Borgerskap, også bourgeoisi eller bursjoasi, som begrep brukes som betegnelse på den velstående, eiendomsbesittende, men ikke-adelige mellomklassen og etter hvert overklassen i det kapitalistiske samfunnet. Borgerskap er i Norge opprinnelig en fellesbetegnelse for de beboere i en kjøpstad som hadde løst borgerbrev, dvs. handelsmenn, håndverkere og skippere, til forskjell fra adelige, embedsmenn og bønder samt arbeidere, leilendinger og husmenn. Handelsborgere hadde rett til å inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innen- og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet».
(Wikipedia)
Det er vanskelig å betegne meg som noe annet enn en “håndverker” siden jeg mesteparten av livet har tjent mesteparten av alle pengene mine på å utføre “håndverksjobber”. Imidlertid prater jeg mer om “andre ting” enn jobben og sånt, som uansett er et tilbakelagt stadium i mitt eget liv — og andres håndverk kommer jeg ikke til å mene noe om med mindre noen betaler meg for å komme med en uttalelse. Jeg vil uansett være så ubeskjeden å si at håndverkdfagene tilhører stort sett kategorien ærlig arbeid, selv om man finner uærlige individer i bransjen. Eller er det noen som vil påstå at samfunnet ikke behøver håndverkere og annet “teknisk” personale? Jeg ser ikke helt hvordan man kan gjøre det på noe saklig grunnlag, selv om det sikkert går an å påstå noe om “utnyttelse av folks mangel på kompetanse”, høye priser og det ene med det andre. På den annen side er det dette ting koster. Folk skal ha litt avkastning for all den tiden de har brukt på å banne og sverte mens de møysommelig satte seg inn i fagets rutiner og tilegnet seg “håndlaget”.
Det er intet annet enn eventuelt “sunn fornuft” som stanser en gjennomsnittlig “sivilist” fra å selv utføre nødvendige håndverksarbeider på egen eiendom etterhvert som behovet oppstår. De fleste oppdager jo raskt nok at selv det som ser enkelt ut ofte viser seg å være noe fiklete faenskap som er farlig for fingertuppene. Hvis man setter tilside alle følelser av “personlig stolthet” og den typen idioti og heller tar frem lommekalkulatoren vil man også uten store problemer kunne plonke seg frem til et tallmessig grunnlag for hvorfor man heller bør bruke tiden sin på å tjene penger andre steder og overlate håndverksarbeidet til fagfolk. Når det er sagt så vil man jo opparbeide seg en tilstrekkelig grad av kompetanse etterhvert – fordi det må man jo – hvis man hensetter seg selv i en krevende oppussingssituasjon med lavt budsjett. Jeg følger diverse folk i alle aldre som – hovedsaklig på engelsk – dokumenterer diverse prosjekter på YouTube og nesten alle har ved et eller annet tidspunkt sagt at de ville ikke ha startet opp denne greia hvis de hadde visst hvor mye arbeid det innebar.
Jeg kunne sannsynligvis ha fortalt dem omtrent hvor stor jobben er både i økonomisk og arbeidsmessig forstand etter å ha tilbrakt en time eller to med å undersøke forholdene på stedet og sammenligne dem med prosjektets optimale resultat, slik folk ser det for seg. Det finnes jo visse prosedyrer for å beregne en pris på forhånd — og selv om man noen ganger “bommer” så er mesteparten godt innenfor. Nesten alle jobber jeg noensinne har gjort har vært basert i avtalte forhåndspriser (med visse forbehold for “komplikasjoner”). Grovt sett kan vi si at det er dette som skiller proffer fra amatører: Til hvilken grad man “fra hundre meters hold” kan se hva slags jobb det er snakk om. Det vil si at alt sånt som amatører “oppdager etterhvert” allerede foreligger som rutine hos de proffe. Alle som selv har gjort en stor jobb med å for eksempel pusse opp en falleferdig gammel villa – med alt det innebærer – kan senere si mye om hva man bør og ikke bør gjøre, men de vil ikke kunne gi noen bedre råd enn for eksempel en faglørt tømrer og andre som har et profesjonelt forhold til bygningsfagene. Man blir jo strengt tatt ikke ekspert før man har gjort hundrevis av sånne jobber og “sett det meste”, men at en amatør som har fått til et bra resultat etterpå føler seg både fornøyd og kompetent tviler jeg ikke et sekund på.
I den grad man kan si noe generelt om Henrik Ibsen sine skuespill så er det at de tar for seg “borgerskapets lune sjarm” og man noterer seg at det dukker opp en og annen byggmester her og der. Det er jo en solid borgerlig tittel. Alle vet at mens sagbrukseieren tilhører de høye samfunnslag så er ikke det samme tilfelle for sagbruksarbeiderne. Både snekkere og murere – forsåvidt også elektrikere, rørleggere og mange fler – er fagfolk som “er på stedet og gjør jobben”, noe som ikke er tillatt for borgere. Den som eier firmaet fagarbeiderne jobber for er den eneste av dem som befinner seg i en “borgerlig” posisjon, hvor den fundamentale ideologien forlanger at man skal tjene penger på andres arbeid, ikke sitt eget. Hvis man er “en sånn som jobber” slipper man selvsagt ikke inn i de kretsene. De er jo forvaltere, ikke arbeidere. Deres livsgjerning handler om å “forvalte” kapital, som igjen er et samlebegrep for “ressurstilgang”. Det handler ikke om å “ha mange penger” men om å bevege seg inn i en posisjon hvorfra man kan hente ut “overskudd”, som er et annet ord for den delen av firmaets lønnsomhetsstruktur som ikke tilfaller de som “produserer” overskuddet, men de som “eier” opplegget. Eller “produksjonsmidlene” som Marx kalte det, selv om man i vår tid fokuserer mest på “distribusjonsleddet”. Du vet. Amazon.com og den typen ting. Det begynte som en bokhandel, men nå får man vel kjøpt det meste gjennom denne tjenesten, som imidlertid har et mildt sagt dårlig rykte for hvordan de behandler folk som jobber for dem. Pengene ligger åpenbart i salgsleddet, ikke i produksjonen.
Hvorom allting er, et populært amerikansk uttrykk snakker om “hunder som spiser hunder” (it’s a dog eat dog world), men det de egentlig mener er selvsagt at markedet ikke uofte fremstår som en mekanisme for gjensidig utnyttelse. Du føkker meg i dag, men jeg føkker deg i morgen. Den typen ting. Dette befinner seg innenfor den samme idèhorisonten som når jeg kaller dem kannibaler. Eller altså individer som “kannibaliserer” andre på økonomiske måter. De har en hel “stall av husdyr” i denne forstand – de ansatte, eller “medarbeiderne” som folk av en eller annen grunn sier nå – som “produserer overskudd” like så sikkert som at kyr produserer melk og høner legger egg – derfor holder vi dem i slaveri – men de er jo “fremmede skapninger”. Det blir noe annet. Det er fortsatt ikke bra, men alt er relativt. Jeg har selv vokst opp på gård og kan på dette grunnlaget uttale meg om “dyrevelferd” – anstendig dyrehold er verken umulig eller urimelig – men i det store og hele er menneskenes forhold til dyrene et etisk minefelt. Det samme burde menneskers forhold til andre mennesker være, men på den annen side burde man veil ikke forvente at det ene skal være bedre enn det andre. Det hele koker sannsynligvis ned til “respekt for både sitt eget og alle andre skapningers liv” eller grader av mangel på dette; hvor man i den helt ekstreme enden finner ufølsomme typer som ikke skyr noenting, mens de fleste befinner seg et sted på den skalaen hvor man reagerer negativt – og “instinktivt” – mot dyreplageri og nedverdigende behandling av andre mennesker, som sannsynligvis handler om de samme “mangelfulle sjelsevner”.
Heldigvis er det ikke min jobb å bestemme hvordan andre folk skal leve sine liv. Herregud. Det skulle tatt seg ut. Ikke desto mindre har jeg selv hatt “ansatte” som har vært mer enn happy med å jobbe for meg mot avtalt timelønn, mens de bare trekker på skuldrene av tanken om at jeg eventuelt tjener mer enn dem “uten å gjøre selve jobben”. De ser jo at jeg flyr rundt som en annen jævel for å løse alle mulige slags idiotproblemer som oppstår hver dag, i tillegg til den vanlige plikten med å passe på at de riktige materialene havner på det riktige stedet til riktig tid og den typen ting. Ingen av de som er på stedet og gjør selve jobben misunner min rolle i det hele. Det er jo mye som skal stemme før man har følelsen av at “ting går på skinner” slik at når – eller kanskje det er bedre å si hvis – de gjør det, så er det bare fordi noen har organisert det sånn. Vi kan trygt fastslå at det eneste som skjer “av seg selv” i denne verden er at problemer baller på seg og vokser helt til man løser dem. Ihverfall vil man oppleve det slik hvis man tar på seg et “prosjekt” innenfor bygg og anleggsbransjen, uansett hva slags faglig status man ellers har. Det som starter èn millimeter skjevt i dag vil kanskje vokse seg til en meter i løpet av uka, så det gjelder å ha retningene sine under kontroll, noe som begynner med en klar definisjon av hva som kjennetegner tilstanden “ferdig”. Det er jo dit man skal etterhvert. Alle andre “retninger” er gale retninger, uansett hvor “interessante” de måtte være å pirke med der og da. Du vet. De berømte distraksjonene som alltid dukker opp når man begynner å tukle med byggverk. Særlig gamle byggverk, med alle sine fjetrende detaljer for de bygningsteknisk interesserte, som igjen kan fremprovosere timesvis med i seg selv unyttig forskning.
Har du noen gang måttet forholde deg til en velforening? Selv pleier jeg ikke å bosette meg på steder hvor sånt kan være aktuelt, men jeg har møtt mange velforeninger – eller rettere sagt deres mer eller mindre offisielle representanter – i forbindelse med diverse pågående bygningsarbeider. Noen ganger kommer de i følge med “representanter for det offentlige” fordi de mener det finnes formelle feil, noe som ofte handler om dårlige personforhold i nabolaget – det har ihvertfall ikke noe med meg å gjøre – og den formen for sadisme som man får tilfredsstilt når man stanser noen arbeider, basert i noen slags mystisk paragraf som aldri ellers kommer til anvendelse. Imidlertid gjør jeg typisk hjemmeleksene mine i forhold til offentlige krav, faglige standarder og andre “formelle” saker. Bare èn gang har det skjedd meg at jeg måtte ringe til et firma som raskt kunne komme og sette opp godkjent sperreutstyr på fortauet i et villastrøk, fordi vi drev med graving innenfor en viss avstand av fortauets bredde. Ihvertfall måtte det sperres med mer robuste ting enn bare de vanlige røde og hvite sperrebåndene som jo helt klart ikke stanser noen fra å sjangle seg nedi grøfta hvis de går inn for dette. Og mens dette ble gjort måtte fortauet sperres, og skiltes for at “fortauet er sperret, vennligst benytt fortau på den andre siden”. Sånn er det, noe jeg ved det tidspunktet ikke engang visste, ellers ville kunden ha fått faktura for denne forsinkelsen. Den onde naboen ønsket selvsagt å ramme kunden, men rammet bare entreprenøren. Prisen for jobben var jo allerede avtalt og jeg hadde ikke tatt med noen kontraktsforbehold som dekket denne kategorien av hendelser. Imidlertid tok jeg alltid senere med et forbehold om “komplikasjoner på grunn av naboforhold som er ukjente for meg ved tidspunktet for kontraktsinngåelse”. Burde sånt være nødvendig? Egentlig ikke, men folk er folk.
