men som ingen ville oppfatte som “mennesker” hvis man møtte dem).
Det eldste fossil etter homo sapiens vi så langt har funnet er 300.000 år gammelt og befant seg i Jebel Irhoud, Marokko. Hvilket for tiden betyr at vi er alle marokkanere, eller rokkere som vi sier på slang. Deretter følger et hull på hundre tusen år før de to neste eksemplarene ble funnet i Etiopia. Følgelig er det ikke mye vi kan si om våre eldste forfedre, annet enn at de levde i Afrika. Selvsagt har vi ingen DNA fra disse individene. Vi klassifiserer dem på grunnlag av skalleform, hoftenes beskaffenhet og så videre. Men det vi først og fremst bruker til å sortere det ene fra det andre innenfor menneskenes utviklingshistorie er teknologi. Hva slags redskap brukte de og hvordan ble de laget? Av åpenbare årsaker finner vi forholdsvis mange flere eldre steinredskaper enn diverse rester etter organisk materiale, inkludert bein, hår og annet som blir igjen etter døde mennesker. Likevel må vi tenke at de gjorde det beste de fikk til med det de hadde. “Oppfinnsomhet” er jo en interessant egenskap. Det krever en bestemt form for resonnement i forhold til ting man “oppdager”. For eksempel vil man uunngåelig oppdage konseptet “nål” hvis man spiser fisk med mange små og skarpe bein, men derfra til oppfinnelsen av “nål og tråd” er det et stykke mentalt terreng som må tilbakelegges. Dessverre er intet av det vi typisk lager ved hjelp av nål og tråd ting som holder seg særlig bra over svært lange tidsrom, så det er uråd å si noe om hvor gammelt dette konseptet er. Hvor lenge har det vært aktuelt å lage klær? Vi kan i det minste si at hvis du er mann ønsker du å ha noe som beskytter skrittet ditt hvis du holder på i krattskog og denslags. Å fly rundt i terreng preget av einer og skarpe kvister med rumpa bar er ikke noe man kommer til å gjøre mange ganger for å si det slik. Du vet. På jakt etter småvilt eller noe. Man må jo beskytte kroppens sårbare områder. Spørsmålet er hvordan folk løste dette for to millioner år siden.
Det er ikke enkelt å “definere” konseptet menneske. Teknisk sett bruker vi ordet sapiens for å markere at det handler om bruk av hjernen, men dette er åpenbart ikke nok. Det er jo mye mer som foregår med mennesker enn bare våre “smarte” egenskaper. Selvsagt er det bra om folk er “flinke i hodet” men hvis det stanser der duger det ikke til mye. Ting skal jo gjøres, ikke bare behandles i forstanden, eller hva det nå er man driver med. Forutsatt at man ellers har normalt sunn fornuft vil jeg påstå at man kommer lengre med handlekraft enn hjernekraft. (Med det lille forbehold at det henger mye på hvor man har tenkt seg.) Dessuten er det et ikke uvesentlig poeng at “tingene vi lager” – eller teknologien vår om du vil – er de eneste objektive beviser vi har for vår angivelige superintelligens. Og jeg har “noen spørsmål” om dette. Vi opplever jo visse negative bivirkninger av det såkalte fremskrittet. Ikke sant? Alle har noe, selv om de ikke er enige om detaljene. Noen snakker om at de gode tidene medfører dekadanse blant folk. Andre snakker om miljøsaker. Noen synes å være preget av “religiøs panikk” og flyr rundt med håret i brann mens de skriker om dommedag og det som verre er. Alle vet allerede alt dette. Men det er som de fjerne blånene man kan se mot horisonten når man bor i et fjellandskap. Visst er de der og man kan godt se dem, men livet foregår her. Ingen har egentlig særlig mye mer energi enn hva de behøver for å håndtere sine egne affærer. Du vet. Fra dag til dag. måned til måned. Om man siden går i et demonstrasjonstog eller møter opp et sted “for å markere solidaritet” eller noe, har i virkeligheten ikke så mye å si. Jeg mener, det er selvsagt bra for din egen sjelefred at du gir uttrykk for “ting som plager deg” og det ene med det andre, men ellers betyr det lite. Din politiske kraft ligger i stemmeseddelen, ikke i “røsten”, uansett hvor høyt og mye du snakker. Det føles kanskje ikke som makt når man står der i boksen og putter en valgliste nedi konvolutten, men det er ekte makt. Det er sånn vi får de stortingspolitikerne vi har, som igjen er de som lager lovene vi alle må innrette oss etter. Derfor skal man ikke undervurdere dette, men ta det alvorlig. Vær seriøs. Ikke vær et troll.
Det finnes eldre teknologier, men acheulisk steinindustri er hvor alt det “kunstferdige” begynner. Det er litt omdiskutert hva de såkalte håndøksene fra denne halvannen millioner år lange perioden handlet om. Folk kan prøve selv. Det er på ingen måte enkelt å hamre til den karakteristiske dråpeformen i èn stein, ved hjelp av en annen stein, en hammer av horn, pluss noen andre redskaper. De som har mye trening klarer det kanskje på en dag, men det tar typisk noen tusen arbeidstimer å øve inn håndlaget. Selv tror jeg at de fungerte som en slags valuta, men innenfor den kulturelle praksisen vi kaller “gaveøkonomi”. Folk på den tiden skjønte seg selvsagt på å bedømme hvor bra arbeid det var og så videre, så avhengig av tingens kvalitet kunne man sikkert kjøpe noe, selv om bildet er høyst uklart. Tanken er ellers at noen som har noe slags ærend vil bringe med seg “valuta” for å skape velvilje og få fortgang i saken. Ting fungerer jo mer eller mindre sånn ennå. Folk jobber typisk både raskere og bedre når de får bra betalt. Både bygningskontrollen, politiet, tollen og biltilsynet er mer effektive og medgjørlige når man viser dem den respekten de synes de bør ha, og ikke hisser seg opp og sånn. Mennesker er “transaksjonelle” dyr. Vi har en tendens til å tenke “likt for likt” nesten uansett hva det handler om. Det er jo mye enklere å være grei mot noen som selv er grei. Vi observerer forresten lignende atferd også hos andre arter. For eksempel hender det at katter bringer med seg “gaver” til husholdningen, selv om det er måtelig hvor begeistret man klarer å bli over halvdød småfugl i stua og den typen ting. Å spise dem blir ihvertfall ikke aktuelt. Så får katten heller bli så fornærmet som den vil. Kom tilbake når du har laget en acheulisk steinøks, pus. Da blir jeg imponert. Hvorom allting er, du kan si at hovedpoenget mitt handler om “det sapiente”. Homo sapiens er mer et rasistisk konsept enn saklig terminologi, særlig fordi det er så vanlig å tenke på våre forfedre som “primitive skapninger” selv om de beviselig var minst like smarte som oss. Hvis to individer fra det man skal ha til å være forskjellige arter kan formere seg med hverandre og få fruktbart avkom så snakker vi jo ikke om “artsgrenser” slik de normalt defineres (for eksempel kan hester og esler formere seg med hverandre, men avkommene deres – muldyr – blir sterile, slik at de har utviklet seg langt nok bort fra hverandre til at de er etablert som “ekte arter”). Alle nålevende mennesker som ikke er “innfødte afrikanere” har jo noen prosent genmateriale fra neandertalere (og/eller denisovarer) i seg — og materialet er av en slik beskaffenhet at det må ha vært “vanlig” å utveksle bruder, eller hvordan det foregikk. Ihvertfall over en periode på omtrent ti tusen år.
Det er ikke egentlig forsvarlig å sammenligne menneskehjernen med computere – vi er mange millioner lysår mer avanserte enn computere noensinne kan bli – men det er ikke urimelig å snakke om forskjellen på hardware og software. Eller maskinkraft og programvare. Det er to svært forskjellige ting, konseptuelt sett, selv om de fungerer i et symbiotisk samarbeid. Saken er at menneskehjernen har ikke endret seg – eller rettere sagt, den har krympet litt – siden tidsalderen for cro-magnons og enda tidligere. Helt siden han fra Jebel Irhoud, som allerede har blitt nevnt. Neandertalere hadde i snitt omtrent tyve prosent større hjerne enn oss, men den var annerledes strukturert. Vi vet ikke hva dette har å si – om noe – for atferden deres, men vi har grunn til å anta at de hadde mye sterkere sanser enn oss. Syn, hørsel, lukt og så videre. Dette medfører kanskje en forskjelligartet “verdensfølelse” men det er vanskelig å si noe om. Kanskje det er som å befinne seg i noen slags hallusinogen rus til enhver tid? Sansefordreining skal jo visstnok være en av de mest typiske erfaringene folk opplever når de tar sånne stoffer. Men det blir selvsagt bare et kvantum ganske uansvarlig spekulasjon. Alt vi vet er at alle andre versjoner av mennesker enn det vi kaller homo sapiens forsvant i løpet av den pleistocene epoken. Som alle vet startet jo holocen for omtrent tolv tusen år siden, men det diskuteres om man skal definere antropocen – fra og med året 1950 – som en egen tidsalder, fordi mennesket er nå i praksis de som bestemmer hva slags arter som skal dø ut og hvilke som skal fortsette å eksistere i sine naturlige habitat. Dette gjelder alle arter, ikke bare de ganske store og lett synlige dyrene, men også planter, insekter, sopp og annet. Saken er at mange skapningers livsstil krever ganske mye større områder som de kan “spre seg” mer eller mindre fritt innenfor enn hva vi er villige til å gi dem. Mennesker trenes ikke typisk opp til å tenke på naturen som “noe levende, som vi er en del av” men snarere som “noe annet, som vi er forskjellig fra”. Jeg tror ikke dette er sunt. Det virker nødvendig å tenke helt nytt om disse konseptene. Jeg mener ikke at folk skal bli økohipper, bare at de skal bli litt mer transaksjonelle i forhold til naturen også. Du vet. Likt for likt. Hvis vi er greiere mot naturen vil den også være greiere mot oss.
