Det første prinsipp er at bilen må dusje, ikke senkes ned i noe badekar. Dessuten lønner det seg å lukke vinduene helt igjen. Selv den minste gløtt på ruta vil jo bli problematisk under høytrykksspyleren. Utenfor der jeg bor har det vært så mye aske og svevestøv nå på ettersommeren at regnet – når det kommer – virker litt som et fiksativ. Etterpå kan du se veldig tydelig at regnet har etterlatt svære skjolder i lakken, særlig når man har en svart bil. Jeg betrakter den fra det som her kalles første etasje – eller egentlig “første gulv” – men som i Norge typisk oppleves som andre etasje, og jeg gremmes over å være eieren av en skitten bil. Sånt er sjuskete. Det harmonerer dårlig med min identitet som ordensmann. Derfor var jeg i dag en tur lengre opp i dalen – Vega de Valcarce – hvor de har høyttrykksspyler med myntautomat. Jeg ender typisk med å bruke tre euromynter på henholdvis innsåping, skylling og voksing. I tillegg må det svampes.
Jeg liker best å holde meg til “småveiene” i dalbunnen, slik at det blir en del sikksakk gjennom de lokale landsbyene og under viaduktene som leder den nordvestlige motorveien – autopista del noroeste – omtrent tyve-tredve meter opp i lufta over der jeg ferdes. Dessuten kan jeg stanse og snoke litt i butikkene som selger distriktets stoltheter på matvaresiden, altså “tradisjonelle landbruksprodukter” av ethvert tenkelig slag. Særlig vin, olje, eddik, krydder og sånt. Jeg registrerer at de også selger alle mulige slags kaker og kjeks, slikkerier og gud-vet-hva, men jeg spiser jo ikke sånt så jeg går bare rett forbi de hyllene. Det er mye som frister i seksjonen for pølser, skinke, ost og posteier — men det endte med at jeg bare kjøpte et brød. Spesifikt et håndverksbrød – pan de artesano – som skiltet sa. Går det an å skryte for mye av det brødet man får kjøpt i Spania? Jeg tviler på det. Dæven døtte som de folka vet hva de driver med. Herregud. At det går an. Man får kjøpt billigere brød på superen, som er nesten like bra, men når jeg er i den beste butikken så er jeg jo der.
Hvorom allting er, etterhvert kommer man jo hjem og da er det på tide å spise lunsj, eller hva vi skal kalle det, med både brød, ost, oliven, grønnsaker og vin. Et relativt tradisjonelt opplegg, skulle jeg tro. Tallerkenen min ville sannsynligvis vært et familiært syn gjennom alle år helt tilbake til romertiden og vel så det. Spania er jo ikke noe “moderne” land, ihvertfall ikke her i distriktet, hvilket passer meg helt perfekt. Som alle vet er jo folk forskjellige og jeg har faktisk aldri vært noe glad i “fremskritt” og denslags. Det er noe jævla bøff hele mannskiten. Jo færre “bevegelige deler” det er i et opplegg, jo bedre. Jeg er fornøyd med min tradisjonelle lunsj, så får de typene som sitter og stirrer på telefonen sin i mange timer hver dag gjøre hva som enn er greia deres. Jeg aner ikke. Jeg vil ikke vite noe. For meg er de skapninger fra en annen planet. Kulturen deres er fremmed for meg. Følelseslivet er ubegripelig. Hva er det som motiverer dem? Jeg har ikke den fjerneste anelse. Sannsynligvis er de hekta på enten penger eller nettbasert oppmerksomhet, eventuelt begge deler. Det blir uansett for fjernt for meg. Jeg er jo i enhver forstand en tradisjonell type. Og sånn går dagene.
Vi runder av med en svensk folkesang fra 1977. (Litt aktuell i våre dager, faktisk.)
