Begrepet scenekunst betyr i utgangspunktet at noen er der og gjør noe. Sang, dans, teater, hva som helst. Det er “levende” og handler mye om direkte kommunikasjon med det publikummet som er på stedet, der og da. Når folk senere snakker om minneverdige opplevelser de har hatt i forhold til scenekunst mener de som regel minst like mye stemningen på stedet som kvaliteten på selve forestillingen. Det er dette som er den “magiske” dimensjonen i alle typer legendariske shows som det senere snakkes mye om. Noen ganger klaffer alt som det skal. Alle som noensinne har spilt i band – eller deltatt i noen annen “ensebledynamikk” på scenen – vet eksakt hva jeg mener. Det skjer nesten aldri at alt stemmer og ting bare flyter på noe slags eksistensielt unntakstilfelle av flaks, men når det skjer så vet de hvorfor de driver med denne greia. Det har ikke noe med penger å gjøre. Det handler om å “finne tonen” og oppleve det perfekte samspill, om så bare èn gang.
Mange har lagt merke til et snålt fenomen innenfor popmusikk. Alle bandene ser ut til å ha forsvunnet. Topplistene verden over domineres av soloartister, som ikke engang behøver å ha noe ensemble av musikere med seg. Ofte har de bare en datamaskin, kanskje noen dansere og greier, for å fylle ut scenebildet, men ingen reiser lenger rundt med et helt jævla orkester. Det er jo både dyrt og kranglete. Musikksporet lager de bare på PCen, med programmer alle kan laste ned gratis, og siden trenger man bare å synge oppå der. Helt normalt nå. Faktisk så er det bare en sjelden gang innimellom at vi observerer topphits på listene som krediteres til et helt band — mens dette var det normale hvis vi ser lengre bakover i tid. Selvsagt fantes det soloartister på 70-tallet også – med hele sirkuset rundt en reklamestøttet personkult – men selve gullstandarden handlet om å få ting til å fungere som gruppearbeid. Det gjeveste var å slå gjennom som band.
Hva forventer du å finne når du blar gjennom samlingen til en som oppgir å være “jazzelsker”? Det virker rimelig at den skal bestå for det meste av diverse sjangervarer, mye av det ting som man sikkert aldri har hørt om engang, mens hvis de kaller seg “musikkelsker” forventer vi mer variasjon. Du vet. Bredde og oversikt. Dessuten ikke minst et solid utvalg av klassikere. Etter min mening er min egen samling av et slikt kaliber. Alle vil sannsynligvis kunne finne noe som treffer smaken deres på rimelig perfekt vis, i den grad de overhodet har noen smak. De som kun forholder seg til “det som er i vinden akkurat nå” vil imidlertid oppleve problemer. Jeg har jo bare rimelig dekning for den typen musikksmak som forutsetter at musikere gjør greia si. Altså at det er mer enn bare èn talentfull person på scenen. Det er flere av dem som jobber for å “finne tonen” og oppnå samspilldynamikk på rimelig synkront vis, som er en mer kompleks oppgave enn å bare utvikle sanger som er syngevennlige og lettfordøyde. Misforstå meg rett. Det å skrive bra sanger er definitivt en kunst, men vi snakker om fremføring nå, det vil si en helt annen kunst, selv om den riktignok er nært beslektet med – og forsåvidt avhengig av – komposisjonsjobben.
Saken er at man får tak i “skramleorkester på boks” i våre dager, som i prinsippet er det samme opplegget som når noen har med seg en kassegitar og akkopagnerer sine egne sanger på den måten, bare at de har et “større lydbilde” nå, som også er “enklere tilgjengelig”, i den forstand at man som komponist ikke nødvendigvis behøver å beherske noe instrument lenger. Man kan “lytte seg frem” til noe som virker bra nok i datamaskinens lydbibliotek. Med støtte fra kunstig intelligens behøver man sikkert ikke dette engang. Jeg ser for meg noen som bare synger inn et spor, deretter trykker de på en knapp som sier “legg til instrumenter”. Noen sekunder senere er produktet ferdig tilvirket, slik at det kan legges ut på nettet via TikTok eller noe sånt. Alt som kreves er at det skal være fengende og “dansevennlig” så blir det oppimot en million “likes” før man vet ordet av det. Hvis man – ikke urealistisk – opplever at “hele verden” synger og danser til akkurat din sang i noen dager eller uker vil man i praksis ha vunnet i det store musikklotteriet, hvor premien som vanlig består av penger og berømmelse, men på en Andy Warhol type “femten minutters” måte. Det er derfor ikke direkte urimelig at folk fantaserer om sånt nå for tiden. Avstanden mellom produsent og konsument innenfor musikkindustrien er svært kort noen ganger. Vedkommende som skrev Gangnam Style har sikkert tatt helårsferie i etterkant av sangens bemerkelsesverdige suksess for noen år tilbake. Om jeg spaner gjennom min egen samling finner jeg en del soloartister. la oss for eksempel trekke frem David Bowie, men alle disse hadde med seg et knippe fremdragende musikere som typisk nevnes på plateomslaget, og som alle skjønner har vært viktige elementer i produksjonen. Det går forsåvidt an å transkribere enhver nyere sang til orkesterformatet, men dette er ikke hva folk for det meste gjør. Det er jo ikke enkelt å få det til å svinge med et band.
