Hominidae er en pattedyrfamilie i ordenen primater. Hominidene omfatter alle de store menneskeapene, som også omfatter alle arter i slekten Homo, den samme slekten som mennesket (Homo sapiens) er i. Hominidae omfatter både nålevende og utdødde grupper. Homininer er arter i primatfamilien Hominidae som er direkte forfedre til mennesket i tillegg til mennesket selv. Medlemmer i Hominidae-familien, også kalt hominider, omfatter også homininer, men sistnevne reserveres for arter som regnes som forgjengere, ikke grener, i menneskets stamtre.
(Store norske leksikon)
Eller for å si det på reduksjonistisk vis: Alle homininer er også hominider, men ikke omvendt. Genus Homo er det formelle og tekniske ordet for “hele menneskeslekten” inkludert alle nå utdødde subspecier som neandertalere og annet. De er alle mennesker, selv om de ikke ser ut som oss. Oss hvem? Oss moderne mennesker, med vår typiske skalleform, tannstilling og så videre. Hele denne debatten er preget av et litt skjematisk definisjonsregime, hvor vi egentlig kanskje er litt på jordet på grunn av en ubevisst rasistisk tendens til å sortere og klassifisere mennesker basert i deres fysiognomi. Problemet med dette er at vi ender opp med et litt for stort antall arter når de distinksjonene vi bruker strengt tatt bare handler om raser. Så lenge de kan formere seg med hverandre så tilhører de samme art, uansett hvor forskjellige de måtte se ut. Tenk på hvordan opplegget er for Genus Canis, altså hunder. Hunderaser kan se temmelig ulike ut, men de kan fortsatt formere seg med hverandre og frembringe fruktbart – altså ikke sterilt – avkom (som ofte også ser ut som en blanding av foreldrenes særtrekk).
Debatten går rundt når og hvor Genus Homo oppsto. Inntil videre har vi det de kaller “menneskehetens vugge” i Sør-Afrika, hvor Kromdraai er navnet på en spesifikk geologisk formasjon som har bevart mange fossiler, inkludert underkjeven til et 2,3 millioner år gammelt barn, hvor røntgenbilder viser en lett blanding av arkaiske og moderne egenskaper. Australopitecus regnes jo ikke som menneske, men de ser ut til å forsvinne for omtrent 3 millioner år siden, mens menneskene dukker opp for 2 millioner år siden. Eller rettere sagt, dette er hva vi har teknisk bevismateriale for. Ut over og i tillegg til dette antas og spekuleres det ganske friskt. Forskjellen mellom dyr og menneske er et filosofisk spørsmål som verken er enkelt eller opplagt, men vi betrakter helt klart Australopitecus som “dyr”. Det samme gjelder Parantropus – ordet betyr omtrent noe sånt som “sidemann” – som i omtrent en million år utgjorde en separat utviklingsgren, skal vi si nærmest et søskenbarn til menneskeslekten, men med et mer spesialisert kosthold som betinger en atferd mer lik gorilla eller en av de andre store apene, til tross for sitt oppreiste ganglag. Kosthold og sosial organisertng av “typisk menneskelig” karakter er hva som definerer oss som biologisk art, pluss selvsagt de biologiske særtrekkene som “kommer med terrenget” så å si. Hvor lenge har menneskene lekt med fyrstikker? Ilden har vært en hjørnesteinsteknologi siden gud-vet-når, og kunnskap om hvordan man lager og bruker ild må således regnes som en fundamental egenskap hos vår art. Ingen andre skapninger på denne jorda “bruker” ilden, selv om de ofte må forholde seg til den, mest på ubehagelig vis, kanskje som skogbrann etter lynnedslag og lignende. Teknologi krever uansett abstrakte egenskaper, eller “evnen til å tenke” om du vil. Redskapsbruk i seg selv beviser ingenting. Kråker bruker redskap. Det vi mener med teknologi er en mer programmessig måte å tilpasse de redskapene man bruker, innenfor en instrumentell horisont av planlegging og oppfinnelser.
Først oppdager vi et redskap og et sett med logiske bruksområder, siden utvikler vi altermative måter å benytte ting via oppfinnelse, som grovt sett består i at man “ser” noe smart man kan gjøre med tingen, så forsøker man. Hvis det virker klapper alle begeistret i hendene. Hvis det ikke virker gråter de i begravelsen din. Vi har riktignok funnet fossiler som dokumenterer at omsorg fant sted helt fra begynnelsen av, fordi folk har fortsatt å leve selv etter å ha blitt stygt kvestet, noe de ikke ville ha fått til på egen hånd, men i utgangspunktet må man regne med at enhver stor fysisk skade vil være dødelig i et proto-samfunn som ikke har dyp medisinsk innsikt. Særlig infeksjoner og diverse problemer med tennene har tradisjonelt sett vært svært alvorlige forhold. Det er selvsagt uråd å si hvor lenge vi har hatt et funksjonelt språk, men min knapp legges på “svært lenge”. Alt det vi kaller høyerestående skapninger har noe slags opplegg for å kommunisere beskjeder til hverandre, som forutsetter noen grad av abstrakt databehandling, et system for å lagre minne, og så videre. Vi bør etter min mening tenke i termer som at “man utnytter den kapasiteten man har” slik at hvis det overhodet er mulig at de hadde et språk så hadde de et språk. Noe mindre ser jeg ingen grunn til å regne med. Mennesker er jo – på godt og vondt – opportunistiske skapninger med formidable evner til adapsjon og utnyttelse av hva enn slags næringsgrunnlag det lokale miljøet tilbyr. Spredningsmønsteret for de tidligste mennesker – mer enn èn million år tilbake i tid – er vanskelig å forklare uten å dra inn elementet båt — og jeg kan bare ikke se for meg at båtbyggere ikke har noe språk. Oppgavene er for komplekse. De krever organisert samarbeid. Og vi kan ikke ha noe effektivt samarbeid uten et minst like effektivt system for kommunikasjon. Men alt dette er strengt tatt bare spekulasjon, uansett hvor “logisk” det enn måtte virke. Kan det bevises? Hvis ikke har vi ingen sak. Imidlertid ser verken jeg eller noen andre hvordan man kan bevise at folk har et talespråk, det må nødvendigvis bli en “betinget inferens” for å forklare ting vi faktisk kan bevise. Eller altså det man i juridisk sammenheng kaller indisier.
Som alle vet kommer ordet diskusjon fra latin, hvor det betyr “å slå noe istykker”, fragmentere, dele opp eller ta det fra hverandre. Dette er en retorisk øvelse som handler om å studere de enkelte bestanddeler av abstrakte fenomener. Når vi for eksempel “diskuterer politikk” så sier ordstillingen at det vi gjør er å smuldre opp virkeligheten slik at vi kan fange den opp med alternativ språklig metodikk. Eller vi ligner små barn som plukker leketøyet sitt istykker for å undersøke hvordan det virker, om du vil. Blir vi noe klokere? Enhver får tenke hva de må. Selv bruker jeg aldri ordet sivilisasjon annet enn i nedsettende betydning. Jeg betrakter det som en degenerativ mental sykdom av pandemisk karakter. Når vi snakker om samfunn så sier jeg samfunn. Når vi snakker om kultur så sier jeg kultur. Jeg ser ikke noe poeng i å koke dem sammen til en grøt som ikke engang er næringsrik. Når vi snakker om “sivilisasjoner” – bortsett fra vår egen – så snakker vi alltid i fortid. De kommer og går. Det som typisk skjer er at en sivilisasjon utmatter det lokale næringsgrunnlaget til en slik grad at de mangler “buffer” mot dårlige tider, som alltid kommer. Alle vet det. Derfor har vi jo en slags plan mot det. Imidlertid handler sivilisasjonsprinsippet til enhver tid og uten noe historisk unntak om å “utvikle” ting så langt man kan komme i skjæringspunktet mellom folketall og ressursgrunnlag, slik at man i praksis ikke har noe vern mot for eksempel tre-fire år på rad med tørke og dårlige vekstforhold. Dermed kollapser hele mannskiten. Sånn er det mønsteret vi kan observere. Vi må følgelig diskutere begrepet sivilisasjon. Jeg foreslår en separasjon av begrepene samfunn og kultur. Begge oppstår naturlig innefor vår art, grovt sett gjennom prinsippet med at vi samarbeider om å lage diverse ting som er til felles nytte og fornøyelse. Eller altså “samarbeider” så godt det lar seg gjøre blant såpass aggressive og kranglete skapninger. I praksis ser vi jo litt av hvert i så måte, inkludert mye som er til direkte skade for både samfunn og miljø. Så får man tenke hva man vil om dette.
