Det heter ikke kamel, det heter dromedar

Overskriften henviser til en litt smart-ass jente jeg husker fra en film eller serie, jeg er ikke sikker. Det er ikke en kamel, men en dromedar. Sånn er det med den saken. Nominelt korrekt, men bare i en svært begrenset forstand. Navnet dromedar kommer fra dromus camelus, som betyr “løpende kamel”. Eventuelt arabisk, eller ènpuklet kamel, om du vil, i motsetning til baktrisk kamel, som er mye mer hårete og har to pukler Som alle vet er Baktria det gamle greske navnet for Afghanistan, men kamelen deres er ikke mer “baktrisk” enn at vi finner den stort sett over hele Sentral-Asia. Det er bare det at vi sitter igjen med greske navn for mange saker som ligger i de retninger.

Ellers er det å si om den løpende kamelen – dromus camelus – at vi gjenfinner bokstavene drom også i hippodrom, det vil si en arena for hesteløp, men vi stanser der, tenker jeg. Fordi poenget er at mens alle dromedarer er kameler så er ikke alle kameler dromedarer. Den frekke jenta fra filmen eller serien – eller hva det nå var – sa rett og slett noe som er like ulogisk som å si “det er ikke et menneske, det er en kvinne”. Det samme gjelder også her: Alle kvinner er mennesker, men ikke alle mennesker er kvinner. Ser du hvordan dette virker? Vi går fra det generelle til det spesielle med letthet, men det lar seg ikke enkelt gjøre å ta seg andre veien. Presisjon handler om å avgrense noe slik at “treffområdet” blir mindre. Kategorien “kvinne” er jo bare omtrent halvparten så stor som kategorien “menneske”. Et fenomen som betyr noe for “alle kvinner” har ikke nødvendigvis samme betydning for “alle mennesker”. Ha dette i mente når vi går videre.

Det er ikke ukorrekt å si at “rent drikkevann er viktig for alle kvinner”, men ordstillingen ber om noen slags ytterligere forklaring. Hvorfor har de presisert kategorien “kvinner” innenfor en påstand som er gyldig for alle mennesker? Vet de ikke at verden er full – eller altså i det minste halvfull – av mannfolk som blir emosjonelt opprørt når de føler seg utelatt? Da skal nemlig gråten deres stige mot himmelen som svart røyk fra tusen likbål — og fingetuppene deres skal gå som psykotiske hakkespetter på amfetamin mens de uttrykker sin sorg og skuffelse på slike sosiale media som de har adgang til. Men på en mandig måte, selvsagt. Få ord er best. For eksempel kan man skrive bare FITTE under et innlegg. Det er nok. Budskapet blir sett og oppfattet. Skuffelsen deres er til å ta og føle på, nærmest som en intellektuell ereksjon, kraftfull nok til å fjerne all annen blodgjennomstrømning i hjernen. Men kan man bruke den til noe? Av mystiske årsaker har jeg en “tittel” fra noen år med økonomisk utdannelse, så jeg har lov til å snakke om tilbud og etterspørsel. Og det ser for meg ut som om markedet har vesentlig mye mer penis på tilbudssiden enn hva som faktisk er etterspurt. Så hva skal poenget være med å “presentere ereksjon” og dermed stille seg ulagelig til i en markedssituasjon som allerede er mettet, for ikke å si patologisk overforspist? Problemet vi skal frem til er selvsagt at så snart noen har presentert seg som en kuk – eventuelt en hestkuk – så er det vanskelig å se vedkommende på noen annen måte senere. Det samme gjelder forsåvidt også visse andre kroppsdeler man bruker for identifikasjonsformål. For eksempel kaller man folk noen ganger en ræv – eller hvis man vil være virkelig presis, et rasshøl – men jeg har aldri hørt noen bli kalt en skulder eller et kne, uansett hvor vonde sånne store ledd kan bli hvis man er uheldig (eller uforsiktig) med belastninger og sånt. Med litt poetisk lisens kan vi for eksempel si noe sånt som at du gnager på sjelslivet mitt som en skulderforkalkning, men for sikkerhets skyld bør vi nok likevel henge på ordene din jævla fitte etterpå, som et ekstra “Plan B” type sikringstiltak mot eventuelle misforståelser som kan oppstå.

Etter min mening er mye av det vi definerer som “personangrep” på nettet egentlig bare noen som gjør seg til. Eventuelt “gjør fra seg” i fullt offentlig påsyn. Det inneholder ingen realistiske personkrenkelser og langt mindre noen trusler. Det er i prinsippet bare fornedrende for den som gjør det — selv om både synet og stanken av denslags kan fremkalle ubehagsfølelser hos de som uheldigvis måtte bevitne det. Hva er meningen med dette? Ingen har noen problemer med å skjønne at av og til må man bare drite, men derfra og ut handler alt om hvordan man posisjonerer seg i terrenget. Det å “gjemme seg dårlig” er jo noe annet enn det å vagle seg til i fullt påsyn for alskens fremmedfolk. Jeg har hørt at det finnes mennesker som opplever noen slags erotisk spenning gjennom diverse lek med kroppsfunksjonene – som Sigmund Freud sikkert ville hatt noe å si om – men jeg søker ikke typisk kontakt med sånne, så jeg vet ikke noe om hva det er som driver dem. Jeg tipper det handler om “repressiv traumatisering” mens barnet befant seg på det såkalte analstadiet av sin personlighetsutvikling, slik at “luften tykner” for dem senere i livet når de tilnærmer seg skamområdene. Hva vet jeg? Det skjer så mye fælt og underlig i folks liv. Det forekommer nesten aldri at en voksenperson er helt fri for traumer som de ble påført av noe eller noen i løpet av barndommen. Spørsmålet handler heller om når og hvordan de skriker på grunn av alle knutene i sjelslivet. Noen krever et publikum slik at de kan gjøre fra seg på et performativt vis. Du vet. Vise frem sakene sine, gjerne også dokumentere dem “live” mens de foregår, via en nettbasert strømmetjeneste. Visse “internettmysterier” fra både tyve og tredve år tilbake i tid, men som det spekuleres kraftig rundt ennå, handler om fortsatt ikke identifiserte individer som viste frem dagliglivet sitt på et nettkamera — til å begynne med bare i form av periodiske fotoknips, hvert femte minutt eller så, men etterhvert også som film. Ekshibisjonisme – trangen til å blotte seg, “stå frem” og ellers søke oppmerksomhet – er en av mange psykologiske drivkrefter blant alle som på noe vis publiserer “innhold” i noe slags format på nettet, inkludert ikke minst bloggere. Dette er åpenbart. Noe mindre åpenbart er det hva som driver kommentariatet, altså de som oppsøker nettsteder for å “kommentere” på ymist vis. Jeg tror sant å si ikke at de preges av noen eksplisitt klarhet rundt dette selv. Folk blir jo “hekta på nettet”, tildels på patologisk vis, med noe regelmessighet. Dette var observerbart allerede på 90-tallet. Men nå behøver man ikke engang å jobbe for saken. Alt er på telefonen.

Hvilket bringer oss til problemet med hva slags metafysisk objekt den postmoderne smarttelefonen utgjør innenfor en mytologisk horisont, og der er jeg selvsagt enig med historikeren Timothy Snyder: Den fungerer som et orakel. Mennesker henvender seg til telefonen sin noenlunde på den samme måte som vi i tidligere tider henvendte oss til “sannsigere” og krystallkuler. Vi forventer “informasjon” av en tilsvarende mengde og kvalitet som disse tidligere servicetilbudene for life-coaching og annen psykiatrisk bistand hadde. Forskjell mellom folk i denne konteksten koker ned til “viljen til å tro”, som jo er ganske “urettferdig” fordelt, både i forhold til individuelle egenskaper, ulikheter i temaenes troverdighet og/eller sannsynlighet, profilering, presentasjonsform og det ene med det andre. Det er normalt å bekymre seg for hva slags langtidsskapevirkinger vi bør forvente å finne i menneskeheten på grunn av vår omgang med denne krystalltavlen (som jeg kaller mannskiten) og de tingene den oppfordrer oss til å gjøre. Jeg tror imidlertid ikke at internettet er verre – eller bedre – enn fjernsynet var den gangen da det var noe nytt og spennende. Eller radioapparatet, for den saks skyld. Alle disse tingene eksisterer innenfor det samme “universet av mening” som hverandre. De er alle først og fremst kommunikasjonsmidler som kan brukes og misbrukes. Innenfor metafysisk topologi er en bok det samme som en smarttelefon eller en helleristning. Det handler om eksternalisering av menneskets åndsliv. Altså noe som bærer et budskap fra person til person, uten å selv være en person. Denne teknologiske budbringeren har ingen “egenvilje” slik at det blir litt feil å skylde på bøker, telegrafer, fjernsyn og telefoner fordi man ikke liker budskapet som fremkommer. De som er gamle nok til å huske hvordan ting var på 1450-tallet kan alle bekrefte at det var like stor ståhei rundt dette med å masseprodusere bøker i boktrykkerier den gangen som det nå er fordi “alle er infisert av den kjønnssykdommen vi kaller nettoppmerksomhet” (bortsett fra de som praktiserer streng informasjonsteknologisk askese). Visst er det mange som sitter der og gaper som idioter over et eller annet som foregår på krystalltavlen deres, men jeg tror kanskje at de som tenker mye sånn muligens overvurderer menneskearten litt. Det gjør ikke jeg. Vi er for det meste bare sinnssyke tukleaper. Vi vet ingenting om noenting — men vi liker det vi liker og hater det vi hater. Ferdig snakket. Resten er et drama i fire akter med mange store armbevegelser og margskjelvende følelsesutbrudd. Mange slags adjektiver kan brukes om dette.

 

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1299

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top