Rettspositivisme er et rettsfilosofisk syn som betrakter lov og rett som en sosial konstruksjon. Spørsmålet om hvorvidt en gitt regel er å anse som gjeldende rett i et samfunn må besvares kun ved å se på regelens samfunnsmessige kilder. Det kommer altså ene og alene an på om regelen blir, eller har blitt, fremmet, håndhevet, eller anerkjent, stilltiende eller uttrykkelig, på visse nærmere bestemte, sosialt aksepterte måter. I den forstand er lov og rett simpelthen et sosialt faktum.
(Store norske leksikon)
Den klassiske striden står mellom positivister, som mener at alle lover er menneskeskapte, og naturalister, som mener at det finnes en “naturens lov” – eventuelt en som er “gitt av Gud” – som har høyere rang enn menneskeskapte lover. Jeg vet ikke hvordan disse to synene fordeler seg i korrelasjon med hvor folk står politisk, men jeg har vel mine mistanker. Hva slags grunnlag for protest virker rimelig? En god del av lovverket virker som rene selvfølgeligheter og derfor kanskje litt “naturlig” – i den forstand at ingen seriøse mennesker diskuterer om det skal være straffbart å stjele, vandalisere, svindle, voldta, myrde og så videre – men de fleste vil utvilsomt også klare å finne lover de synes er unødvendige hemninger som blir pålagt det private initiativ. Ta for eksempel fartsgrenser. Finnes det et “naturlig” tempo som man føler må være mer korrekt – og derfor veiledende for egen atferd – enn de fartsgrensene som myndighetene har bestemt?
Amerikanerne diskuterer for tiden om de skal lovfeste en slags “tryneplikt” i samfunnet. Noen stater har allerede i lang tid hatt visse lover som forbyr folk å skjule ansiktet som et ledd i kampanjer mot Ku Klux Klan og lignende tiltak, men saken har fått ny aktualitet av akkurat det du tenker nå, nemlig maskeplikten som kom i forbindelse med pandemitiltakene; hvilket bringer oss beleilig tilbake til spørsmålet om det er forutsigbart ut ifra hvor folk står politisk om de er positivistisk eller naturalistisk innstilt til lov og rett. I utgangspunktet bør det kanskje først spørres om det er nødvendig å låse seg i noen av disse to posisjonene, men dette er bare et lurespørsmål. Innenfor manipulasjonens edle kunst har vi jo noe vi kaller “alternativsmetoden” — hvor man spør om de foretrekker den røde eller den blå tingen, heller enn å spørre om de liker selve tingen. På dette viset flyttes oppmerksomheten over på en annen type dilemma – tingens attributter og deres innbyrdes rangorden – enn på spørsmålet om man liker tingen overhodet. Hvis man er selger engasjerer man kunden i en “styrt indre dialog” på slikt vis — og hvis man er svindler gjør man stort sett akkurat det samme, bevisst eller ubevisst.
Spørsmålet handler ikke egentlig om man tilhører den røde eller den blå politiske bevegelsen, men om man anerkjenner at samfunnets høyeste autoritet er de institusjonene som vi – menneskene – har skapt for å “regulere spillet” om penger, posisjoner, sex, makt og alt annet som folk typisk krangler om. Man reserverer seg jo i større eller mindre grad overfor plikten til å “følge spillereglene” og respektere de institusjonene vi har når man mumler noe om at “det finnes en høyere lov” og det ene med det andre. For meg personlig har det vært en ganske mystisk reise fra da jeg først begynte å bli “politisk bevisst” sent på 70-tallet og frem til i dag. Få den tiden var det fette utenkelig at noen fra partiet Høyre noensinne skulle “utfordre samfunnsinstitusjonenes makt”. I den grad folk var anarkister på 70-tallet så ble dette assosiert med miljøet rundt Gateavisa og betraktet som omtrent så langt mot det ytterste venstre som det går an å komme før man mister språkets former og alt oppløser seg i en surrealistisk ursuppe av meningsløse lyder som ikke betyr noe. Det er når man har “allmøter” om alt mellom himmel og jord, alle skal få si hva de mener og ingenting noensinne blir gjort fordi det er selvsagt umulig å oppnå full enighet mellom noen gruppe av mennesker som er større i antall enn èn — og selv en enslig person opplever det ofte som vanskelig “å bli enig med seg selv” om hva de skal gjøre, både på kort og lang sikt.
Omtrent ved de tidene da finansmarkedene kollapset i 2008 begynte jeg imidlertid å legge merke til at høyreradikale nettdebattanter definerte seg selv som “anarkister” basert i sitt hat overfor staten og alle dens institusjoner, ikke minst “byråkratiet” og alt annet som de opplever som personlige hindringer på sin vei mot økonomisk selvstendighet. Dette har siden slått ut i full blomst som ancap-bevegelsen – “anarcho-capitalism” – som preges av det realister som meg kaller “dårlig fundamentert vrøvl”. Det virker for eksempel ikke som om de forstår dette med voldsmonopol og hvorfor det er en absolutt forutsetning for at man skal kunne ha en statsmakt — men det er bare på den ene hånd. På den andre er det det eneste kjente alternativ til den formen for privat initiativ hvor alt koker ned til vold og våpenbruk. Hvis ingen stanser en forherdet bande av forbrytere fra å simpelthen ta den politiske makten i et territorium ved hjelp av krigsmidler – se for eksempel på den nyere tids begivenheter i Haiti – så kommer de ihvertfall ikke til å stanse seg selv. Sannheten om voldsmonopolet er at det har vært den eneste kilden til “legitim maktbruk” i fem tusen år. Noe slags “samfunn” vil alltid eksistere – la oss si organisert ved hjelp av noe slags “stammens eldste råd” eller noe – men vi kan ikke ha et stort og komplekst moderne samfunn uten institusjoner og regler som i sin natur og essens er abstrakte, men ikke desto mindre eminent forståelige for de som er født og oppvokst i vedkommende samfunn. De andre? Vel, de kan lære. Først og fremst behøver de å lære at begrepet religionsfrihet i mye større grad enn alt annet betyr frihet fra religioner, religiøse bevegelser og ikke minst “religiøst påvirkningsarbeid” av enhver sort. At grunnloven definerer den norske staten som “lutheransk kristen” handler bare om praktiske hensyn, det vil si hva slags type seremonier som er de “offisielle” når det handler om den typen begivenheter man selv ikke vet helt hvordan man skal håndtere, for eksempel bryllup og begravelser. Den norske kirken er i så fall den “vaniljesmaken” man får hvis man ikke har spesifisert noen andre preferanser.
Kritikken mot den amerikanske politikken fokuserer selvsagt på at dette i praksis gjør folks ansikt til et “registreringsskilt” av den typen man finner på biler og som for eksempel politiet kan sjekke lynhurtig på dataen sin når og hvis de “føler mistanke om noe”. Som alle vet plikter jo alle kjøretøy å bære “godt synlige registreringsmerker” både foran og bak, nettopp av dette formål: Det skal la seg gjøre å sjekke om kjøretøyet er lovlig før man engasjerer føreren på noe vis. Du selv har sikkert blitt sjekket opptil flere ganger i løpet av den siste uken, både automatisk og manuelt, men dette merker man jo aldri så lenge man har alle papirer og forsikringer på stell. Folk har for det meste ingen problemer med dette opplegget så lenge vi snakker bare om bilen, som man jo kan gå inn og ut av som man ønsker, men de har også fått med seg dette med kunstig intelligens, ansiktsgjenkjennelse og de dystopiske potensialene for et “overvåkningssamfunn” som ligger i hele denne pakka. Hvor mange science fiction historier har handlet om sånne temaer? På den ene siden har vi en velkjent art av kranglete og aggressive tukleaper med irrasjonelle tilbøyeligheter. På den andre siden har vi utvalg eksakte og dødelige presisjonsinstrumenter som kan steke, brenne, flekke og flå store menneskemasser fra lang avstand. Hva kan gå galt? Vel, det mest nærliggende er utvilsomt diverse “private applikasjoner” som handler om strømlinjeforming av reklame, basert i ansiktsgjenkjennelse. Det kan bli interessant over noe tid, ettersom alle venner seg til at ingen ser det samme når de ser denne typen budskap. Som selvstendig mekanisme vil det sannsynligvis bidra i “ikke ubetydelig grad” til fragmenteringen av den felles virkelighetsopplevelsen som vi allerede kan observere der ute. Det er ikke noe poeng å diskutere fysikken, men “de psykologiske realitetene” – litt banalt oppsummert som “det folk tror på” – har minst like mye å si for hva de velger å gjøre, på kort og lang sikt, som de fysiske begrensningene de opplever.
